Hva er et minekart?

Et minekart er et kart over et minelagt område. Minekartet forteller oss hvor de minene som er lagt ut i et bestemt område befinner seg.

Minefelt

Minefeltet er tegnet opp som en enhet, og innen denne enheten viser kartet nøyaktig hvor minene er plassert. Minefeltet fremstår som et nettverk hvor minenes plassering i forhold til hverandre er målt opp på centimeteren. Minefeltet er deretter forankret med nøyaktige mål til flere fastpunkt utenfor selve feltet. Det kunne være til nærliggende fjellknauser hvor man meislet inn eller støpte fast jernstenger, eller det kunne være en bygning, telefonmaster eller steingarder som dannet grunnlag for et fastpunkt. I mangel av et naturlig fastpunkt gjorde kraftige trepeler nytten. Fastpunktene spilte en viktige rolle for å slå fast hvor et minefelt befant seg. Selve minene skulle jo være skjult på en mest mulig naturlig måte, det nærliggende var å bruke sand, jord, vegetasjon eller steiner fra området omkring. Og viktigst av alt: Med utgangspunkt i minekartene og fastpunktene kunne feltet senere gjenfinnes og oppmåles, og minene kunne fjernes.

Bakgrunnen for minekartsamlingen

De tyske militære myndighetene lot bygge en rekke militære anlegg i Norge i løpet av okkupasjonsårene. Mange av disse anleggene ble underminert, eller utstyrt med solide minefelt til beskyttelse mot aksjoner eller invasjon. Ikke minst i siste del av krigen, da faren for invasjon ble vurdert som overhengende, var aktiviteten stor for å få på plass sikring av anleggene.

Da tyskerne hadde kapitulert i mai 1945 hastet det med å få fjernet de mange minefeltene. En engelsk mine-ryddingskommando tok til med arbeidet sommeren 1945, og i løpet av noen måneder ble alle minefeltene ryddet. Selve oppryddingsarbeidet sto tyske soldater for, og det var et arbeid forbundet med betydelig fare. Mer enn 180 tyskere omkom under arbeidet med minerydding i Norge sommeren 1945.

Etter at mineryddingsarbeidet var avsluttet, var det viktig å ta vare på dokumentasjonen om minefeltene og minefjerningen. Materialet ble overlatt Distriktskommando Vestlandet (DKV), som stadig fikk spørsmål om bekreftelse på at alle minene i de forskjellige feltene var fjernet. Da DKV i 1994 etter politiske vedtak skulle legges ned, og kommando-funksjonene overføres til Kristiansand, ble Statsarkivet i Bergen kontaktet med sikte på å få overlevert de delene av arkivet det ikke var aktuelt å ta med til Kristiansand. Fordi minekartene og arkivet over mineryddings-sertifikatene fortsatt hadde betydning lokalt, ble også dette materialet overlevert.

Aksjonen mot landminer - betydningen av å kunne dokumentere

Med verdens oppmerksomhet i den senere tid rettet mot problemet antipersonell miner, kan det som et apropos være betimelig og interessant akkurat nå å legge frem opplysninger om vår egen minehistorie.

Høsten 1997 startet (annen del av) gjennomgåelsen av de over tusen minekartene som Statsarkivet i Bergen hadde fått avlevert fra DKV. Omtrent samtidig startet i Oslo konferansen for totalforbud av antipersonellminer. (Sentralt står også problemet med rydding av eksisterende minefelt.) Konferansen som ble holdt i regi av Norsk Folkehjelp, og er den største og viktigste diplomatiske konferansen som noen gang har vært holdt i Norge. I tre uker diskuterte diplomater fra drøyt 100 land før de til slutt klarte å komme fram til forslag om avtale. Dette forslaget ble så grunnlaget for Ottawa-avtalen i desember, som innebærer et internasjonalt forbud mot produksjon, lagring, overføring og bruk av antipersonell miner. Initiativet til Oslokonferansen kom fra Canada, og helt sentralt står Jody Williams og Den internasjonale kampanjen for forbud mot landminer - en sammenslutning av mer enn 1000 frivillige organisasjoner.

Hvor viktig dette arbeidet er ble klart demonstrert da det i oktober ble kjent at fredsprisen for 1997 nettopp skulle gå til Den internasjonale kampanjen for forbud mot landminer - og Jody Williams - som koordinator for kampanjen.

Bakgrunnen for dette initiativet er den alvorlige trusselen fra landminer som millioner av mennesker må leve med i dag. De mange kriger og konflikter rundt om i verden har etterlatt seg det utrolige antall av anslagsvis 110 millioner miner. Omkring 26000 mennesker blir drept eller lemlestet av antipersonell miner hvert år. Verst er det i en rekke afrikanske og asiatiske land. Men problemet er høyst tilstedeværende også i Europa, og da særlig i Bosnia. Det er sivilbefolkningen som lider, svært mange av dem som rammes er barn og unge, og problemet oppstår fordi minene kan være hvor som helst og ingen minekart forefinnes.

Og her er vi ved sakens kjerne: betydningen av dokumentasjon. Hovedproblemet i dagens situasjon er mangelen på dokumentasjon, mangelen på kart og kunnskap, men også mangelen på utstyr som effektivt kan ta seg av minene. Situasjonen kan nærmest beskrives som absurd, og dette viser oss hvor uhyre viktig og nødvendig en dokumentasjon av mineutlegging er.

Samlingens omfang. Kartenes format og ulike typer

Med dagens minesituasjon i minnet kan vi vende blikket mot vår egen krigshistorie og spørre hvordan situasjonen var i Norge under og etter den tyske okkupasjonen.

Som et utgangspunktet kan vi si at på dette området skal vi være glade for tyskernes "Ordnung muss sein"-innstilling. Men dette synet når det gjelder minekart ikke er så veldig gammelt. Vi antar at behovet for minekart oppsto under/etter første verdenskrig. Med mengder av miner spredt utover store områder av felten, ble minene raskt et stort problem også for tyskerne. På bakgrunn av disse erfaringene oppsto naturlig nok ideen om kart som kunne fortelle om minenes plassering. Hvor utbredt bruken av minekart var under andre verdenskrig er vanskelig å si. Her i Norge har tyskerene iallfall hatt tid til å gjøre en grundig jobb. Og så vidt vi vet ble samtlige minefelt registrert og tegnet inn på spesielle kart - det vi kaller minekart.

Kartformat

Kartene deles inn i forskjellige typer alt etter hvilken funksjon de skulle ha. Først kommer de som tyskerne kaller minekart, som egentlig er ganske små oversiktskart som viser minefeltene med omgivelser. Disse kartene er oftest i målestokk 1:10 000, størrelsen litt varierende, med de minste ned i ca 20 x 20 cm. Så kommer situasjonskart/oversiktskart/omegnskart. Dette er kart med en størrelse på 30 x 40 eller mer og vanlig målestokk er gjerne 1:2500. Her får vi et bedre overblikk over feltets omgivelser - med topografi, bygninger, veier, vassdrag og strandlinje. Deretter kommer vi til de egentlige minekartene, som tyskerne oftest benevner som mineplan. Disse viser oss selve minefeltet i detalj, med feltet vist som et nettverk av oppmålinger med enkelte forgreninger til utenforliggende fastpunkt. Her er målestokken oftest 1:500, men kart ned i 1:200 eller 1: 100 er ikke uvanlig. Disse kartene er gjerne de største, som for eksempel et kart fra Alvøen på 80 x 121 cm.

Ellers kan vi nevne minesperrer: 3 kart i ett - selve mineplanen, et eget oversiktskart i 1:100 000 og et omegnskart i 1:10 000, alt på samme kartet. Andre spesialkart er vei- og gatesperrer for underminering av veier og broer o.l. Likeledes er der sprengningskart ved forhåndsminering av forskjellige bygg og anlegg, og spesialkart i målestokk 1:200/100/50, for minering av bunkere, tunneller o.l.

Hvordan materialet er ordnet - hvordan kan man søke i det?

Da tyskerne startet arbeidet med minekartene, tildelte de kartene et hovednummer ut fra den distriktsvise inndelingen de valgte. Deretter ga de kartene et registreringsnummer i samsvar med hvor i et distriktet man befant seg. Kartene fikk så en tilleggsidentifikasjon for å skille kart i samme område fra hverandre. Samlet kunne dette se slik ut: 5320 I-I (Sunnhordland nordvest) - 60k (øyen Stolmen) - Minensperren Anna und Erna - Minenplan 1-2 - Feld A-B-C - (lokal plassering)

Oppgaven for Statsarkivet i Bergen har vært å skaffe seg full oversikt over samlingen. Dernest registrere det ønskede antall opplysninger om kartene, for så å gjøre informasjonen tilgjengelig ved å legge opplysningene inn i en database etter løpenummer. Kartet med løpenummer 1 i databasen er et minekart over Slåtterøy, fordi dette kartet ble gitt den laveste benevnelsen hos tyskerne - 5320 I-I 60d - og slik fortsetter nummereringen oppover til den siste registreringen som vi finner i Stryn.

Et framfinningseksempel

La oss si vi skal søke på nettopp Slåtterøy, for vi har hørt at det kjente fyrtårnet der var minelagt under krigen, og vi ønsker å se hvordan dette ble registrert på et minekart. Vi kan da ta utgangspunkt i selve navnet, og se hva vi får frem. Husker vi ikke navnet i farten, men derimot at fyret ligger i Bømlo kommune, kan vi søke på kommunenavnet. Er vi fra Fitjar, vet vi at Slåtterøy på 1940-tallet hørte til Fitjar kommune, og finner frem via dette. I basen kan vi se at kart nr. 2 også er fra Slåtterøy, vi får opplysninger om bl.a. målestokk, format og dato, i dette tilfellet at minelegging av fyrtårnet ble forberedt den 1. aug. 1943. Vi kan lese at det ble bygget tre minekamre i fundamentet, og at hver ladning på 33 kg sprengstoff allerede er på plass. Vi får og vite at løpenumrene 22, 23, og 24 også hører til Slåtterøy. Disse forteller at deler av øyen ble minelagt i februar 1944, og at kartet ble tegnet ferdig 25. april 1944.

Så tilbake til utgangspunktet, vi ønsket jo å finne ut hvordan det hele så ut på Slåtterøy den gangen under krigen. Da begynner vi med løpenummeret. Parallelt med løpenummereringen i databasen ble hvert kart påført sitt respektive nummer. Etterhvert som registreringen skred frem, ble kartsamlingen plassert i skuffer med ca.100 kart i hver. I hver skuffe ble kartene delt opp i 5-6 seksjoner med +/- 20 kart i hver. Hver seksjon ble så påført de aktuelle løpenumrene, og med et løpenummer hentet fra databasen går det ganske greit å finne frem til det ønskede kartet.

Hva kan vi bruke minekartene til - hva forteller de oss?

Den omfattende minekartsamlingen Statsarkivet har mottatt til forvaring, forteller oss en god del om hva det innebærer å bli okkupert av en fremmed krigsmakt slik Norge ble under andre verdenskrig.

Mye av krigshistorien er kjent og dokumentert, noe vil av forskjellige grunner aldri bli skikkelig belyst, mens andre sider ved historien kan bli det nettopp fordi hittil ukjent informasjon tilflyter oss. Og akkurat det er tilfellet med minekartene som helt til nå har vært holdt skjult for offentligheten. Her har vi foran oss en konkret dokumentasjon om en viktig del av det tyskerne foretok seg her under krigen. Ut fra det kartene forteller oss, kan de brukes som en viktig kilde til informasjon om en del av vår okkupasjonshistorie.

Og hva forteller så kartene oss?

Først og fremst om den store aktiviteten tyskerne utøvde her i Norge under krigen. Da tyskerne besatte landet ønsket de å sette seg fast - å forskanse seg her.
Til dette trengte de å forsvare seg, både mot den interne motstanden fra motstandsbevegelsen og den eksterne muligheten/trusselen om en alliert invasjon. De gikk straks i gang med en intens byggevirksomhet. Her i Bergensområdet er den svære ubåtbunkeren på Laksevåg det mest synlige resultatet, men også ellers hersket det stor aktivitet mange steder i våre områder.

Minekartene forteller oss først og fremst hva tyskerne bygget av forsvarsverk. Dernest hvordan de ved hjelp av den betydelige mineleggingen ville forhindre at disse skulle falle i fiendens hender. Som eksempler på dette kan vi nevne byggingen av festninger, den på Fjell ute på Sotra og den på Herdla blant de mest kjente. Herdla fordi tyskerne her anla distriktets landflyplass. Fjell fordi de her med sine svære kanoner kunne treffe skip som befant seg mer enn 50 kilometer ut fra norskekysten.

I tillegg bygget tyskerne en rekke batterier. Dette er militære stillinger plassert på strategiske steder, eksempler kan være Korsnes, Kvarven og Hellen. Mellom disse anleggene bygget de støttepunkter, foruten en lang rekke andre mindre forsvarsstillinger, hvor de på noen også hadde lyskasteranlegg. Disse skulle forhindre at noen snek seg inn i landet via skipsleden i ly av nattemørket. Alle disse anleggene lå naturlig nok på de mest dominerende stedene i landskapet, de fleste også med en underjordisk del som beskyttelse mot luftangrep.

Som arbeidskraft til alle disse anleggene anvendte tyskerne tusenvis av krigsfanger, i stor grad russere og jugoslaver. Flere steder blir vi minnet om dette. Kart nr. 394 nevner en "Russenlager" på Askøy som ble minelagt i april 1944. På Fjell finner vi en større "Gefangenenlager" - kart nr. 456, som er minelagt i februar 1944. Ingen skulle slippe unna slavearbeidet på Fjell Festning.

Vestlandskysten - et kystfort

Betrakter vi Bergensområdet under ett, ser vi straks at de fleste anleggene hadde tilknytning til sjøen. Det var fra vest en invasjon ville komme, og det var på de strategiske stedene langs innseilingsledene til Bergen de fleste anleggene ble bygget. Tar vi for oss kyststrekningen fra Korsnes i sør - til Bergen sentrum i nord, (Korsnes er det første stykke fastland vi møter når vi seiler inn ved Marsteinen Fyr) - fremtrer et interessant billede. Utfra minekartene kan vi se at hele denne strekningen fremstår som et sammenhengende kystfort. Som illustrasjon kan vi nevne de kjente stedene Korsnes, Milde, Hjellestad, Espeland, Sletten, Flesland, Grimstad, Knappen, Mathopen, Hilleren, Kongshaug, Håkonshella, Alvøen, Drotningsvik, Breivik, Godvik, Olsvik, Kjøkkelvik, Skålevik, Kvarven, Simonsvik, Nygårdsvik og sentrale Laksevåg.

På eller ved alle disse stedene hadde tyskerne minelagte forsvarsanlegg. I tillegg var enhver vik mellom disse områdene minelagt - dette for å forhindre alliert landsetting. Strategien bak det hele var klar -"Festung Norwegen" skulle forsvares. På denne bakgrunn kan vi og snakke om et "Festung Bergenshalvøyen", for overalt fra Os i sør rundt hele kysten til Trengereid i øst, og i distriktet omkring, var fremgangsmåten den samme: Alle strategiske steder ble besatt - fienden skulle for enhver pris slås tilbake.

Bergen - en viktig by for den tyske krigsmakten

Minekartene forteller oss hva som kunne ha skjedd under krigen. Men dette var langt fra alt. For minekartene forteller oss noe mer. I tillegg til de rent militære anlegg som ble minelagt, kastet tyskerne også blikket på selve Bergen by. Og hva ble forhåndsminert/underminert her? Omtrent alt! Utfra kartene oppdager vi en nærmest total minelegging av områder, bygg og anlegg med sentrale funksjoner - det vi i dag kaller samfunnets infrastruktur.

Tanken bak tyskernes minelegging av sivile områder var at de kanskje en gang måtte oppgi sitt herredømme og trekke seg tilbake. Skulle overmakten ved en invasjon bli for stor, ville behovet for en rask retrett til sikrere steder være stort. Strategien var da å hindre/eliminere forfølgerne. Metoden var underminering av alle kommunikasjoner. Først Bergen Jernbanestasjon, og viktige punkter langs linjen. Dernest Sjøflyhavnen i Sandviken. Tilsvarende ble gjort med broer - eksempelvis Strømme bro, her finner vi også et kart som viser en underminert hjelpebro! Videre ble mange strategiske veistrekninger minelagt, og på samme måte ble de store kaianleggene grundig underminert. I tillegg skulle Ravneberg Sendestasjon og Rundeman Radio gjøres tause.

Men enda mer skremmende - i et tilbakeblikk - var den totale mineleggingen av viktige anlegg som befolkningen var helt avhengige av. Store industribedrifter, Bergen Elektrisitetsverk, Solheim transformatorstasjon, kraftlinjer og omformere, dokker og skipsverft, Bergen Gassverk, Bergen Kjøleanlegg (Bontelabo), tankanlegg for olje, alt dette skulle ødelegges ved en invasjon.

Men verst av alt: Samtlige kolonialvarelagre sto på listen. Alle de store matvaregrossistfirmaene er nevnt, foruten Storemøllen og Heggernes Valse-mølle. Likedan NKL's lager og Kaffebrenneri i Nøstegaten 19, samt J. C. Martens Spisefettfabrik i Sandviken. Og på grensen til det latterlig grundige: H. Wesenbergs potetlager i Sandviksveien 2 og Maaseskjæret Potetlager og Sildetørkeri.

Strategien bak det hele var den brente jords taktikk, inntrengerne skulle på ingen måte få fordelen av et fungerende bysamfunn. Refleksjonene om hva som kunne ha skjedd i Bergen gjør seg selv. Om invasjonen hadde kommet og tyskerne hadde lykkes med sitt forsett, ville det ha vært intet mindre enn den totale krig. (Ved store eksplosjoner, bombing og branner ble Bergensområdet likevel et av de stedene i Norge som hadde de største tapene av menneskeliv.)

Prinsippet bak forsvarsverk og minelegging i Bergensområdet gjaldt også ellers i Hordaland og Sogn og Fjordane. Viktige punkt ble besatt og underminert, f.eks. fyrtårn, kraftverk og ammunisjonslagre. Hardangerbanen ble minelagt i tunnellen ved Skjervet, og tilsvarende ble alle tenkelige invasjonssteder minelagt. Intet sted skulle overses, intet skulle hjelpe den inntrengende fienden, han skulle stoppes/tilintetgjøres - slik var krigens enkle logikk.

Litt om tidspunkt for mineleggingen

Den første datoen vi støter på er fra juli 1942, på øyen Lerøy-Buarøy mellom Sund og (den gang) Fana kommuner. Ikke så rart kanskje, øyen er en del av det første sundet du må passere for å komme båtveien til Bergen. Utover i 1942 blir store anlegg påbegynt, som Kvarven, Tellevik og Herdla. Videre i 1943 sprer tyskerne aktiviteten utover, bl.a. blir Prahlegården forsyningslager på Nordnes i Bergen sentrum forhåndsminert. Størst aktivitet var det i 1944, men mineleggingen pågikk helt frem til freden kom i mai 1945. Det kan virke påfallende at forhåndsmineringen av viktige anlegg i Bergen sentrum ble gjort nettopp på den tiden da invasjonen skjedde i Normandie.

Avsluttende betraktninger. Navnebruk på minefelt og tyskernes språkforståelse

En bestemt gruppe av minekartene - de som ble kalt minesperrer - ble av ukjente grunner alltid gitt et navn. Det var stort sett kjente kvinnenavn som ble benyttet, og som belysende eksempel kan vi nevne kart nr. 17 fra øyen Stolmen i Austevoll. Her finner vi i utmarken et tilnærmet sirkelrundt minefelt, ca. 250-300 m på tvers. Feltet består av 8 delfelt tett i hverandre, som er gitt navnene Dora, Paula, Ida, Berta, Elsa, Erna, Anna og Liese. Med så mange solide kvinnenavn i en beskyttende ring kan vi bare undres på hva som kunne befinne seg i sirkelens midte - derom sier kartet intet!

Mannsnavn var relativt sjelden i bruk, og her går tendensen klart i retning av Cæsar, Bismark og Lutzow. En spesiell variant er "Jaguar".

Tyskernes forståelse av norske navn er høyst varierende. Noen er nøyaktige og klarer å gjengi hva det skal være. Andre er lett fortyskede og skriver Koamme og Krokaid. Mer uforståelig er det at Åstvedtvågen kan bli til Vadsvagsagen Fjord. Vi tipper at en muntlig navnelevering ligger til grunn. Lettere å skjønne er det at Kleppestø blir til Kleppestøy - hvilken tysk tegner kunne vite at ikke alle ø`er er øyer. Artig blir det også når Milde Gamleheim blir til Milde Gamlely. Og kanskje er det et pussighetens pek når nettopp landsens lille Sperrevik får sin egen veisperre ved viken.

Fra miner til museum

Sett med vår tids øyne gir minekartene oss et interessant innblikk i vår nære krigshistorie. Det at kartene nå blir gjort tilgjengelig for alle, skjer samtidig med en voksende interesse for de tyske militæranleggene. Det siste eksemplet er istandsettingen av Tellevik Kystfort i Åsane. (like ved Nordhordlandsbroen) I dette tilfellet ble Statsarkivet forespurt om de kunne hjelpe med dokumentasjon fra krigens dager - og da var det jo greit å kunne henvise til minekartene fra området.

Andre anlegg med samme status er Kvarven Batteri. Det ligger i et vakkert naturområde, er et stort avtrappet anlegg, istandsatt bl.a. med en kanon, og gir oss et godt inntrykk av hvordan et militært fort så ut. (De mange trebygningene er dog forlengst fjernet)

Tilsvarende er Fjell Festning på vei til å bli et krigsminne. Det er et digert anlegg, det meste underjordisk, med over tre kilometer med ganger og rom! I de senere år har festningen vært åpen for publikum flere ganger i året.

Og her er ringen sluttet, krigens militæranlegg blir til museer og noen av de gamle minefeltene er i dag blant våre fineste friluftsområder - takket være de tyske minekartene.

Av Reidar Garman Rygh, Statsarkivet i Bergen.
Artikkelen er skrevet i 1997-1998.