Høsten 1995 kunne Statsarkivet i Bergen tilvekstføre Bergen rådstueprotokoll 1592-1594 i registranten. Det er et under av en bok, som har kunnet overleve et utall branner i en by der det nesten ikke er bevart andre skriftlige dokumenter fra tiden før 1702. Trolig er det protokollens mange trolldomsprosesser som har sikret den dens lange liv, for den må etter all sannsynlighet være sendt ut av byen og ha tilbrakt mange år utenfor Bergen, før den 24. mars 1791 ble foræret de eligerede menns arkiv av C. Jordan. Siden ble protokollen innlemmet i Bergen Museum’s manuskriptsamling, der den er registrert som manuskript nr. 250. Derfra kom den til Bergen Byarkiv, før den nå til sist som gave ble overført til Statsarkivet i Bergen.

Deler av protokollen har tidligere vært publisert av N. Nicolaisen i Norske Samlinger (1852). Nå har cand. philol. Gro Bastiansen for Ættehistorisk Institutt skrevet protokollen av i sin helhet , og meningen er at den skal kunne trykkes.

Protokollen har i sin tid hatt rundt 500 sider. Nå mangler enkelte helt eller delvis. Skriften er jevn og fin, og relativt lett å lese. Det er en rikholdig kilde. Spekteret av saker er vidt. Dommene er strenge. Dødsstraff ble avsagt en rekke ganger, men for mange ble dødsstraffen gjort betinget - den dømte fikk valget mellom forvisning og henrettelse, for de fleste et lett valg. De skrev under en erklæring om sin skyld, og lovte for all framtid å holde seg borte fra Bergen.

Det er gjort til et poeng at dette er vår eldste justisprotokoll. Men da den ble ført på 1590-tallet var den en av mange, for i den finner vi en rekke tilvisninger til eldre tingbøker, som dessverre alle senere er gått tapt.

Bergen på 1500-tallet

Vår tids historikere har beskrevet Bergen på 1500-tallet som et samfunn så gjennomsyret av vold og drap at dets like ikke har latt seg finne noe sted til noen tid! (Eksempelvis Jørn Sandnes; Kniven, ølet og æren. Universitetsforlaget 1990.)

Det er laget tabeller som gir Bergen på 1500-tallet langt høyere drapsrater enn Sicilia under mafiaens verste herjinger, nesten hundre ganger høyere enn Norge i dag, og langt verre enn vår tids Johannesburg, New York eller Miami. Som grunnlag for disse oppsiktsvekkende konklusjonene har man noen få års lensregnskaper, og Absalon Pedersøns dagbok fra årene 1552-1572. Ut fra disse kildene har man ment å kunne beregne gjennomsnittstallet for drap i Bergen på 1500-tallet til 5. Folketallet er på slump satt til 6000, og man har dermed kjekt kunnet beregne drapsraten til 1:1200. Det ville i dagens Norge tilsvare rundt 3600 drap i året, mot kriminalstatistikkens om lag 50!

Det var derfor med spent forventning jeg gikk løs på rådstueprotokollen. Jeg ble overrasket. Hvor var det blitt av alle drapsmennene? Hadde de mange voldelige bergenserne tatt livet av hverandre før 1590-tallet?

Hvis man tøyer begrepene kan man på de 430 sidene med en viss rett ta med tre-fire saker som kunne oppfattes som drap i samtiden:

  • den skotske båtsmannen Jacob Møddi hadde vært i slagsmål i Vardø, og var kommet til skade slik at han noen uker seinere døde. Skotten Robert Gøttri ble i sakens anledning stevnet for retten i Bergen.
  • Anna Mogensdatter lot Hendrick Joennsenn Skott tiltale og mente han var årsak til hennes sønns død. Sønnen var død ombord i et skip ved “Kiørwogh” i Nordland, - “av sott” sa vitnene.
  • Joen Joensen Meen hadde etter skytekonkurransen om Papegøyen i vanvare kommet i skade for å avfyre et skudd som hadde rammet Henrik Høyer slik at han døde. Joen Meen sa seg villig til å betale arvingene kompensasjon på sin unge sønns vegne.
  • i et par av trolldomssakene er det satt fram beskyldninger om at personer skal være ganet til døde.

I tillegg til dette finner vi:

  • ni saker som gjelder slagsmål
  • en om voldtekt og voldtektsforsøk
  • 13 gjelder skjellsord
  • 8 tyveri
  • et par gjelder “bulder” og skrik på gaten 

Ellers er det saker om brudd på byens vedtekter med hensyn på utleie av hus til “løse kvinner”, brudd på vedtektene om forkjøpsrett til hus, ulovlig utskjenking av øl, brutte ekteskapsløfter, tvister om arv, påstander om svik, saker om gjeld, underslag og pant - og fem trolldomssaker.

Skulle vi driste oss til å lage rater over kriminaliteten i Bergen på 1590-tallet ut fra denne kildens opplysninger, ville vi uten tvil komme fram til helt andre og mindre oppsiktsvekkende resultat enn de nylig publiserte. Hvor kan årsaken til dette ligge?

Vi vet lite om hvilke saker som er stoppet opp i rettsprosessen før de kom til rådstuen. Futene hadde interesse av å få avgjort saker med tunge bøter tidlig i prosessen. Det sikret inntektsgrunnlaget deres. Derfor ble folk bøtelagt for å ha lugget hverandre, for å ha latt være å anmelde at naboen hadde lugget, for å skjelt hverandre ut osv. Flertallet av slike saker kom aldri til domstolene. Retten på Bergen rådstue var heller ikke domstol i første instans, og mange saker vil derfor også falle ut fordi de ikke ble anket inn for lagmannen og rådet.

Men jeg vil tro det er Absalons dagbok som er den svakeste kilden som dokumentasjon på rettsforholdene på 1500-tallet likevel. Absalon var predikant, med atskillig rett kan han kalles “svovelpredikant”. Han mente Bergen var “Sodoma og Gomora” - og brukte det meste i sin samtid til å bekrefte denne oppfatningen, og han betrodde dagboken sine tanker og iakttagelser.

Vår tids åndelige slektninger av Absalon opererer også med en helt annen drapsrate enn den offisielle. År om annet har vi 14 - 15 000 provoserte aborter i Norge. Det blir av en del oppfattet som drap - og skulle noen driste seg til å lage rater ut fra en slik definisjon, framstår Norge i 1990-årene som betydelig mer voldelig enn Sicilia under mafiaens blodigste herjinger, og minst fire ganger verre enn Absalons Bergen på 1500-tallet.

Det andre svake punktet i beregningen av draps- eller kriminalitetsratene for Bergen på 1500-tallet er formodningen om at folketallet bare var rundt 6000. I 1599 var kong Christian IV i Bergen. Han ble imponert. Bergen hadde 27 borgerkompanier, og stilte mer enn 3000 mann i borgervæpningen, langt mer enn det København kunne stille. Skal man stille 3000 våpenføre menn må man ha minst ha en befolkning på 15000 å bygge på. En rekke andre forhold bekrefter dette nivået på folketallet (se eksempelvis: Nedrebø: “Frå Skandinavias største by til strilane sin hovudstad” i Frå Fjon til Fusa 1991).

I stevnetidene i Bergen var det langt flere mennesker til stede. De hadde flust med penger, og det var overflødig tilgang på drikkevarer. Det hadde naturligvis sine kostnader. Men det er tvilsom metode å tillegge slagsmål, drap og spetakkel blant tilreisende skotter, tyskere, sunnfjordinger eller nordlendinger den fastboende bergenske befolkningen. Verre enda å la drap og slagsmål i Vardø og i Nordland få inflatere bergenske rater. Og selv om vi bare justerer de publiserte drapsratene mot vårt postulerte folketallsnivå, flyttes Bergen langt nedover fra krimtoppen.

Tenk om historikere om fire hundre år skulle lage analyser over vår samtids moral og livsstil, og de nøyde seg med å bruke Børre prestes dagbok, eller et par årganger av “Se og hør” som kilde? - “Når utgangspunktet er som galest ....” En bekjent av meg som gjennom et langt liv har arbeidet som journalist sier på fleip: “Har jeg en god historie er det vanvidd å sjekke den”. Kanskje har den holdningen fått bre seg også utenfor avisredaksjonene.

Så får min konklusjon være at historikerne med fordel kan utvide kildegrunnlaget for sine analyser, og gå til arkivene. Oppsiktsvekkende funn kan det være verdt å la en kritisk logikk, mer enn ønske om overskrifter og høye opplag få styre. Bergen rådstueprotokoll er nå tilgjengelig også for dem som måtte føle gotisk skrift og studier av originalkilder som et stengsel. Den har atskillig historie å fortelle.

**************************

Av Yngve Nedrebø, statsarkivar ved Statsarkivet i Bergen