I kirkebønnen blir det ukentlig bedt om godt og tjenlig vær, og om beskyttelse av våre landsmenn ute og på havet. Langs kysten av landet vårt har dette vært særdeles aktuelle tema til alle tider. Folk levde og døde overgitt i naturens eller Vårherres makt. I våre dager skal vi ha en rimelig sikker varsling av vær og uvær, selv om vi også nå kan oppleve at uværet blir mer omfattende eller sterkere enn det varslede. Tidligere måtte man stole på sin egen tolkning av værmerkene - og på Vårherre. Ofte gikk det likevel galt. Kirkebøkene fra mange utsatte strekninger langs kysten kan på bortimot hver eneste side fortelle om drukningsulykker. Enkelte ganger gikk det så galt at tragediene lever i minnet til kystbefolkningen både ett og to hundreår seinere. Den verste ulykken skal være den Petter Dass forteller om, da 500 mann satte livet til i et uvær rundt 1650.

11. mars 1822

En av de verste ulykkene av denne typen som har rammet Vestlandet, inntraff mandag 11. mars 1822. Silden var kommet inn til kysten tidlig i januar, og fisket hadde vært svært godt. Marsmandagen var temperaturen høy. Det var vindstille, og havet lå blankt. Mange var kommet fra fjordbygdene for å være med på det gode fisket.

En gammel fisker skal ha kommet med advarsler om morgenen da fiskerne drog ut. Han mente å se tegn til at det kunne blåse opp til storm. De andre avfeide innvendingene. Sjansen til godt fiske måtte nyttes når man hadde den. Litt utpå dagen svartnet himmelen, og stormen kom som kastet over dem. Vindstyrken økte raskt til orkan. Snødrevet stod tett. Få rakk å komme seg i sikkerhet. Mange båter ble kastet rundt, andre ble knust mot brenningene nær land. Det er fortalt at 30 båter gikk tapt på strekningen mellom Finnås og Bergen. I tillegg gikk mange ned lengre nord.

Skadene

I de muntlige overleveringene er det antydet at 300 mennesker druknet "galne-måndagen". I tillegg omkom flere på land ved at bygninger blåste ned over dem, eller fordi de frøs ihjel. Bare de færreste av de druknede ble funnet igjen og identifisert. Noen drev i land i ukene etter ulykken, men uten at det var annet å gjøre enn å få dem gravlagt på nærmeste kirkegård.

Futen i Sunnhordland og Hardanger sendte brev til lensmannen i Våg 30. mars 1822 om ryktene som gikk om at mengder av lik var drevet inn. Han gav lensmannen beskjed om å besørge likene gravlagt, "da Omkostningerne derved kan ventes erstattede af det Offentlige".

Gjest Bårdsens beretning fra Gulen

Gjest Bårdsen Sogndalsfjæren, "mestertyv" og forfatter, har levert den mest detaljerte beskrivelsen av "Skrækkens Dag". Han satt i arrest på Byrknesøy hos lensmannen i Gulen, og forteller at dagen startet med moderat vind. På himmelen var det bare noen få skyer, slik at ingen kunne ha mistanke om at noe dramatisk var i gjære. De fleste voksne mennene på Byrknesøy gikk tidlig om morgenen til båtene sine og rodde ut på fiske, mens seks ungdommer drog ut til holmer og småøyer for å skjære lyng som fôr til kreaturene.

Men før klokken var blitt 9 var himmelen svart, og varslet om at et fryktelig uvær var i anmarsj. Vindstyrken tiltok raskt, og etter kort tid brøt det løs en "rasende" storm med kraftige sluddbyger. Så voldsomt var været at det straks syntes å true med både "Ødeleggelse og Undergang". De som satt hjemme forstod selvsagt umiddelbart hvor ille det måtte være for alle som var ute på havet, eller på holmene og skjærene i havgapet, der det var små muligheter for å søke dekning.

Uværet fortsatte å rase til langt over middagstider. "Den ynkeligste Scene i denne Tragedie var de Mødres Jammertoner, der havde deres Børn på de omtalte Øer for at skjære Lyng", forteller Gjest. Mødrene løp fra stue til stue i håp om å finne noen som ville være villige til å risikere livet i forsøk på å ta seg ut til barna for å redde dem. Tiden var knapp. I det voldsomme uværet ville folk raskt fryse ihjel, om de ikke hadde funnet seg ly og kunne holde seg tørre.

Men mødrene fikk overalt det svaret at det ville være selvmord å ta ut på det opprørte havet. Kvinnene kom også til lensmannsgården, fangene Gjest og Svend var et siste håp. Lensmannen var ute på reise. Lensmannskona ble bønnfalt om å slippe fangene ut, om de ville risikere livene sine. Lensmannens kone mente at "Nød bryder alle Love", og låste fangene ut. Gjest så at bølgene gikk like voldsomme som før, men mente å fornemme at vindstyrken var i avtagende, og han forsøkte å overtale noen av de mennene som var hjemme til å bli med ut i båten. De vegret seg, og mente de hadde langt mer erfaring i å vurdere forholdene enn ham, og ville vente på bedring i været. Gjest fikk likevel til sist seks av de fastboende til å sette ut sammen med ham. En øste, en styrte, og seks rodde det de var gode for. Sjøene stod mot land, alle var våte til skinnet før de var kommet mer enn 2-3 båtslengder fra land, og de brukte to fulle timer på å ta seg ut til holmene.

De kom fram i siste liten, på en liten øy fant de tre av barna, den ene så forkommen at hun ikke kunne snakke. Båten barna hadde brukt var knust av stormen. Ingen visste hvor de tre siste barna var, og Gjest med mannskap måtte krysse mellom øyene for å forsøke å få øye på dem. Dagslyset svant, slik at det hastet med å returnere til land. Men like før de skulle gi opp, fant de de tre siste, fikk dem ombord og snudde mot land igjen.

Vel tilbake på Byrknesøy så Gjest at en av båtene som hadde dratt på fiske om morgenen var kommet i havn med tre mann om bord. De hjemvendte hadde ikke sett andre båter, og gikk ut fra at de andre måtte ha forlist.

Dagen etter var været igjen rolig. Overraskelsen og gleden på Byrknesøy ble stor da en ny båt med fiskere kom til lands. De hadde i uværet kommet seg opp på en øy der det var en fiskerhytte, og hadde holdt seg der natten og uværet gjennom.

Men selv om noen kom levende gjennom orkanen, ble ni av konene på Byrknesøy enker 11. mars 1822.

Gjest Bårdsen forteller at stemningen blant befolkningen i Gulen svingte sterkt i favør av ham og medfangen Svend Brekke etter redningsbragden, og tilbudene om assistanse til flukt ble etterhvert mange. Da vaktene en dag uteble, drog Gjest og Svend sin veg. Det ble tatt opp forhør, og lensmannen i Gulen ble bøtelagt for sin lempfeldige behandling av fangene.

Ingbret Gulliksens beretning fra Klepp

På en annen kant av kysten, nærmere bestemt Klepp på Jæren befant Ingebret Gulliksen seg. Han var bonde og lokalpolitiker (bl.a. første ordfører i sin hjembygd Klepp.) Han hadde helt siden 1808 notert "opteignelser om Veirlag og Aaringer o.s.v." Han beskriver denne dagen ganske inngående og forteller at orkanen begyndte om morgenen kl. 8 og var på det sterkeste fra Kl. 11 til 12, den begyndte fra Sydvest og endte fra Nordvest. Orkanen var så sterk at "ingen nulevende kan erindre sig", og at folk ikke kunne "gå paa marken", "og nedrev på Jæderen en stor mængde Huse." "I Stavanger blev Skibe og Pakhuse sønderslagne til en Værdi af over 20000 Species". Paa Havet omkom mange mennesker, især paa Bergenslandet." I Sandnes druknet 3 mann som forsøkte å fortøye en båt som lå et steinkast fra land. Stormen kastet båten ut på fjorden hvor den straks kantret. Ingen kunne huske at barometeret noen gang tidligere hadde stått så lavt. Dagen før skulle lavvannet i England vært slik at "folk gik paa Havbunden og opsamlede kostbarheder, som var tabte for 100 Aar siden."

Dagens tolkning av beretningene

På bakgrunn av de to foregående beretninger har meterologen Erik Wishman ordnet opplysningene kronologisk, slik at det gir oversikt over været og dets utvikling på de to ulike stedene (Gulen og Klepp). Opplysningene er omskrevet til meterologiske data, og vindstyrken på Klepp og Byrknes er antydet til 35 meter i sekundet, mens vindstyrken på Utsira sansynligvis har vært sterkere. Opplysningene om nedbør og vindforhold i beretningene gjør det klart at en front med nedbørsområde først passerte Utsira og Klepp og en halvtimes tid seinere Byrknes. Dersom lufttrykket virkelig var så lavt som Ingebret Gulliksen oppgir må uværet ha herjet hele Nordsjøen, Danmark og Nord Tyskland om ettermiddagen 11 mars 1822.

Spor etter stormen i arkivene

Ingebret Gulliksen nevner at det var især på "Bergenslandet" mange mennesker omkom. Dette stemmer bra med kirkebøkenes fortegnelser over døde. Bare i Os prestegjeld ble 43 mann borte på sjøen, og i Gulen 23. Mange av dem var familefedre og mange var unge menn. Disse to prestegjeldene var de som ble hardest rammet med hensyn til tap av menneskeliv, men svært mange prester fra Egersund i sør til Selje i nord måtte føre inn døde i kirkebøkene som følge av denne "forferdelige 11 Martz", som presten i Kinn skriver.

Til og med på land omkom det folk; i kirkeboken for Egersund er Tjenestedrengen Arne Jakob Helgesen på gården Aanstad ført inn, som dødsårsak er oppført: "blev ihielslagit under en lade der blev nedlagt af Storm den 11 Martij...". I Finnås i Sunnhordland prosti var vinden så sterk at en person ble "qvalt paa Land i Sneekav d.11 Martz."

Etter at vi har gjennomgått listene over døde i kirkebøkene, Bergen skifteretts dødsfallsprotokoll, rullene i Innrulleringssjefens arkiv, losprotokoller, notarial-protokoller, ekstraretts-protokoller og tingbøker for den aktuelle perioden, har vi funnet 170 døde personer. 13 av disse mangler i kirkebøkene, men er registrert i de andre kildene. Dette skulle vise at det er en betydelig underregistrering hos prestene av de som druknet uten å bli funnet igjen og gravlagt.

De materielle skadene var store. I notarialprotokollen for Bergen anmeldte "Skipper Søren D. Waage førende Galeasen Anna Sophia af Hitterøen, sig til Protest i Anledning af den Skade Skipper Iver Johannesens Galeas havde tilføjet hans Skib ved at drive for hans baug, og derved, i Stormen i Dag have med sit Skib gjort skade paa 2de Jægter". Av andre båter kan nevnes at Galeasen Petronella Elisabeth, sluppen Maria af Carlshamn og skonnereten Slyeren også kom til skade ved at båtene drev inn i hverandre på havnen i Bergen. Skibskaptein Rickelf E. Brønders hadde fått skader for 3584 Spd.på Galeasskibet "Anna kaldet" som var hjemmehørende her i Bergen. Skadene var forvoldet av "gyselige Orcanaktige storme i Martz maaned d.a. under Reysen herfra Staden til Dordrecht".

Enda verre gikk det med galeasen "Enigheden" fra Fedde ved Flekkefjord som totalforliste etter først å ha

"strandet ved Hovdenæset i Fjære Skibrede, og end Bjerget til Eltervog, men at folkene neml. 4re Brødre Skipper Anders Tønnesen, hans Broder Styrmand Christian Tønnesen, nok en Broder, Matros Hans Tønnesen og en fjerde Broder Skibsjung Tobias Tønnesen, samt Matros Ole Olsen Lindlan, alle fra Fedde og Lods Christen Pedersen Økland af Fiære Skibr. her i Sorenskriveriet alle var druknede. "

I forbindelse med redningen av denne båten skal det ha forsvunnet gjenstander og varer, og det ble derfor tatt opp rettslig avhør på Sorenskriverkontoret i Sunnhordland. En av dem som ble avhørt i forbindelse med dette var lensmannen i Fjære Skibrede Johannes Mathiasson Lindaas, han forklarede

"At tredie dagen efter at Galeasen var strandet kom Halvor Ingebrigtsen Hovde og anmeldte for Dep. Skibets Instranding og at man var beskeftiget med sammes Bjergning. Dep.som var beskjeftiget i anledning af 2de andre forulykkede Fartøyer sendte ordre tilbage med Halvor Hovda at man skulde bjerge saa meget som mueligt af Galeasen og dens Ladning, men at alt det Bjergede skulde tages under Bevaring og at intet maatte føres bort.

En annen av dem som ble avhørt forklarte at han hadde "ogsaa fundet at Kahyten i Galleasen med deriværende Køjer, Skot, Borde, Døre og Skaber ere aldeles sønderbrudt". Dette forteller vel sitt om hvor kraftig vinden og bølgende har vært denne dagen.

På Folgerøen i Føyen ble det kalt inn til forhør angående en "funden død Mand". Torbjørn Endresen som bodde på gården Folgerøen ble først kalt inn og ga følgende forklaring :

"at han afvigte Mandag den 11te Dennes var her paa havnen, som er et lidet Støkke Søevejs fra hans Bopæl, for at tilsee en her liggende tilhørende ham Jægt. Strax efter han hidkomst begyndte det rasende Vejr af Nordvest med tyk Snee. Under dette svære Vejr, hørte han fra en Deel paa Havnen liggende fremmede Skibe at der var et lidet Fartøy omkastet, og to Mænd sat paa Kjølen, samt at dette Fartøy drev norden paa hans ovennevnte Gaard. Man var strax i Begreb med at udsætte en Baad for om mueligt at bjerge disse Mennesker, men formedelst det overhændige Vejr kunde saadant ikke skee. Saasnart Vejret begyndte at blive mindre farligt, som var henimod aftenen samme Dag, begav han sig i følge med Magnus Magnusen her af Folgerøen, hen over til sin Gaard for at eftersøge om disse Mennesker vare at bjerge, og fandt da en ganske itueslagen og efter sammes Udseende liden Jegt paa nordre side af Folgerøholm, og et lidet Støkke derifra en død Mand nesten laae tør ude paa sanden da Søen var udfalden ".

Utdragene her er tatt fra henholdsvis tingbok 48 og ekstrarettsprotokoll 1 for Sunnhordland, og er det eneste vi har funnet i øvrighetens arkiver om denne dagen, bortsett fra et liten notat i futearkivet, og rapportene om de skadde båtene i notarialprotokollen.

Vi hadde forventet å finne opplysninger om denne katastrofen i arkivene til biskop, prost, prest, fut, amtmann, og stiftamtmann, og vi hadde forventet at de hadde vært travelt opptatt med å hjelpe de mange enkene og faderløse. Men vi finner ikke en eneste antydning om at noen tok noe initiativ. Arkivene viser tydelig at de hadde andre - og for dem åpenbart viktigere ting å tenke på, som problemer med skyss og reiseregninger.

Heller ikke har vi funnet katastrofen omtalt i bøker om norske fiskeriers historie. Den har imidlertid fått leve i lokale tradisjoner, og som faste utsagn, som på folkemunne på Utsira : "Gud bevare oss for 11. Mars!"

Av Cecilie Skauge Knoph, førstekonsulent ved Statsarkivet i Bergen