Andre halvdel av 1760-årene var en turbulent periode for myndighetene i Norge. Strilekrigen i 1765 viste hva allmuen kunne finne på om gemyttene først kom i kok, og mer populær ble den forhatte ekstraskatten heller ikke i årene som fulgte. Strilekrigen hadde også gitt myndighetene alvorlig tvil om de nasjonale soldatenes holdning i konflikter med allmuen.

De lokale, utskrevne soldatene på Bergenhus festning ble derfor byttet ut med vervede mannskaper kort etter Strilekrigen. Fra 1765 til 1767 ble garnisonssoldatene i Bergen hentet fra norske gevorbne regimenter. Men i juli 1767 tok man et skritt til. Nordenfjeldske gevorbne ble sendt fra Bergen til København, og erstattet av det tyske Delmenhorstiske gevorbne Infanteriregiment. Samtidig ble Møen gevorbne sendt til Østlandet. Her var det to ønsker man ville få oppfylt: Myndighetene i Norge skulle få soldater som ikke hadde sympati for allmuens holdninger, og danskene skulle få norske avdelinger til København.

Opprinnelsen

Navnet sitt hadde Delmenhorstiske fra det den gang danskstyrte grevskapet Delmenhorst ved Oldenburg, like utenfor Bremen. Regimentet synes å være organisert i 1763 (ved slutten av Sjuårskrigen), og kom i 1765 til Danmark. Dette var et regiment bestående av yrkeskrigere. Mange av de vervede var 40-50 år gamle ved ankomsten til Norge, og hadde fra sitt 14.-15. år tjent som soldater i Spania, Frankrike, på Sicilia, eller i ulike tyske fyrsters armeer. Regimentet hadde katolikker, reformerte og lutheranere om hverandre, og soldatene oppgav fødesteder i Tyskland, Ungarn, Sveits, Sverige, Frankrike eller Holland.

Delmenhorstiske regiment bestod av to bataljoner, og hver bataljon hadde sju kompanier. Ved normaloppsetting skulle hvert kompani ha 65-67 menige og underoffiserer, slik at regimentet fullt utbygd hadde 914 mann. I tillegg hadde regimentet rundt 50 offiserer. Etter relativt kort tid i Norge var mannskapsstyrken redusert til noe under 800 mann, og lå på det nivået så lenge Delmenhorstiske var i Norge. Men i tillegg til soldatene kom koner og barn (201 barn er nevnt i regimentets liste fra juli 1771), slik at innkvartering og underhold gjaldt godt over 1000 mennesker.

Livbataljonen på Bergenhus

Ved ankomsten til Norge i juli 1767 ble Livbataljonen under ledelse av regimentssjefen plassert på Bergenhus, mens 2. bataljon av regimentet ble forlagt i Trondheim. I 1772 ble bataljonen i Trondheim sendt sørover, og etter strabasiøs marsj med mangel på mat og penger, plassert på festningene i Kongsvinger og på Akershus. Våren 1773 ble to av kompaniene i Bergen overført til Kristiansand. Forflytningene synes å ha skjedd som følge av konflikter med lokale sivile myndigheter og lokalbefolkningen.

Fra første stund i Norge hadde regimentet problemer med disiplinen. Allerede første måneden i Bergen meldte regimentssjefen oberst Herluf Trolle om tre deserteringer, og brevvekslingen mellom regimentsjefen og stiftamtmannen i Bergen handler til stadighet om rømte soldater og tiltak mot desertering. Regimentet var lite fornøyd med bergensernes opptreden overfor de rømte. Stadig ble det krevd at forordningen om desertører fra 1740 skulle leses fra kirkebakkene i byen. Der ble det lokket med belønning på 6 riksdaler for anmeldelse av desertører, og trusel om straff for dem som hadde latt være å melde. Like lite hjalp det, sjøfartsbyen Bergen gav de rømte soldatene mange muligheter til å komme seg ut av landet.

I kampen mot deserteringene krevde regimentet l 1771 å få sette opp galge på et offentlig sted i Bergen. Byens myndigheter motsatte seg dette på det sterkeste, og hevdet at byens innbyggere ville oppfatte dette som en ren fornærmelse. Det hjalp ikke at de militære pekte på at alle garnisonsbyene ute i Europa hadde sine galger, og at det ikke kunne være mer fornærmende eller forargende for byen med en galge enn "Kagen" som alt stod på torget i Bergen. Regimentssjefen forsikret at han ikke hadde tenkt å henge noen i galgen. Men han ville ha den for offentlig å kunne spikre opp navnene på desertørene. Striden endte med et kompromiss. Våren 1772 fikk Delmenhorstiske lov til å sette opp en "Knægalge" på Fredriksberg (Nordnes).

Problemene var imidlertid ikke over med det. Skarpretteren i Bergen nektet å ta del i seremoniene med "anslaging" av de desertertes navn. Han mente avlønningen var for dårlig. Med henvisning til kongelige forordninger fikk regimentet tvunget ham til innsats, men forholdet mellom bøddelen og regimentssjefen ble nok noe anstrengt. 24. august 1772 sendte regimentet klage til stiftamtmannen over at skarpretteren var uteblitt fra en kagstryking og brennmerking. Og igjen var det lønnsforholdene som hadde sendt skarpretteren i streik.

Soldatene i regimentet hadde mye fritid, og mange brukte tiden til å arbeide i byen for å spe på sine usle inntekter. Det var ikke alltid like populært. Borgerne klagde til regimentet over at enkelte av soldatene drev virksomhet i strid med borgernes privilegier. Alle var heller ikke villige til å arbeide for sine ekstrainntekter. Av bataljonens 400 soldater ble 12 satt inn som slaver på Bergenhus festning. Det betyr at bataljonen produserte like mange slaver på straffarbeid som resten av Vestlandet til sammen i årene 1767-1773. Tyveri var den vanligste årsaken til at soldatene havnet på festningen, og soldatene satt der på ubestemt tid - "på Kongens Nåde". Løslatelsen ble fulgt av umiddelbar landsforvisning. Flere greide imidlertid å rømme, og tok vel da korteste vei ut av riket.

Bergen hadde i 1769 knapt 14000 innbyggere. Bataljonen fra Delmenhorstiske utgjorde med sine 500 mennesker et betydelig innslag i byen. Og en må tro at byens presteskap og moralister ble opprørt av all den uro og uorden som fulgte med de fremmede soldatene. Tallet på "uektefødte" barn i Bergen steg sterkt i disse årene. I de bergenske kirkebøkene kan man telle opp 82 "uekte" barn der soldater eller offiserer fra regimentet er oppgitt som barnefedre.

Det som likevel var vanskeligst for bergenserne å tåle var kostnadene med å huse soldater og offiserer. Årlig måtte de bergenske skattebetalerne ut med 7-8000 dalere i innkvarteringspenger. Husrom for 34 offiserer kostet alene 2000 i året. Det ble krevd billigere løsninger - altså færre soldater og ikke minst færre offiserer.

Med Oberst Kreber som regimentssjef

Oberst Johan Daniel von Kreber (1719-1790) overtok som regimentssjef for Delmenhorstiske i 1769. Han synes å ha vært en ualminnelig aktiv og dyktig offiser. Bakgrunnen hans var beskjeden nok. Han var født som sønn av en løytnant. Men han avanserte selv til å bli generalløytnant og dansk infanteriinspektør.

Storparten av soldatene som fulgte regimentet til Norge hadde i 1763 inngått kontrakter med regimentet for sju års tjeneste. I 1770 stod de altså fritt til å kunne forlate regimentet og Norge. Mange av dem inngikk nye, men kortsiktige kontrakter, oftest bare for ett år av gangen. For å erstatte de deserterte, de døde og dem som etterhvert ble dimmitert, var det behov for verving av nye. Denne vervingen fant sted lokalt. Avgangen var de første årene betydelig sterkere enn tilgangen, noe som reduserte mannskapsstyrken med over 100 mann. Men etterhvert kom et system for verving av nordmenn i skikkelig funksjon.

von Kreber kom til Delmenhorstiske fra tjeneste ved Garden i København, og han synes å ha hatt et bestemt mål for sine år i Norge: å bygge opp Delmenhorstiske til et regiment bestående av unge norske soldater med gardekvalifikasjoner. Norske soldater hadde godt ord på seg, og nå kunne oberst von Kreber langt på veg plukke ut de mannskaper han selv ville ha. I 1771 sendte han et langt brev til det norske Generals- og kommisariatskolleglet i Christiania med anmodning om å få verve den 21 år gamle Gunder Michelsen Vie fra Førde. Han gav mange grunner for å ville få ham til regimentet, men unnlot å nevne det kanskje viktigste: at Gunder var 183 cm høy, 14-15 cm over gjennomsnittet for norske mannskaper. Svaret ble positivt. Like heldig var selvsagt ikke von Kreber bestandig, men han fikk soldater som var 64-66 tommer høye, godt over gjennomsnittet.

I 1773 ble det bestemt at Delmenhorstiske regiment skulle sendes til Danmark, og erstattes av garnisonskompanier i Bergen og Trondheim. Da fikk van Kreber ordnet det slik at han skulle få avgi "erfarne" soldater fra sitt regiment til garnisonene, mot å få verve 300 nye nordmenn fra distriktene til Bergenhusiske, Trondhjemske og Vesterlenske regimenter. Dette ville gi ham mulighet til å bytte ut gamle og kortvokste med unge og høye. Ordren som gikk ut understreket at man lokalt skulle anstrenge seg for å finne "Smuckke folck, da det uden Tvil vil blive de sidste vi til dette Regiment giver".

Meningen var at unge nordmenn frivillig skulle la seg verve for 8 år. De ble lovet 20 dalere for å la seg innrullere hos von Kreber. 10 dalere ble betalt ved inngåelsen av kontrakten, resten skulle de få etter at de 8 årene var avtjent. Men rullene forteller om atskillige som ble "commanderet", og om enkelte står det at de nektet å ta imot håndpengene. Atter andre la seg syke hjemme, og det måtte gjentatte ganger purres på de norske avdelingene for å få folkene sendt til Bergen.

Det var nok mange norske offiserer som så med liten glede på von Krebers utplukking av norske elitesoldater. I mai 1773 kom det plutselig ordre om at de nye garnisonskompaniene ikke skulle settes sammen av von Krebers dimmitanter. Samtidig fikk han redusert sin kvote fra 300 til 200 nyvervinger. Det ble nå bestemt at man til garnisonene i Bergen og Trondheim skulle hente opp Pionerbataljonen fra København. Men uansett hva som står i ordrene er det tydelig at von Kreber fikk overført et ganske stort antall av sine soldater til de nye garnisonskompaniene.

Regimentet stod klar til avmarsj fra Norge ved utgangen av juni 1773. Til von Krebers store irritasjon kom det da plutselig ordre fra General- og kommisariatskollegiet i Kristiania om å utsette avreisen. 4. august 1773 kom det en resolusjon fra København som bestemte at Delmenhorstiske fortsatt skulle betraktes som et norsk regiment, og stå under kommando fra Kristiania. Likevel var det fortsatt meningen at regimentet skulle reise til Danmark, og orlogsskipet "Sjælland" kom til Bergen i september 1773 for å ta ombord soldatene der, for så i tur å hente de øvrige fra Sør- og Østlandet.

Heller ikke denne operasjonen ble vellykket. 1773 er et av de store kriseårene i norsk demografisk historie. Mannskapet på "Sjælland" var rammet av tyfus, og sykdommen bredte seg fort også til soldatene i Delmenhorstiske. 5. oktober meldte von Kreber at vinden stadig var "kontrær", samtidig som de sykes tall vokste raskt. 12. oktober var situasjonen så ille at soldatene ble beordret i land igjen.

Dette gav en vanskelig situasjon for innkvarteringskommisjonen i Bergen. De hadde fått den nye garnisonsavdelingen på plass og innkvartert. Nå fikk de ansvaret for å finne husrom til ytterligere 5 kompanier, og det attpåtil kompanier som var rammet av sykdom. Skattebetalerne i Bergen fnyste. Utgiftene til innkvartering ble nå høyere enn noen gang tidligere! For å skaffe et grunnlag for innkvartering ble det fra Kollegiet i Kristiania bestemt at Delmenhorstiske skulle gjøre garnisonstjeneste vinteren over på Bergenhus.

I General- og kommisariatskollegiet har man nok arbeidet med å finne en løsning på problemet med von Krebers mange norske soldater. Løsningen ble presentert von Kreber i en ordre 19. februar 1774. Regimentet fikk klarsignal for avreise, men med beskjed om å "afgive alle ved det Delmenhorstiske Regiment staaende, ... indfødde Nordmænd at lade blive tilbage." von Kreber satte straks igang med å leite etter muligheter til i hvert fall å få med seg en vesentlig del av soldatene han med så mye møye og så store kostnader hadde fått plukket ut. Han sendte brev til kollegiet i Kristiania med anmodning om å få ta med seg bestemte grupper.

Tilsynelatende fulgte van Kreber ordren om å etterlate de norskfødte soldatene. Han overførte soldater til flere regimenter på Østlandet, og hevdet selv at dette var alle norskfødte han hadde. Ved utgangen av april 1774 kunne von Kreber så endelig seile fra Bergen, hente sine kompanier i Kristiansand og Kristiania, og sette over til Randers på Jylland.

Det er helt åpenbart at von Kreber på tross av ordren tok med seg svært mange norskfødte soldater til Danmark. Men mens man har et ganske rikholdig rullemateriale fra de første årene regimentet lå i Norge, har jeg verken i norske eller danske arkiver kunnet finne ruller fra 1773 eller seinere! Det er derfor vanskelig å si sikkert hvor mange av soldatene som var norske. Har van Kreber funnet det oportunt å rullene forsvinne?

I tillegg til de norske soldatene fulgte det også med atskillige norskfødte koner og barn, slik at det var et betydelig antall nordmenn som emigrerte til Danmark våren 1774 med regimentet.

Avslutning

Det har vært vanskelig å følge regimentet og dets soldater etter at de forlot Norge. Familiene i Norge synes å ha vært fullstendig uvitende om hvor soldatene tok vegen. I skifter der innrullerte soldater var arvinger, står det ofte bare at soldaten var "engageret ved det Delmenhorske", lenge etter at soldatens opprinnelige kontrakt med regimentet var utløpt, og.lenge etter at regimentets navn var endret. Det synes klart at svært få av soldatene som fulgte Delmenhorstiske fra Norge kan ha vendt hjem igjen.

Det som synes klart er følgende: Regimentet ble først plassert i Viborg på Jylland, i 1778 ble navnet endret til Sjællandske og i 1785 til Fynske Infanteriregiment (da forlagt i Nyborg på Fyn). I 1789 ble det som var igjen av regimentet tatt inn i arveprins Fredriks regiment. von Kreber stod som sjef for dette regimentet til han døde i 1790. Like trofast som han holdt på regimentet synes han å ha forsvart sine soldater. I årene i Viborg tok han opp en kamp mot de lokale godseierne og deres jurisdiksjonerett, og han tilskrives en del av æren for at stavnsbåndet i Danmark ble opphevet.

Regimentet - rimeligvis fortsatt med et vesentlig innslag av norske soldater - fikk i 1787 glimrende attest fra den tyske offiseren Johan H. Kirchhoff: "Dette Regiment .,.. er meget godt og et af de bedste af alle de infanteriregimenter, som jeg har set, af hvilken Mening ogsaa Kronprinsen er. ... Regimentets Paaklædning var desuden fortreffelig og Grenadererne endelig nesten lutter udvalgte smukke Folk med herlige "Schnurbarte"." (Sitert fra Personalhistorisk Tidsskrift 7. rekke 1. bind, side 132.)

Vervede norske soldater i Danmark hadde normalt med i kontraktene sine at de skulle bekostes hjemsendt til Norge. Dette gjaldt selvsagt ikke soldatene i Delmenhorstiske, hvor det offisielt ikke fantes nordmenn innrullert. De har derfor rimeligvis slått seg ned i Danmark. Med den interesse og lojalitet von Kreber viste, får vi tro hans soldater etterhvert fikk brukbare vilkår.