Det skulle gå nesten 300 år fra de første forsøk på å kvitte seg med hanseatene på Bryggen til det Norske Kontoret var etablert. Strengt tatt, kan vi heller ikke kalle Det Norske Kontoret helt norsk: Dette kontoret ble i hovedsak etablert av hanseatiske kjøpmenn som hadde tatt borgerbrev i byen. Overgangen til et norsk kontor fikk konsekvenser for de hanseatiske tradisjoner og organisering av liv og handel på Bryggen, men det skulle likevel ikke bli så dramatiske forandringer. Mye av regelverket for det Hanseatiske Kontoret var basert på gamle norske lover, noe det Norske Kontoret ønsket å videreføre. Således gikk en fra en norsk tradisjon til en hanseatisk tradisjon som ble tatt opp som en norsk tradisjon igjen.

Kontoret

Kontoret var en administrativ ordning for kjøpmennene på Bryggen. Opprinnelsen til Kontoret var hanseatisk. Hansaen var et handelsforbund av kjøpmenn i det vi i dag vil kalle Tyskland. Disse hanseatiske kjøpmennene etablerte handelsstasjoner i hele Nord-Europa og drev handelssamarbeid med hele Europa. De ordinære handelsstasjonene var kalt ”Faktoreien”, men i fire byer i Europa ble det etablert et mye fastere sete for hanseatene, ”Kontor” og de dukket opp i London, Novgorod, Brugge og Bergen. Hva Kontorene klarte å oppnå av privilegier og status i de ulike byene varierte, men felles for dem alle var at de var svært strengt regulert. Hvert Kontor skulle ha sitt eget segl og styre, det skulle ha felles eiendom og en felleskasse. Kontoret skulle framstå som en stor og mektig organisasjon overfor autoritetene i landet de etablerte seg. I Bergen må samfunnet på Bryggen nærmest ha framstått som en stat i staten.

Styresett på Kontoret

Kontoret var en organisering av kjøpmenn som handlet med eller for en principal, dvs. en kjøpmann i en Hansaby. Samarbeidet mellom kjøpmannen på Kontoret og kjøpmannen i Hansabyen kunne være likeverdig eller at sistnevnte stod for kapitalen, mens førstnevnte utførte arbeidet og refunderte den investerte kapitalen ved et samarbeidsbrudd. Principalene i Hansabyene med handelsinteresser for samme havn etablerte seg gjerne i et kompani. Slik kom Lübecker Bergenfahrer Kompani i stand i 1380-årene for principalene i Lübeck. Dette kompaniet var mest dominerende på Kontoret og følgelig var det representanter herfra som ledet Kontoret fram til kompaniet fra Bremen overtok på 1600-tallet.

Administrasjonen på Kontoret var satt sammen av et kjøpmannsråd, Ein ehrsamer Kaufman, som var øverste instans på Bryggen, og en generalforsamling, die grosse Gemeinde, hvor samtlige kjøpmenn ved Kontoret stilte. Kjøpmannsrådet hadde på det meste 21 plasser: to oldermenn, en sekretær og 18 achteiner, sakkyndige. Etterhvert som Kontorets makt og innflytelse minsket, forsvant også plasser i rådet. Til slutt var det kun sekretæren som satt igjen. Sekretæren var den eneste som var ansatt i vervet sitt og arbeidet med administrasjonen til dagen, så det lå en god del makt i hans hender.

Hverdagslivet i gårdene på Bryggen var styrt av Gartenrecht. Dette var ”ordensregler” for hver gård og var laget med basis i byloven av 1276. Bergenserne selv hadde ikke benyttet seg av disse gårdsreglene på mange år, men hanseatene hentet dem fram og gjorde dem til sine egne. I prinsippet skulle gårdene ordne interne konflikter selv så langt det var mulig. Klarte en ikke ordne stridighetene, la en det fram for kjøpmannsrådet. I aller siste instans ble saken sendt til Hansabyen for det ledende Bergenfahrerkompaniet ved Kontoret.

Til tross for strenge regler bar livet på Bryggen preg av at det var en isolert mannskultur der. Det var pålegg om at alle levde i sølibat, men det kan ikke ha blitt holdt særlig i hevd når en ser hvor de prostituerte etablerte seg – i Øvregaten rett bak Bryggen. Mennene på Bryggen fikk heller ikke delta i kortspill, pengespill eller andre spill, de skulle leve svært moralsk. For unge gutter som kom opp til Bergen som lærlinger, må det ha vært en noe monoton hverdag, men de fant sine måter å gjøre atspredelser på. Hver vår når alle deltakerne til sommerstevnet kom og nye lærlinger og kjøpmenn strømmet til, satte Spillene igang på Bryggen. Dette var som en form for opptaksritualer uten altfor mye alvor. Gå til artikkel om Spillene for detaljer.

Ved Kontoret hadde de også sin egen kirke, Mariakirken, hvor de til en viss grad kunne utnevne sine egne prester. Selvom kirken ble innlemmet blant norske kirker på 1700-tallet, ble det fortsatt holdt gudstjenester der på tysk inntil 1868.

Det var ikke tilfeldig at hanseatene etablerte seg så sterkt i London, Novgorod, Brugge og Bergen. Dette var byer med stort handelspotensiale. Bergen var allerede etablert som et handelssentrum og hanseatene hadde drevet handel der i et århundre før etableringen av Kontoret, men da Kontoret kom på plass, ble det virkelig storhandel med tørrfisken fra nord.

Hanseatene overtar handelen

Hanseatene overtok lokale kjøpmenns rolle som internasjonale handelsmenn. Hansaen med sitt nettverk i hele Europa kunne tilby det landet trengte mest, nemlig korn, og samtidig sørge for oppkjøp av det som var Bergens største eksportartikkel, tørrfisk. Tidligere var det engelskmennene som stod for kornforsyningen til Bergen, men hanseatene hentet rug fra Baltikum og dyttet dermed engelskmennene og deres hvetekorn ut av markedet. Hanseatene kjøpte opp tørrfisken som ble produsert i Nord-Norge i Bergen og eksporterte denne bl.a. til England. Hanseatene klarte å skaffe seg en monopolsituasjon over tørrfiskhandelen bl.a. pga. en norsk lov som slo fast at en bare kunne handle med den kjøpmann en stod i gjeld til. Nordlandsfiskerne som tidligere hadde fått besøk av bergenske kjøpmenn, reiste nå selv til Bergen og der handlet de med hanseatene som de så havnet i et gjeldsforhold til. Det var sjelden at en klart å kvitte seg med gjelden. Selv ikke når en kjøpmann solgte seg ut ble debitorene fri, gjelden deres ble overført til oppkjøperen.

Hanseatenes handelsdominans skulle vare i flere hundre år med den gyldne perioden i årene 1350-1550. Likevel ser en gjennom hele perioden en stadig økende misnøye hos bergenserne og etterhvert også hos konge og andre autoriteter. Denne misnøyen gjaldt særlig deres forretningsmetoder. Hos bergenserne som selv var interessert i handel, var det stor misnøye med hanseatenes privilegier. Kongen irriterte seg i stadig større grad over hanseatenes selvstyre og deres uvilje etter å innrette seg etter kongens ord og lov. Det ble iverksatt flere forsøk på å begrense Kontorets handelsdominans på 1500-tallet, dette resulterte bl.a. i at bergenserne fikk lovfestet monopol på detaljhandel på Bryggen og at hanseatene ikke fikk drive handel med bergensere og i omlandet.

Bergenserne gjør oppgjør

Fra midten av 1400-tallet var det en sterkere fokus på nasjonal handelspolitikk samtidig som borgerskapet i byen vokste seg sterkere. Stadig flere bergensere ønsket å ta del i handelen i sin egen by. Olav Nilsen, kongens representant i Bergen, deltok selv i handelen og kom således i konflikt med hanseatene for disse drev ikke bare eksport av varer fra Bergen, men de drev også handel i Norge. Et forsøk på å stoppe handelen i Norge, gjorde at hanseatene boikottet byen og dro hjem. Ikke lenge etter kunne de returnere med nye handelsprivilegier og da Olav Nilsen likevel prøvde å få fjernet hanseatene, ble han drept på Munkeliv i 1455. Selvom hanseatene klarte å få kjempet til seg nye privilegier fra den dansk-norske kongen, var det likevel etablert seg en klar tendens av kraftig misnøye med hanseatene. Et ønske om å fjerne deres mektige posisjon var satt igang. Årsaken til at de fikk nye privilegier skyldtes i stor grad kongens behov for hanseatiske forsyninger økonomisk og av våpen i hans stridigheter.

Utover 1400- og 1500-tallet øker detaljhandlingens betydning og dermed også bergensernes betydning ettersom hanseatene ikke fikk lov å drive detaljhandel. I 1550-årene blir også byens handelsmarked flyttet fra Bryggen til Vågsbunnen, i samme periode endres kriteriet for å få borgerbrev fra å ha eiendom til å ha et yrke. Andelen bergensere med borgerbrev økes betrakelig, samtidig som det er en stor invitasjon til ikke-hanseatiske utlendinger til å ta borgerbrev og drive handel i Bergen. Konkurransen mot handelen på Bryggen blir sterkere. De ”frie” kjøpmennene etablerer seg på andre siden av Vågen, strandsiden eller Stranden som det ble kalt.

Det ble stadig viktigere for kongen å ha innflytelse på handelen i byen og kongens stattholder Christoffer Valkendorf engasjerte seg i handelen. Han var også den første som kjørte en gjennomført anti-hanseatisk politikk. Valkendorf var særlig interessert i tørrfiskhandelen og ville følgelig fjerne den hanseatiske dominans der, men det betydde at en måtte splitte nordlandsfarerne og hanseatene, noe som ikke var lett så lenge nordlandsfarerne hadde gjeld til hanseatene. Det ble derfor gjort forsøk på å få kjøpmenn på Stranden til å kjøpe ut nordlandsfarerne og etablere dem i et gjeldsforhold til de lokale kjøpmenn. Valkendorf fikk også kjempet igjennom at alle kirkene underlagt både de hanseatiske kjøpmenn og håndverkere skulle være underlagt biskopen og ikke hanseatene. Samtidig fikk Valkendorf gjennomslag for at håndverkerne måtte ta borgerbrev og fikk således splittet dem fra hanseatene. Tre gårder i Vågsbunnen som tidligere hadde vært bebodd av håndverkere, ble nå overtatt av nederlandske kjøpmenn. Noen tiår tidligere var det også åpnet i loven for at hollendere kunne overvintre i Bergen. Tidligere var det kun hanseatene som hadde denne muligheten.

Samtidig som borgerskapet gjør seg mer gjeldende i byens handel og utenlandske kjøpmenn får ta del i handelen på Stranden, ser hanseatene at de blir forsøkt svekket ved stadige innstramminger i privilegiene sine og påbud i handelsvirksomheten deres. Hanseatene i Bergen opplever også at de kan i stadig mindre grad hente støtte hjemmefra ettersom Hansaforbundet er sterkt svekket. I lys av disse forhold er det forståelig at stadig flere av hanseatene på Bryggen tar seg borgerskap i byen for å kunne delta mye friere i handelen. Med borgerskap kunne en drive detaljhandel, en kunne handle med byens borgere og hvem som helst av de utenlandske kjøpmennene, samtidig som en kunne delta i innenrikshandelen. Det ble i det hele tatt gjort mange grep for å lokke til seg kunnskapsrike, kapitalsterke og arbeidsvillige menn til byens borgerskap – en taktikk som lyktes. Det Hanseatiske Kontor ble svekket samtidig som grunnlaget for Det Norske Kontor ble lagt.

Etableringen av Det Norske Kontor

Grunnloven for Det Norske Kontoret ble signert av dansk-norske kong Fredrik 5. 7. oktober 1754. Selv om det fikk en del konsekvenser for livet på Bryggen, skulle det likevel ikke bringe med seg de store omveltninger ved Kontoret. Mye av det gamle styresettet fra det Hanseatiske Kontoret ble ført videre og ved etableringen av det Norske Kontoret var allerede et stort flertall av gårdene gått over i norsk eie. Det var kun 3 av 57 gårder som var hanseatisk og underlagt gartenrecht, de 54 norske gårdene var frie og ikke underlagt noe styresett. Med innføringen av det Norske Kontor kom gårdene igjen under et styresett, men betraktelig friere enn under Hansatiden. Det Hanseatiske Kontoret som da var kun representert i 3 gårder, fortsatte parallelt inntil 1766 da den siste handelsstuen ble kjøpt opp av en av byens borgere.

Det Norske Kontorets styre var sammensatt av et oldermannskap og kjøpmennene. Kjøpmennene var i motsetning til de hanseatiske kjøpmennene, selveiere av kjøpmannsstuen og, i stadig større grad, også handel. Selv om det i begynnelsen var en klar videreføring av Det Hanseatiske Kontors seder og skikker, så ble det etterhvert vanlig å ikke bo på Bryggen, men kun ha arbeidsplassen sin der og heller å bosette seg i nærheten av handelsområdet. I en avskrift av regler for Kontoret fra 1754 kan en lese mer om regler og organisering av Det Norske Kontoret.

En kan undre seg over hvorfor de frie kjøpmennene ønsket å komme under et styresett igjen. Vi må ikke glemme at mange av disse norske kjøpmennene var opprinnelig hanseater som hadde tatt borgerbrev nettopp for å bli fri og kunne forvalte sin egen handel slik de selv ønsket. Det de oppdaget etterhvert som andelen av frie kjøpmenn på Bryggen økte, var et behov for samkjøring for å ha større slagkraft overfor autoriteter og handelskonkurrenter. Nordlandshandelen var helt avgjørende for kjøpmennene og for å kunne sikre seg størst andel i den var det viktig å stå samlet. Samtidig innså kjøpmennene at et handelsselskap med godkjennelse av kongen ville nyte godt av støtte fra stiftsbefalingsmannen og dermed ha trygghet mot angrep utenfra. Alt talte derfor for et samarbeid. Det er viktig å merke seg at samarbeidet ble mellom frie kjøpmenn på en helt annen måte enn de hanseatiske kjøpmennene.

Mot en oppløsning av Kontoret

I 1841 ønsker kjøpmennene å fjerne grunnloven for Kontoret – dette ble det første skrittet på vei mot Kontorets nedleggelse. Det går likevel mange år før noe skjer. Først i mai 1867 ble grunnloven opphevet og sommeren samme år legger oldermannskapet ned sitt embete. Kontoret i sin gamle form er borte.

Mens en tidligere hadde styrt seg selv på Bryggen, havnet nå domstolene under politivesenet i Bergen og kommunen overtok vedlikeholdsansvaret for Bryggen. Kirkene var blitt underlagt biskopen allerede før overgangen til det Norske Kontoret.

Det eneste som var igjen i Det Norske Kontoret var handelssamarbeidet om tørrfisken. Nordlandshandelen fortsatte som en videreføring av den ”kontorske” ordningen i noen tiår til. Den 31. desember 1899 opphørte også dette handelssamarbeidet.

Bryggens tid som handelssete var over.

Av Anette Skogseth Clausen, rådgiver ved Statsarkivet i Bergen

*********************

Litteratur:

Johan Koren Wiberg, 1934. Det Hanseatiske Museums Skrifter bd. 9: ”Det Norske Kontor. En orientering”
Anette Skogseth Clausen, 1998. The Lübeck Edition. The creation of a digitial edition. Featuring Spillene – a Hanseatic tradition in Bergen – in the late medieval and early modern period . Hovedoppgave ved Historisk Institutt, Universtitetet i Bergen.