Ut fra allmenne interesser har det vært et ønske dels å kontrollere situasjonen på arbeids- og boligmarkedet, dels å beskytte landet mot utlendinger som på grunn av kriminalitet, asosial opptreden, ulydighet mot fremmedlovens bestemmelser eller av lignende årsaker måtte anses som uønsket. Kontrollmidlene som de utøvende politimyndigheter og sentralorganer under Justisdepartementet har betjent seg av, er passkontroll, visumkrav, visse former for meldeplikt, bestemmelser om oppholds- og arbeidstillatelse, avvisning og utvisning. Et uvurderlig hjelpemiddel både i organiseringen av et effektivt kontrollarbeid og i bestrebelsene på å tilveiebringe en oversikt over de utlendinger som til enhver tid befinner seg i landet, har vært framveksten av fremmedregistret.

Allerede fremmedloven av 1901 foreskrev føring av hotellbok ved herbergene og fremmedbok hos politimyndighetene, men det var først ved endringer i fremmedlovgivningen i skjerpende retning i perioden 1914-1917, at det ble bestemt opprettet et fremmedregister med hotellregistret som en integrert del ved hvert politikammer. I 1927 ble en ny æra innledet ved etableringen av et sentralt fremmedregister i Centralpasskontoret, fra 1957 Statens Utlendingskontor, under Justisdepartementet. Sett i lys av denne utviklingen innen fremmedkontrollen kom spesielt Oslo politikammer, i kraft av å være landets største, til å forvalte et særs omfangsrikt fremmedregister. Dette kan da innledningsvis også stå som en beskjeden illustrasjon, når fremmedkontrollarbeidet med vekt på fremmedregistret som hjørnestensfunksjon i det følgende gjøres til gjenstand for en administrasjonshistorisk beskrivelse.[1]


Oslo politikammer

Før 1900 var Christianiapolitiet organisert i hovedsaklig to avdelinger - kriminalpolitiet (oppdagelsespolitiet) og ordenspolitiet; den siste som den klart største avdelingen. Ordenspolitiets oppgaver besto foruten selve ordensvernet og det politimessige tilsyn av en rekke ulike administrative gjøremål for stats- og kommuneforvaltningen. I 1901 ble det innen ordenspolitiet opprettet et særskilt anmeldelseskontor for inn- og utflytting, reisende og fremmede, som i 1914 samtidig med navneskiftet til fremmedkontoret ble overført til kriminalavdelingen. Justisdepartementet ønsket på denne tiden en utvikling som gikk ut på å heve kriminalpolitiet i Kristianias oppgaver fra å ha en lokal til mer riks- og sentral betydning. Ved at Staten påtok seg en større andel av driftsutgiftene fungerte fremmedkontoret m.h.t. hotellkontrollen en kort tid også som sentralkontor for hele landet. Staben som til å begynne med talte to politibetjenter og to konstabler, som fungerte som kontorister, kulminerte med i alt 13 i 1918 for deretter gradvis å synke til 7 i 1928. I Justisdepartementets og Generalstabens interesse var også opprettelsen av en liten politisk avdeling under fremmedkontoret i 1928, spiren til den senere politiovervåkningstjeneste fra midten av 1930-årene. Denne var intimt koplet til kontorets ressurser og ikke minst den daglige tilgang til fremmedregistret.[2] I okkupasjonsårene 1941-1945 var Aker politikammer slått sammen med Oslo politikammer under benevnelsen Oslo og Aker politimesterembete, med fremmedkontoret delt i en Aker-avdeling og en Oslo-avdeling. Etter frigjøringen ble Aker politimesterembete likevel ikke besatt, grunnet den forestående sammenslåing av Aker herred og Oslo kommune som skjedde i 1947. Ved en omorganisering kom fremmedkontoret sammen med overvåkningssentralen og passkontoret senere til å inngå i en opprettet større fremmedavdeling.

Den mengden av fremmedregisterkort som fremmedavdelingen har produsert i henhold til utlendingers meldeplikt, må sies å representere et i mange henseende formidabelt kildemateriale. Til sammen er det for perioden 1917-1988 bevart minst 50000 utgåtte fremmedregisterkort over utlendinger som enten har ervervet norsk statsborgerskap, er utflyttet eller døde. Enkelte har sågar opplysninger om utlendinger født helt tilbake i 1840-årene. For tiden fram til midten av 1950-årene beror ca. 30000 registerkort i Statsarkivet i Oslo og ca. 10000 registerkort ved Oslo politikammer. En serie på ytterligere minst 10000 registerkort av nyere dato ved politikammeret, er fremdeles til en viss grad operativ.[3] Hvorvidt det i årenes løp er blitt kassert i dette materialet og i tilfelle i hvilket omfang, er det vanskelig å uttale seg bestemt om. Annerledes forholder det seg imidlertid med de langt tallrikere registerkort som ble produsert etter innføringen av hotell kontrollregistret over alle utlendinger som meldtes fra hoteller o.l. i 1915. Her har det vist seg ikke å være behov for noen bevaringspraksis. Det var hotellkontrollen som utgjorde første ledd i fremmedregistreringen, og hvis omfang ved oppstartingen var nær ved å bringe politimester Beichmann til fortvilelse. Overfor Justisdepartementet hevdet han, at det ville være mest praktisk å overlate til politiet selv å begrense registreringen, da hotellregistret

«vil faa et saa betydelig omfang og medføre et saa stort arbeide, at dette ikke kan siges at staa i noget rimeligt forhold til den nytte, man vil ha av registret. Her i byen maa for tiden registreres gjennemsnitlig henved 150 utlændinger pr. dag. Hertil kræves næsten to mands arbeide, og dertil kommer saa opgavernes mottagelse, ordning, rettelse, paatale av mangler og forsømmelser ved opgavernes indsendelse m.v., saa der formentlig maa mindst tre personer til at holde apparatet i gang. Det tør vel ogsaa være tvilsomt, om kommunen vil anse sig forpligtet til at holde dette personale. Største delen av utlændinger, som kommer her nu, er her paa gjennemreise og oppholder sig her i byen kun en nat eller et døgn. Her kommer saaledes ofte russere i hundredevis, som overnatter her paa hjemreise til Rusland. Det kan neppe ha noen interesse at fylde et register med alle disse navn. Dertil kommer, at utlændinger med almindelige navn ikke kan identificeres, da man ikke har fødselsaar eller dato. En saadan person, som vandrer rundt mellom logihuser og herberger her vil som regel faa et nyt kort for hvert sted, han optræder.»

I sitt gjensvar fremholdt departementet derimot, at oppga man kravet om et fullstendig navneregister, ble samtidig betydningen av hele ordningen vesentlig forringet.[4] Senere ble hotellkontrollen innskjerpet gang på gang. For ved hjelp av årsberetningene å anskueliggjøre en smule, ble det i 1919 fra hoteller o.l. innsendt oppgaver over ca. 96000 ankomne reisende, hvorav utlendingeandelen fikk kort i hotellkontrollregistret. Av totalt 14061 utlendinger med meldeplikt var det 2534 som ønsket å ta fast opphold i byen. Av disse igjen fikk 528 utstedt oppholdsbok og de øvrige meldebevis. I 1951 ble det eksempelvis utstedt 164 oppholdsbøker og 2183 meldebevis, mot 2416 fornyelser. Etter utvidelsen av fremmedregistret i 1917, var dette ved fremmedkontoret fram til fremmedloven av 1927 delt i to: Det integrerte hotellkontrollregistret med en skandinavisk avdeling og en avdeling for andre utlendinger. Hotellkontrollregistret inneholdt også kort for alle utlendinger som fikk meldebevis, ordnet slik at det for hvert av disse kortene var satt inn forfallskort. I et særskilt skap oppbevartes registret over de utlendinger som hadde oppholdsbok - det som ble betegnet som det egentlige fremmedregistret. Dette kom også etter 1927 til å inneholde alle utlendinger med oppholdstillatelse, enten det nå var utferdiget meldebevis eller oppholdsbok.


Fremmedloven av 1901

Den passtvang som ble innført for utlendinger i begynnelsen av det nittende århundre, og som gjaldt for såvel reiser til og fra utlandet som for i enkelte tilfelle reiser innenlands, ble opphevet i 1860. Det hadde vist seg at ulempene ved ordningen var større enn fordelene. Fra da av ble det overhodet ikke ført kontroll med utlendingers innreise og opphold i riket - før myndighetene ved den første fremmedloven, lov om anmeldelse av reisende og fremmede av 4.5.190 I, på ny formaliserte fremmedregistreringen.[5] Selv om loven ble til som et resultat av den økende innvandringen utover i 1890-årene, var den ikke ment som en sperrelov for beskyttelse mot konkurranse på arbeidsmarkedet, idet den ikke åpnet for muligheten til å begrense innvandringen av utlendinger som aktet å søke arbeid eller ta fast opphold. I prinsippet var adgangen fremdeles fri, med mindre betingelsene for utvisning var tilstede. Lovens formål var utelukkende å fjerne «slette» personer blant utlendingene som kunne fryktes å være til skade for landet. For reisende i sin alminnelighet ble det innført en hotellkontroll, for ankomne fremmede en begrenset legitimasjonsplikt og meldeplikt ved varig opphold. I tillegg hjemlet loven bestemmelser om utvisning. Den daglige håndhevelse og kontroll, myndighetsutøvelse og administrasjon ble på lokalplanet overlatt politimesterembetene (fogdene) og lensmannsetaten i fellesskap, sentralt underordnet kriminalkontoret i Justisdepartementet.


Hotellkontrollen

Grunnlaget for hotellkontrollen var den plikt som de som gjorde seg næringsvei av å motta reisende i nattherberge hadde, til å melde sitt foretak til stedets politimyndighet. Følgelig kunne denne til enhver tid ha kjennskap til omfanget av overnattingssteder i distriktet.[6] Samtidig forutsatte kontrollapparatet at de samme næringsdrivende ble pålagt å føre en nøyaktig fortegnelse over alle som de mottok i nattherberge. Hotellboka, som den ble kalt, skulle autoriseres av politiet som når som helst kunne forlange å få seg den forevist ved inspeksjon. Således var en bestemmelse med gammel rot i lovgivningen og som bortfalt ved passloven av 1860, blitt gjeninnført.[7] Før fremmedlovens ikrafttreden 01.07.1901 ble det ved kgl. res. av 15.06. s.å. og i rundskriv fra Justisdepartementet til amtmennene av 21.ds. gitt nærmere forskrifter om skjema- og protokollføring. Hotellboka, med fortløpende paginering, skulle etter et fastsatt skjema inneholde opplysninger om den reisendes navn, stilling eller beskjeftigelse, hjemsted, siste oppholdssted, bestemmelsessted samt ankomst- og avreisetidspunkt. Ved de skjerpete bestemmelsene som kom i 1915, innførtes en ny rubrikk for opplysning om statsborgerforhold.


Meldeplikt

Mens hotellkontrollen tok sikte på å registrere alle ankomne reisende enten de var norske statsborgere, turister, rekonvalesenter eller arbeidssøkende som benyttet den i hovedregelen frie innvandringsretten - omfattet meldepliktsystemet bare fremmede, dvs. utlendinger. Unntatt fra meldeplikt ble imidlertid personer med norsk innfødsrett som godtgjorde at de ønsket å forbli permanent i landet. Kravet om meldeplikt for en fremmed var betinget av om han ønsket å ta fast opphold eller søke arbeid, i så fall var han forpliktet til allerede ved ankomsten å møte personlig hos politimesteren eller lensmannen som eventuelt gjennomgikk legitimasjonspapirene «forsaavidt han er i BesiddeIse af saadanne». En utsettelse av anmeldelsen i inntil 8 dager ble akseptert dersom vedkommende før eller umiddelbart etter ankomsten var sikret fast arbeid. Meldeplikten berørte også handelsreisende, idet handelspass trådte i stedet for oppholdsbok ved at politimyndigheten på forsiden av passet attesterte for ankomstens lovlighet.[8] Under forutsetning av at en fremmed ble funnet å være i besittelse av tilstrekkelige midler til livsopphold eller hadde utsikter til å skaffe seg arbeid, kunne politimyndigheten som en bekreftelse på dette forsyne vedkommende med oppholdsbok. [9]

Alle relevante opplysninger som en fremmed ga ved anmeldelsen, eller som ble ervervet på annen måte, skulle ifølge forskriftene noteres i en særskilt protokoll over anmeldte fremmede statsborgere - den såkalte fremmedboka. Denne ble inntil forskriftsendringer i 1927 ført ved samtlige politikamre, liksom lensmannskontorene som ikke forvaltet fremmedregistrene har beholdt føringen fram til våre dager.[10] Forsynt med alfabetisk navneregister og innrettet etter et skjema med ni rubrikker skulle protokollen ideelt sett inneholde opplysninger om anmeldelsesnummer, anmeldelsesdato, ankomstdato, navn, stilling, beskjeftigelse, fødselsdato, fødested, hjemland, hjemstavn og siste oppholdssted, statsborgerforhold og familieforhold samt hensikten med reisen eller oppholdet. Av betydning var også kjennskapen til hvilke midler som stod til rådighet til livsopphold og hvilke utsikter som fantes til å skaffe arbeid. Videre skulle det gjøres anmerkning om fremviste legitimasjonspapirer, ved fremmøte signalement og endelig om og når oppholdsbok var utferdiget. Merknadsrubrikken tilslutt åpnet for eventuelle flytteopplysninger o.l.

De utvisningsbetingelser som loven oppstilte, og som med forholdsvis moderate utslagsgivende endringer kom til å gå igjen i senere lovbestemmelser, var unnlatelse av å foreta anmeldelse, manglende midler til underhold eller ingen utsikter til lovlig arbeid, lediggang og begåtte straffbare handlinger. Enhver utvisningsbeslutning skulle sammen med begrunnelsen innføres i politikammerets alminnelige politijournal. Samtidig skulle melding gis til den politimyndighet som hadde utferdiget oppholdsboka og bekjentgjørelse foretas i «Polititidende». Muligheten til å påanke en utvisningsbeslutning til amtmannen ble innrømmet med en frist på 24 timer etter forkynnelsen. Ved utløpet av hvert halvår skulle politimesteren gjennom amtmannen oversende Justisdepartementet oppgaver over utviste personer, dvs. utskrifter av beslutningene ledsaget av dokumenter som hadde hatt betydning for sakene.

[Illustrasjon: Meldepliktige fikk utstedt oppholdsbok, med mindre betingelsene for utvisning var tilstede]


Provisorisk anordning og lovtillegg 1914 - 1915

Krigshandlingene og uroen på kontinentet fikk uomgjengelige følger for utlendingedebattene i Stortinget og i det offentlige liv. De allerede eksisterende proteksjonistiske ideer ble ytterligere styrket, og iblandet gammelt etnosentrisk tankegods og generell fremmedfrykt avfødtes et klart ønske om å begrense den tiltakende innvandringen av visse fremmedelementer, uønskete folkegrupper og politiske aktører. Politimesteren i Kristiania uttalte symptomatisk 8.juni 1914 bl.a

«Indvandring her til landet av utlændinger synes at ha tiltat i den senere tid. Skal man dømme efter de indvandrere, som man her i byen kommer i berøring med, er den tilvekst, landet paa denne maate faar, for en stor del individer, der staar meget lavt, hvad kundskaper, oplysning og tildels ogsaa arbeidsdygtighed angaar.»

Av forsvarshensyn argumenterte Forsvarsdepartementet og Generalstaben for en snarlig skjerpelse av kontrollen med reisende som tok inn på hoteller o.l. Og justisminister Abrahamsen foredro: «En saadan anmeldelsespligt vil selvfølgelig medføre noget bryderi, men hensynet hertil bør efter departementets mening ikke komme i betragtning overfor de store interesser som her staar paa spil».[11]

For første gang ble hensynet til rikets sikkerhet nevnt eksplisitt i lovteksten, hvilket i praksis innebar en markert utvidelse og intensivering av politimyndighetenes arbeidsrutiner både sentralt og lokalt.[12] Hotellkontrollen ble funksjonsforbedret ved at det ble innført et effektivt skriftlig rapporteringssystem fra de enkelte verter til politi og lensmenn. Ikke mindre skjellsettende var det at meldeplikten ble utvidet til å gjelde alle ankomne reisende som ikke var hjemmehørende i riket. Endringene skjedde først gjennom en provisorisk anordning av 20.11.1914 som omhandlet hotellkontrollen alene og som var et tillegg til fremmedloven av 1901 - dernest ved en ny tilleggslov av 24.06.1915. Det var imidlertid ved rundskriv av 20.01.1915 at Justisdepartementet, med henvisning til anordningen, for første gang foreskrev at det ved politikamrene skulle føres et kortregister over ankomne reisende som ikke var norske statsborgere (hotellkontrollregistret).[13] Selve kortregisterføringen ble ved et rundskriv fra samme av 12.02.1917 utvidet ved at det skulle opprettes et særskilt «register over herboende fremmede statsborgere», dvs. fastboende utlendinger. Dette var det egentlige fremmedregistret.


Utvidet hotellkontroll

Selve rapporteringssystemet i hotellkontrollen var blitt foreslått av Christiania politikammer allerede i 1898, men utelatt i 1901-loven.[14] Senere valgte Justisdepartementet, etter initiativ av nettopp politikammeret, å gå inn for det såkalte svenske system, som det hevdet dro fordel av både en førsteklasses skjemakvalitet og ikke minst et overlegent arrangement med å samle opplysninger om utlendinger på kort ved hvert politikammer. Dette kortregistersystemet hadde de senere år gått sin seiersgang i land med «strengere» fremmedkontroll.[15] Det finmaskete rapporteringssystemet som således ble utviklet i løpet av 1915, var ideelt sett ment å skulle fange opp og registrere alle som kom til landet. Derved utgjorde det en vesentlig forutsetning i arbeidet med å kontrollere om meldepliktsreglene ble overholdt. Bestemmelsene påla ikke bare dem som gjorde seg næring av å motta reisende å avgi skriftlige oppgaver over samtlige ankomne til den lokale politimyndighet. Også de som mer tilfeldig kom til å huse utlendinger måtte melde ifra om dette. Oppgavene og meldingene skulle føres på fastsatte skjemaer, henhv. skjema a og b for hotellkontrollen med opplysninger nært opp til dem i hotellboka. Fristen for avgivelse ble satt til 24 timer etter ankomst, i byene skulle det skje til politikammeret innen kl. 10 hver formiddag. Unnlatelse kunne føre til påtale. På landet ble lensmennene tilpliktet å foreta innsendelse uoppholdelig. På egne skjemaer c, som var de nyinnførte registerkort, skulle politimesteren overføre de av de ankomne reisende som var utlendinger og som ennå ikke hadde meldt seg.


Utvidet meldeplikt

Norske statsborgere var ifølge tilleggsloven av 1915 ikke lenger fritatt for plikten til anmeldelse og legitimasjon ved ankomst til riket. Meldeplikten ble gjort gjeldende for alle, med mindre det kunne dokumenteres at vedkommende var hjemmehørende i riket. I lovens forstand betød det å ha fast bopel eller opphold her.[16] På visse betingelser skulle anmeldelse skje i umiddelbar forbindelse med ankomsten eller senere. Hovedregelen var at enhver som ville ta fast opphold eller søke erverv, var forpliktet til å melde seg straks. Men meldingen kunne som tidligere utsettes med inntil 8 dager dersom vedkommende før eller umiddelbart etter ankomsten var sikret fast arbeid. Vilkårene for å kunne melde seg senere var knyttet til hvorvidt beslutningen om arbeidsforhold m.v. var fattet etter ankomst, og berørte i alle tilfelle den som hadde vært i landet i mer enn 4 måneder, uavhengig av om det ikke var uttrykt ønske om fast opphold eller arbeidstakerstatus.

Det spesielle krav som loven stilte for å få oppholdsbok, var ufravikelig og samtidig forskjellig fra 1901-lovens. Enhver meldepliktig måtte godtgjøre sin identitet, i motsatt fall forelå en legitim utvisningsgrunn. Det kunne imidlertid innrømmes en frist til å fremskaffe legitimasjonspapirer. Sett på bakgrunn av opphevelsen av passtvangen ved passloven av 1860, kom politimyndighetene derfor i stedet for å kunne kreve pass, etter hvert i praksis til å operere med faste krav til fyllestgjørende legitimasjon utstedt av forskjellige kompetente myndigheter. F.eks. ble de i Sverige foreskrevne «prestbetyg» eller «utflyttingsbetyg» ansett som tilfredsstillende. Særlig hardt rammet loven sigøynere, tatere og andre som drev omførselshandel og som ikke var norske statsborgere, Idet politimyndighetene ble gitt adgang til kategorisk å nekte tillatelse til slik virksomhet uten hensyn til tidligere opphold. Derav fulgte at de samme personer og grupper kunne utvises allerede ved ankomsten til riket.[17]


Fremmedregisteret

En ubetinget suksess for effektiviteten, sikkerheten og målsettingen i fremmedkontrollarbeidet var innføringen av de to kortregistrene som nytt administrativt medium og kontorteknisk hjelpemiddel. Det første registret, som ifølge Justisdepartementets rundskriv av 20.01.1915 var knyttet til hotellkontrollen, skulle ved hvert politikammer bare føres på grunnlag av utlendingeandelen som fantes i de mottatte oppgaver og anmeldelser. Registerkortene (skjema c) skulle ordnes alfabetisk på etternavn - og fysisk oppbevares i pappesker som var blitt spesielt utformet til formålet.[18] Kortene var innrettet med utfyllingsfelt for fødselsdato øverst i høyre hjørne og på venstre side med 13 horisontale felter for navn stilling, statsborgerskap, hjemsted, siste og neste oppholdssted: bosted under oppholdet i riket, hensikten med oppholdet, antakelige varighet, ankomsttidspunkt, legitimasjonspapirer og anmerkninger. For å få en fullstendig oversikt over innvandringens omfang ble samtlige politimestre av Justisdepartementet fram til mars 1919 pålagt å innsende ved hver kalendermåneds sluttfortegnelse (skjema d) over anmeldte utlendinger til fremmedkontoret ved Kristiania politikammer. Ønsket om å samle oppgavene på ett sted, gjorde følgelig dette en tid til sentralkontor for hele landet.[19]

[Illustrasjon: Det første utarbeidete fremmedregisterkort fra 1917]

Det egentlige fremmedregistret var det som ble opprettet ved de enkelte politikamre ved rundskriv fra Justisdepartementet til amtmennene av 12.2.1917 og som skulle omfatte «herboende fremmede statsborgere», dvs. fastboende utlendinger. Fra departementets side ble det understreket at dette registret over meldepliktige ikke var en temporær foranstaltning, men en permanent ordning, og at det formelt ønsket tilbakemelding når det var blitt istandbrakt. Administrativt var fremmedregisterkortene tiltenkt en rekke avproblematiserende funksjoner - som uttak for ajourhold, utlån til supplering, oversendelse mellom politi- og andre myndigheter for påtegning, dublettering (etter 1927 kopiering til Centralpasskontoret) og eventuelt makulering. Utarbeidelsen av fremmedregistret skulle i utgangspunktet baseres på de kilder som stod til umiddelbar rådighet: politiets og lensmennenes egne førte fremmedbøker, protokollene over innflyttede som lensmennene førte i h.h.t. fattigloven (§ 19) samt ligningsprotokollene m.fl. Et i startfasen på mange måter ufullstendig fremmedregister, skulle også i den grad det var mulig utbygges med opplysninger fremskaffet gjennom kommunens arbeid med kommunale folketellinger og folkeregistrets skjemaer.[20]

Det utarbeidete fremmedregisterkortet inneholdt i alt 11 rubrikker for navn, stilling, fødselsdato, fødested, statsborgerforhold, ankomst til riket, oppholdssted samt angivelse av det neste, legitimasjonspapirer, ekteskapelig status, barn under 15 år og anmerkninger. I tillegg kom felter for flyttetidspunkt og adresser på kortets høyre side. Ektefeller ble gitt hvert sitt kort, likeledes barn over 15 år. Fremmedregistret skulle videreføres alfabetisk på etternavn. Det skulle i nødvendig utstrekning benyttes særskilte kassetter eller delekort for de forskjellige land. I tilfelle hvor et politimesterdistrikt bestod av både by- og landdistrikter, burde registerkortene atskilles. Når en fremmed statsborger ervervet norsk statsborgerrett eller fraflyttet distriktet, skulle vedkommendes kort tas ut av registret, slik at dette til enhver tid kun inneholdt dem som bodde i distriktet. Justisdepartementet anså det imidlertid for interessant å oppbevare utgåtte kort ennå en tid i et særskilt register, men ved dødsfall kunne de makuleres.


1917 - lovene

Det var frykten for spionasje eller annen skadelig virksomhet for landet, blandet med en voksende mistenksomhet generelt overfor utlendinger som strømmet innover grensen, som lå til grunn for det sett av nye fremmedbestemmelser som ble vedtatt i 1917.[21] Den første var fremmedloven av 04.05.1917 - egentlig en endringslov som skjerpet meldeplikten betydelig - med lov om anmeldelse av reisende med skip av samme dato. Den tredje var «Passloven», en midlertidig lov av 13.07.1917 om forandring i lov om avskaffelsen av det tvungne passvesen av 21.03.1860. Når det ble ansett for påkrevet av hensyn til landets sikkerhet, åpnet den for å gjeninnføre passtvang samt bestemmelser om avvisning og forhåndstillatelse for adgang til riket. Meldepliktsreglene var ment å skulle suppleres med reglene om passtvang, følgelig var det slik at forevisning av visert pass ved grensen ikke fritok for anmeldelse hos oppholdsstedets politimyndighet.[22] Den fjerde var «Utlendingeloven», en midlertidig lov av 13.07.1917 om innskrenkning i utlendingers adgang til å oppholde seg i visse kommuner. Anvendelsen av denne ble gjort avhengig av Justisdepartementets og de enkelte kommunestyrers beslutninger ut ifra lokale boligforhold m.v. Det faktum at en utlending som i h.h.t. denne loven var nektet oppholdstillatelse i en kommune, ikke kunne hindres i å bosette seg i en annen hvor bestemmelsen ikke var gjort gjeldende, gjorde loven lite tjenlig til kontroll med innvandringen.


Skjerpet meldeplikt

Den skjerpete meldeplikten ble gjort obligatorisk for alle som ikke var hjemmehørende i riket, og som aktet å ta opphold utover 3 døgn. Lignende meldeplikt omfattet også utlendinger som ved lovens ikrafttreden hadde oppholdt seg i riket i over 3 døgn uten å ha avgitt melding etter de gamle bestemmelsene. Som en konsekvens av dette bortfalt de i tilleggsloven av 1915 turist- og rekonvalesentvennlige regler om meldeplikt etter 4 måneder. M.a.o. rammet loven nå i motsetning til tidligere også dem som ikke hadde til hensikt å ta fast opphold eller arbeid. Det å unnlate å møte straks ved ankomsten og forevise legitimasjonspapirer eller gyldig pass kunne fortsatt medføre utvisning. Og det var opp til politimyndighetene å avgjøre både om og når oppholdsbok skulle meddeles. Normalt burde det skje når det var overveiende sannsynlig at formålet med det påtenkte opphold var både berettiget, nyttig og av lengre varighet. I tvilstilfelle ble det utstedt meldebevis, som var en erklæring om at melding var avgitt. Denne gjaldt for kortere tid enn 4 måneder, da vedkommende utlending igjen måtte fremstilles for politiet for å få avgjort oppholdsstatus. Om hensikten med oppholdet og dets antatte varighet skulle det alltid foretas påtegning i oppholdsboka eller meldebeviset. I prinsippet ble det innført samme meldeplikt ved flytting som ved ankomst til riket. Når en utlending derfor tok opphold i en annen kommune enn han tidligere hadde meldt seg, skulle han straks avgi ny melding dersom varigheten gikk utover 3 døgn. Unntak herfra ble gjort for midlertidig opphold i landdistriktet hvor innkvarteringen skjedde på hotell, sanatorium o.l., og hvorfra det sendtes daglig oppgave til politimyndighetene (hotellkontrollen).[23]

I de tilfelle hvor en flytting var permanent, fritok imidlertid ikke meldeplikten etter fremmedloven fra den alminnelige forpliktelse til å medbringe og forevise særskilt utferdiget flytteattest som fulgte av fattigloven av 1900 og senere av folkeregisterloven av 1915. Meldeplikten for reisende med skip var kortvarig. Den ble innført ved provisorisk anordning av 24.11.1916 og lovfestet 04.05.1917 - men opphevet i februar 1919 som følge av endringene i den internasjonale situasjon og av hensyn til den kontroll som passkontrollen dog representerte - før den likevel ved kgl. res. av 06.11.1920 ble gjeninnført inntil videre. Skipsføreren på skip som kom fra eller avgikk til utlandet skulle gjennom fremmøtende tollfunksjonærer eller via posten, avgi til politiet oppgave over alle reisende som skipet medførte og som gikk i land. Kystrutetrafikken var underlagt den samme oppgaveplikt over bare utenlandske passasjerer. Oppgavene bestod av anmeldelsen som hver enkelt reisende foretok på et skjema e, samt et av skipsføreren bekreftet skjema f over antallet reisende. På regulært vis skulle alle utlendinger innføres av politimesteren i hotellkontrollens kortregister.[24]


Fremmedregisteret 1917

Fremmedlovens særlige forskrifter om protokollasjon av opplysningene om de meldepliktige ble fastsatt ved kgl. res. av 14.05.1917, knapt tre måneder etter opprettelsen av det egentlige fremmedregistret. Fremdeles skulle alle meldepliktige - utlendinger så vel som norske statsborgere som kom fra utlandet uten å være hjemmehørende i riket - innføres i politimyndighetenes fremmedbøker. For anmeldelser ved lensmannskontorene ble lensmennene for sin del pålagt omgående å utfylle registerkort for innsending til politimestrene som satte dem i register. Selve fremmedregistret ble imidlertid, som en nødvendig tilpasning til oppholdsbetingelsene i de nye meldepliktsreglene, utvidet og innrettet mer oversiktlig gjennom en to-deling: kriteriene for registrering sondret mellom utlendinger som fikk oppholdsbok og de som bare fikk meIdebevis. For utlendinger som fikk oppholdsbok skulle opplysningene føres på samme registerkort som allerede var for fastboende utlendinger, dvs. de eksisterende fremmedregisterkort, bare med supplerende informasjon om: hvorfra kommet, hensikten med oppholdet og når oppholdsbok var utferdiget. De som ble tildelt meIdebevis skulle føres på samme type registerkort som var bestemt for hotellkontrollen (skjema c). Disse kortene var ment å skulle stilles opp særskilt og ikke blandes med det eldre kortregistret over anmeldte fra hoteller o.l. som fremdeles ble opprettholdt for seg for å kunne observere, kontrollere og fange opp dem som ennå ikke hadde meldt seg i h.h.t. til meldepliktbestemmelsenes 3-dagers frist.


Håndhevelse

Av åpenbare grunner ble politimyndighetene av Justisdepartementet ved en rekke administrative rundskriv innskjerpet nødvendigheten av å utøve en effektiv fremmedkontroll. På samme tid ble allmennheten forsøkt nådd gjennom offentlige politibekjentgjørelser, oppslag på beferdete steder og avisnotiser.[25] Allerede ved en politibekjentgjørelse datert 15.08.1901 av fogd Grieg i Salten fogderi - kunngjort på og ved Sulitjelma verk - samtykket departementet i å innskjerpe meldeplikten. En lignende plakat av 16.05.1903 for Tromsø amt var foranlediget av amtmannens skrivelse «- og da der til flere Districter foregaar jævnlig Indflytning, særlig fra Finland».[26] I hotellkontrollen gjaldt det å fange opp fra de tilsendte oppgavene hvilke utlendinger som var ankommet og vaktsomt følge disses bevegelser overfor meldepliktsbestemmelsene. Spesielt ble det fokusert på betydningen av årvåkenhet etter at de tidligere meldepliktsfristene på henhv. 8 dager og 4 måneder var forlatt og erstattet med den skjerpete fristen på 3 dager i 1917. Det faktum at meldeplikten i praksis også omfattet utlendinger som krysset kommunegrensene fordret, sammen med de daglige bestrebelsene på å anstille undersøkelser, ikke minst optimal kommunikasjon mellom de enkelte politimyndigheter i by og land. Forsøkene på unndragelser fra meldeplikten var legio. Andre ganger var det om å gjøre å forhindre at utviste personer fikk utstedt oppholdsbok i en annen kommune. For å finne ut om en utlending tidligere hadde vært utvist eller straffet, ble betydningen av å gjennomgå «Polititidende» understreket gang på gang. I Justisdepartementet, som offisielt stilte i utsikt bevilgninger til den økende arbeidsmengden, manglet det heller ikke på oppfinnsomhet og dulgte mottrekk. Politimyndighetene ble bl.a. ved håndteringen av mistenkelige utlendinger oppfordret til å merke disses registerkort med et rødt eller blått kryss i øvre høyre hjørne. På samme måte skulle oppholdsboka eller meldebeviset kunne påføres embetets eller bestillingens stempel til venstre for underskriften. Etter påtrykk fra Justisdepartementet ble det gradvis etablert et mer formelt samarbeid mellom politimyndighetene og de lokale offentlige institusjoner som folkeregisterkontor, fattigstyrer, arbeidsformidlingskontor, forhyringskontor, provianteringsmyndigheter, kretssykekasser m.fl.[27] Blant disse ble fattigstyrene i 1924 anmodet om å underrette politimyndighetene om alle utlendinger som ikke kunne fremvise oppholdsbok eller meldebevis ved søknad om fattigunderstøttelse. Mens et rundskriv fra Direktoratet for arbeidsformidling to år senere påla både de offentlige og private arbeidskontor å innsende til politimesteren i sitt distrikt ukentlige oppgaver over arbeidssøkende utlendinger. I Oslo hadde politiets samarbeid med arbeidsformidlingen allerede eksistert i noen år, mens derimot det kanskje viktigste kontrollpotensialet som lå i å få oppgaver over innmeldte utlendinger i kretssykekassen, hadde møtt motstand fra Oslo kretssykekasses side.


Fremmedloven av 1927

De økonomiske ringvirkningene av verdenskrigen, de strenge innvandringslovene som USA innførte i begynnelsen av 1920-årene og som bidro til å snu utvandringsstrømmen til bl.a. Norge, den økende arbeidsledigheten her hjemme samt hensynet til reise- og turistlivet og samkvemmet med andre land - var forhold som vesentlig lå til grunn for lov om utlendingers adgang til riket av 22.04.1927.[28] Fordi loven på mange måter var en fullmaktslov, ble det ved kgl. res. av 26.09.1927 gitt en rekke utfyllende bestemmelser. Dels ble myndigheten til å fastsette disse delegert til Justisdepartementet, som også ga utførlige forskrifter gjennom 8 forskjellige rundskriv av 20.12.1927. I den nyskapte loven var samlet og videreutviklet bestemmelser samt åpnet mulighet for Justisdepartementet til å foreta tilpasninger av forhold som tidligere var blitt regulert ved de nå opphevete: passloven av 1860 med senere midlertidige tilleggslover, fremmedloven av 1901 med tilleggslovene av 1915 og 1917, lov om reisende med skip av 1917 og midlertidig lov av 1917 om innskrenkning av utlendingers adgang til å oppholde seg i visse kommuner m.fl. Foruten at det ble foretatt en lempning av meldeplikten ble det, som et sentralt ledd i bestrebelsene på å etablere et mer effektivt regulerings- og kontrollapparat for arbeidssøkende utlendinger, innført arbeidstillatelse som vilkår for innreise- og oppholdstillatelse. Centralpasskontoret i Justisdepartementet ble samtidig gjort til overordnet sentralmyndighet ved behandlingen av arbeidssøknader og anker i oppholdssaker, og ved hjelp av et sentralt oppbygd fremmedregister over alle utlendinger som hadde oppholdstillatelse skulle det holde oppsyn med politimyndighetenes fremmedkontroll. Hensynet til en betryggende og ensartet behandling av alle utlendinger mentes derved ivaretatt. I lovs form ble det også introdusert to i særdeleshet formålstjenlige virkemidler i kontrollarbeidet, nemlig arbeids- og festekontorenes plikt til å innsende til politimyndighetene melding om utlendinger som tok arbeid samt kretssykekassenes meldinger til samme om mottatte innmeldelser. Disse bestemmelsene skulle komme til å utgjøre hovedhjørnestenen i kontrollen med innvandringen av arbeidssøkende utlendinger.[29]


Innreise, arbeidstillatelse og opphold

Passtvangen ble opprettholdt ved den nye fremmedloven, likeså i en viss utstrekning viseringsplikt som vilkår for innreise. Andre legitimasjonspapirer som ble godtatt i stedet for pass var det såkalte grenseboerbevis for opphold inntil 3 dager. Denne ordningen ble i 1929 etterfulgt av en overenskomst mellom de nordiske land om å tillate utstedelsen av «Nordisk reisekort» med varighet på 6 måneder.[30] Ifølge loven skulle enhver utlending som kom for å søke eller motta arbeid ha skaffet seg særskilt arbeidstillatelse før innreise. Likeledes var enhver utlending som var kommet som turist eller i annen egenskap forpliktet til, dersom vedkommende under oppholdet ville søke arbeid, før dette ble påbegynt å sørge for arbeidstillatelse. Utlendinger som forsøkte på innreise uten å ha gyldig pass eller med manglende arbeidstillatelse, skulle som regel avvises. Likevel ga det å være i besittelse av arbeidstillatelse ingen automatisk rett til innreise, dersom det forelå positive opplysninger som gjorde vedkommende mindre ønskverdig. I tråd med lovens intensjoner skulle sigøynere og andre omstreifere alltid nektes adgang - liksom de som allerede var innenfor landets grenser i h.h.t. omstreiferparagrafen også ble fratatt retten til å søke arbeid eller drive med handel o.l. Den nye meldeplikten ble gjort gjeldende for alle arbeidssøkende utlendinger og de som kom for å ta fast opphold. Anmeldelse skulle skje før arbeidet ble påbegynt og senest 6 dager etter ankomst for politimyndighetene på det sted hvor opphold ble tatt. Dersom ankomsten ble gjort uten å ha meldeplikt etter disse reglene, skulle det såfremt oppholdets varighet oversteg 2 måneder likevel foretas anmeldelse. På dette kjernepunkt åpnet loven også adgang til for Justisdepartementet på visse vilkår å kunne skjerpe meldeplikten ved å redusere 2-måneders fristen. Ellers ble den generelle meldeplikten ved skifte av bopel eller flytting fra kommune til kommune opprettholdt.

Oppholdstillatelse på ubestemt tid, hvorved det ble utstedt oppholdsbok, skulle bare gis ved et forutgående opphold på minst 2 år. Hovedregelen var ellers at oppholdstillatelse skulle gis for bestemt tid, høyst 1 år om gangen ved utstedelse eller fornyelse av meldebevis. Ved påkrevet arbeidstillatelse fra Centralpasskontoret måtte likevel oppholdstillatelse i sin tur ikke gis lengre varighet enn arbeidstillatelsen. Utstedelse av oppholdsbok ble foretatt i det distrikt hvor oppholdet først var tatt, senere oppholdstillatelser i andre distrikter eller fornyelser av disse skulle meddeles av den enkelte politimyndighet ved påtegning i oppholdsboka eller meldebeviset. Overalt i landet ble avgjørelse om oppholdsspørsmålet truffet av politimesteren som første instans, mens lensmennenes bemyndigelse var begrenset til alene utstedelsen. I alle tilfeller hvor oppholdstillatelse ikke ble gitt, måtte vedkommende utlending pålegges å forlate landet, og hvis nektelsen ikke ble etterfulgt forelå en kvalifisert utvisningsgrunn. Forøvrig kunne utvisning foretas når unnlatelse av å melde og legitimere seg var skjedd uten skjellig grunn. I klartekst innebar 1927-loven i forhold til de gamle bestemmelsene at det var langt færre utlendinger som ble gitt oppholdsbok og meldebevis enn tidligere. Det store flertall som nå fikk oppholdsbok ville bare få meldebevis, og det overveiende antall av dem som fikk meldebevis, ville ikke bli meldepliktige.


Effektivisering

Det var ved hjelp av de enkelte fremmedregistre hos politimestrene lokalt og det nyopprettede sentralregistret i Centralpasskontoret, at det skulle føres kontroll med at ingen utlending oppholdt seg i landet uten oppholdstillatelse og at utlendinger hvis oppholdstillatelse var utløpt forlot landet med mindre det ble gitt tillatelse til forlenget opphold. For å nå dette målet, var føringen, ajourholdet og oppbygningen av det enkelte fremmedregister avhengig ikke bare av de opplysninger som ble gitt gjennom meldeplikten og hotellkontrollen. Nødvendige var også de ulike etterretninger om oppholdssted, arbeidssituasjon m.v. som etter hvert tilfløt politikammeret fra folkeregisterkontor, arbeidskontor m.fl . Uten at den nye fremmedloven gjennom forskriftene kom til å rokke ved prinsippene i meldings- og registreringssystemet, ble det innført et sett med nye meldingsrutiner som åpenbart svarte til forventningene om en effektivisering av fremmedkontrollen. I praksis skjedde det ved en opptrapping av politikammerets samarbeid med andre offentlige kontor, ledsaget av et dels nytt dels revidert skjemavelde. Konkret ble det, foruten at det ble foretatt endringer i innretningen av meldebevis, oppholdsbok og fremmedregisterkort, innført nye skjemaer for søknad om arbeidstillatelse (fremmedkontrollskjerna A), flyttemeldinger (skjema B), arbeidsformidlingsmeldinger (skjema D) og kretssykekassemeldinger (skjema E). Alle søknader om arbeidstillatelse, som burde skrives på fremmedkontrollskjema A, skulle inneholde opplysninger om søkerens fulle navn, fødselsdato, statsborgerforhold, utdannelse, tidligere beskjeftigelse og nåværende stilling og bopel. Det måtte videre redegjøres for hva slags arbeid søkeren aktet å ta, hos hvem og for hvor lang tid. Dersom vedkommende hadde oppholdt seg i landet tidligere, skulle det også opplyses om hvor og når dette hadde vært og i hvilken hensikt. Ved meddelt arbeidstillatelse, eventuelt ved fornyelse eller endring, skulle det gjøres anmerkning om dette i meldebeviset eller oppholdsboka samt på fremmedregisterkortet. Dersom meldebeviset eller oppholdsboka ikke ga legitimasjon for at oppholds- eller arbeidstillatelse var i orden, eller hvis dokumentasjon manglet, skulle heller ikke de offentlige og private arbeidsformidlingskontorene kunne anvise arbeide. På grunnlag av disses meldinger til politimesteren over arbeidssøkende utlendinger, skulle det straks igangsettes nødvendige undersøkelser og foretas forføyninger. Fremmedkontrollskjema D for slike meldinger inneholdt rubrikker for navn, fødselsdato, stilling, bopel, oppholdstillatelse, tidligere arbeid, anvist arbeid og i tilfelle hvilket samt anmerkninger. Dessuten skulle det opplyses om det forelå meldebevis eller oppholdsbok, og i tilfelle hvem dokumentet var utstedt av samt når oppholdstillatelsen utløp. I det tilsvarende forpliktende samarbeid med kretssykekassen, hvor denne skulle sende meldinger om innmeldte utlendinger, var det også opp til politiet å reagere ved manglende arbeidstillatelser. Fremmedkontrollskjema E var her innrettet med rubrikker for navn, fødselsdato, stilling, bopel samt hva slags arbeid vedkommende utlending hadde fått og hos hvem. De nye meldepliktsreglene overflødiggjorde også plikten som en utlending hadde ved flytting til selv å gi melding til folkeregistret eller etter fattigloven. I alle kommuner hvor det var opprettet folkeregister, ble politimyndighetene overalt overdratt oppgaven å underrette dette om flytting. Underretning på fremmedkontrollskjema B skulle sendes samme dag som melding ble mottatt, og påtegning gjøres i meldebeviset eller oppholdsboka.


Fremmedregisteret 1927 og senere

For å rekapitulere, så var det første kortregistret over ankomne utenlandske reisende som ble opprettet ved hvert politikammer i 1915, ikke identisk med det som senere ble betegnet som det egentIige fremmedregistret. Mens hotellkontrollregistret var innrettet etter de ennå ikke meldepliktige og følgelig bare inngikk som en integrert del av hele fremmedregisterkomplekset, fremstod registret som ble etablert i februar 1917 over de med meldeplikt, «herboende fremmede statsborgere», som det i terminologien og gavnet offisielle fremmedregistret. Da dette ved forskriftene til 1917-loven knapt tre måneder senere ble delt i to, kom fremmedregistret således til å bestå av i alt tre ledd: Det integrerte hotellkontrollregistret, det egentlige fremmedregistret over de som fikk oppholdsbok og det egentlige fremmedregistret over de med bare meldebevis (skjema c). Med fremmedloven av 1927s innføring av oppholdstillatelse som eneste kriterium for registrering ble det forutsatt at politikamrene, ved siden av å beholde hotellkontrollregistret, skulle gjenopprette føringen av bare ett fremmedregister lokalt underordnet sentralregistret i Centralpasskontoret.[31] Fram til midten av 1950-årene forble føringen av begge disse registrene, bortsett fra en mindre utvidelse i 1939 og en kontorteknisk endring i 1950, tilnærmet uendret.

I forskriftene til 1927-loven var det forutsatt at det integrerte hotell kontrollregistret fortsatt bare skulle føres lokalt ved politikamrene. Oppgaveplikten til dette ble imidlertid innskrenket til å gjelde bare dem som var hotellnæringsdrivende, skjønt det i loven var hjemlet adgang til eventuelt på et senere tidspunkt å gjeninnføre meldeplikten for andre losjigivende personer. Så avgjort mer rasjonelt enn tidligere, hvor overføringen av opplysningene til særskilte registerkort ble foretatt ved politikammeret, skulle meldingene nå avgis på et nytt enkeltmannsskjema, fremmedkontrollskjema C. Dette var beregnet for direkte innsetting i kartoteket. Registerkort som ikke lenger antokes å ha noen interesse, burde etter hvert fjernes. Alt i alt ble politimestrene anbefalt å foreta en skjønnsom utrenskning fra tid til annen.

Enkelte større politikamre benyttet også det tilrettelagte hotellkontrollregistret som stikkbrevkontroll, idet det ble innsatt varselkort for alle utlendinger som stod innført i Polititidende, Polisunderrättelser og danske Politi-Efterretninger samt et skjønnsomt utdrag av utenlandske politiblader som etterlyste forbrytere og mistenkte. I september 1927 omfattet stikkbrevregistret ved Oslo politikammer flere tusen - og var til stor nytte. En nytte som ble enda større etter hvert som viseringsplikten ble opphevet og adgangen til riket mer uhindret.[32]

Det nye fremmedregistret omfattet alle utlendinger med meldeplikt og som fikk oppholdstillatelse. Registreringen ble utført ved hjelp av det såkalte «Fremmedregisterkort» som var trykt etter et noe annet skjema enn tidligere, og hvor en del av teksten av plasshensyn var overført til kortets bakside. Det skulle, foruten de samme opplysninger som krevdes i fremmedkontrollskjema C, også inneholde opplysninger om hvor vedkommende utlending tidligere hadde oppholdt seg, når og av hvem meldebevis eller oppholdsbok var utstedt, sivil status og eventuelle barn. Rubrikken for opplysninger om hensikten med oppholdet skulle angi hvilket arbeid vedkommende hadde og hos hvem, samt arbeidstillatelsens datum og varighet. På kortets bakside åpnet en generell anmerkningsrubrikk for notering av spesielle data, som f.eks. strafferettslige forhold. Ektefeller ble gitt hvert sitt kort, likeledes ble det utferdiget særskilt kort for hvert barn, som i tillegg før fylte 21 år anførtes på begge foreldrenes kort. Av hensyn til oversiktligheten med de enkelte oppholdstillatelsers utløpstid, ble politimestrene anbefalt å føre et forfallsregister hvor kortene med navneopplysninger skulle ordnes etter datoen for oppholdstillatelsens opphør. Interessant er også den blanding av forvaltnings - og overvåkningspraksis med å forsyne enkelte registerkort med kortrytter, som ble utviklet ved Oslo politikammer i 1930-årene. For å lette tilgjengeligheten skulle rød rytter markere skatteskyldnere, grønn fattigunderstøttede, gul straffede og mulkterte, blå de som det var satt særlige betingelser for oppholdet for, grå de som hadde fast opphold i andre politimesterdistrikt, men midlertidig oppholdt seg i Oslo, hvit midlertidig fraværende og endelig brun rytter tidsbegrenset oppholdstillatelse.[33]

Det funksjonelt finmaskete registreringssystemet innebar at Centralpasskontoret til innsettelse i sitt sentralregister, alltid skulle motta dubletter av alle fremmedregisterkort som ble utferdiget ved politikamrene. I de tilfelle en utlending ikke hadde arbeidstillatelse, skulle avskriften av registerkortet være ledsaget av nærmere opplysninger som viste hvorfor oppholdstillatelse var gitt, hvis ikke dette fremgikk av registerkortets opplysning om hensikten med oppholdet. Enhver endring eller tilføyelse som ble gjort på det opprinnelig utferdigete registerkort, skulle umiddelbart meddeles Centralpasskontoret.

Opprettelsen av et sentralt fremmedregister forutsatte også at det til Centralpasskontoret ble innsendt avskrift, på de nye skjemaene, av samtlige eldre registerkort i politikamrenes fremmedregistre.[34] Avskrivningsprosessen, som ikke var tilendebragt før utpå høsten 1929, skulle foregå samtidig med at det ble foretatt en ajourføring, utrenskning og nødvendig supplering av disse. For det første var det en uomgjengelig kjennsgjerning at verken lensmennene eller politimestrene helt hadde greid å fange opp de mange fraflyttinger, dødsfall og endringer av statsborgerforhold. For det andre krevde de nye forskriftene at det i tillegg skulle utferdiges egne registerkort for kone og barn. I forbindelse med den helhetlige gjennomgåelsen ble politimestrene bedt om å iaktta følgende: avskriftene måtte være tydelig skrevet og fullstendig utfylt, og burde være forsynt med politikammerets stempel øverst i høyre hjørne. Registerkort for utlendinger med tidsbestemt oppholdstillatelse måtte inneholde opplysning om når denne utgikk. I rubrikken «ankommet» skulle det oppgis fra hvilket land og ikke distrikt vedkommende ankom fra. Dersom vedkommende var gift, var det også av hensyn til bedømmelsen av hustruens statsborgerrett ønskelig å ha rede på ekteskapsinngåelsens eksakte datering. Som det viktigste punkt i gjennomgåelsesarbeidet var det å få brakt klarhet i, såfremt det ikke fremgikk av det enkelte registerkort, hvorvidt det var utstedt oppholdsbok eller meldebevis. Enhver utlending med oppholdstillatelse skulle være forsynt med et av disse dokumentene. For den praktiske gjennomføring ble de eldre registerkortene for utlendinger bosatt i distriktene oversendt fra politikamrene til lensmannskontorene til gjennomlesning og returnering. På enkelte steder ble utlendinger medbringende pass og legitimasjonspapirer endog pålagt å melde seg for lensmannen, mens politimestrene i byene ble oppfordret til å samarbeide med folkeregistrene.

I forbindelse med den skjerpelse av meldeplikten som skjedde i 1939, ble det ved siden av det alminnelige fremmedregistret opprettet to tilleggsregistre. Det ene temporære «kriseregistret» var over midlertidige oppholdstillatelser, mens det andre, «kontraregistret», som allerede var i bruk på enkelte steder, skulle så langt det var mulig ordnes nasjonsvis og alfabetisk.[35] En endring i 1950 var av ren kontorteknisk art, idet Centralpasskontoret innførte en ny korttype med perforerte talonger øverst og nederst, til anvendelse i de nye horisontalskap som var blitt anskaffet til kontorets eget sentralregister. Dublettkortet var bare beregnet for innsendelse til Centralpasskontoret, da det ved politikamrene fortsatt skulle benyttes den gamle korttype. Politimestrene ble ved denne anledning også minnet om at hvert registerkort, m.h.t. det viktige ajourholdet av sentralregistret, nå straks skulle innsendes etter at registrering var foretatt - ikke samlet ved månedens utløp som bestemt i tidligere rundskriv (1949).[36]


Centralpasskontoret

Centralpasskontoret, som ble opprettet i forbindelse med den skjerpete fremmedkontrollen som fant sted med 1917-lovene, trådte i virksomhet fra 20.09.1917. I Justisdepartementets merknader til forskriftene til passloven så het det: «Til avgjørelse av de tvilsomme spørsmål angående meddelelse av visering vil bli opprettet et særskilt kontor, Centralpasskontoret, under Justisdepartementet. Til dette kontor kan der gjøres henvendelse også om andre tviIsomme spørsmål vedrørende passkontrollens gjennemførelse».[37] Administrativt fortsatte Centralpasskontoret å være underordnet, men ikke innordnet i departementet. I den lange perioden 1918 - 1940 hørte det først under politikontoret, mens okkupasjonsstyret henla det til statspolitiet i Politidepartementet. Etter 1945 ble det lagt til 4. politikontor. Det ble ikke utferdiget noen detaljert instruks for kontorets virksomhet, men kompetanseforholdet mellom dette, Justisdepartementet og politimestrene har fremgått dels av de tallrike rundskriv og forskrifter som er utarbeidet til fremmedloven, dels av retningslinjer utgått fra praksis forøvrig.[38]

Arbeidsoppgavene det første tiåret var knyttet til den midlertidige passlovens bestemmelser om viseringsplikt for visse utlendinger. Og over alle utlendinger hvis saker passerte kontoret førtes personregister. En utlending som kom fra et land som var omfattet av viseringsplikten og som ønsket innreise, måtte på forhånd få sitt pass visert av norsk legasjon eller av et konsulat med viseringsrett. Dersom vedkommende utlending var arbeidssøkende eller aktet å oppholde seg i landet i lengre tid, måtte Centralpasskontorets samtykke foreligge før visering ble gitt. Gjennom politimyndigheten på det sted hvor en utlending skulle ta opphold, eller på annen måte, var det opp til Centralpasskontoret å avklare grunnlaget og vilkårene for innreise. Etter hvert ble viseringsplikten gjennom gjensidige avtaler opphevet for en rekke lands borgere, slik at det bare var tilstrekkelig med gyldig pass utstedt av hjemlandets myndigheter. Med fremmedloven av 1927 fikk Centralpasskontoret sitt arbeids- og kompetanseområde betydelig utvidet, idet kgl. res. av 26.09.1927 tilla det selvstendig myndighet til å utferdige arbeidstillatelser og omgjøre oppholdstillatelser - mens det etter 1932 også remplasserte fylkesmannen som ankeinstans ved utvisninger. Juridisk sett var nyordningen i høy grad ment å skulle tilfredsstille utlendingers krav på rettssikkerhetsgarantier. Administrativt utgjorde den en spydspiss for en effektiv fremmedkontroll gjennom opprettelsen av et sentralt fremmedregister over alle utlendinger med oppholdstillatelse. Dette, som var basert på innsendelser av fremmedregisterkortene fra de enkelte politikamre, rommet i januar 1930 drøye to år etter igangsettingen ca. 30000 utlendinger, fordelt på 40 skuffer med hver ca. 750 registerkort.[39]

Arbeidsordningen i forhold til politimestrene som første instans var i hovedsak følgende: I visumsaker skulle Centralpasskontoret fra viseringsmyndigheten straks motta det ene eksemplaret av en søknad med påtegning om dato for viseringen. Anker på avslag fra en viseringsmyndighet kunne på søkerens begjæring forelegges kontoret. En utlending som ved utreise fra landet ønsket å benytte sitt pass til tilbakereise, trengte også returvisum av Centralpasskontoret. Ved passkontrollen skulle politimyndighetene i tvilstilfelle om avvisning alltid forelegge saken for Centralpasskontoret til avgjørelse. Den som ikke var norsk statsborger kunne, selv om vedkommende hadde gyldig pass, avvises etter beslutning av de samme myndigheter. Når det gjaldt sigøynere eller andre omstreifere som ikke godtgjorde å ha norsk statsborgerrett, skulle spørsmålet om hvorvidt de måtte anses som norske statsborgere forelegges Centralpasskontoret til avgjørelse. Selv om et pass var visert av norsk utenriksstasjon, måtte tillatelse til å passere ikke meddeles uten kontorets samtykke.

Arbeidstillatelser skulle i alle tilfelle gis av Centralpasskontoret, enten ved et dokument «Arbeidstillatelse» utstedt av kontoret eller et telegram fra dette, men det kunne også fra vedkommende legasjon eller konsulat meddeles direkte at arbeidstillatelse var innvilget. Derimot ville meddelelse fra en arbeidsgiver som regel ikke være tilstrekkelig. For søknader om arbeidstillatelse innsendt gjennom politimyndighetene eller hvor kontoret mottok en søknad til uttalelse, skulle det anstilles undersøkelser omkring søkerens vandel, tidligere arbeidsforhold m.v. Ved behandlingen av søknadene samarbeidet Centralpasskontoret også med arbeidsformidlingskontorene og kommunale myndigheter. Arbeidstillatelser ble normalt gitt for 1 år om gangen for bestemt arbeid hos bestemt arbeidsgiver, mens nytt arbeid, dvs. annet eller forlengelse, forutsatte ny søknad. Centralpasskontoret kunne hvor det forelå skjellig grunn inndra en arbeidstillatelse. En arbeidstillatelse gitt av Centralpasskontoret innebar også rett til oppholdstillatelse, men avslag på søknad om arbeidstillatelse medførte at oppholdstillatelse heller ikke kunne gis av politimyndighetene uten kontorets samtykke. Liksom Centralpasskontoret avgjorde anker i saker om oppholdstillatelse, kunne det omvendt omgjøre oppholdstillatelser gitt av politimyndighetene. Ellers skulle alle saker, hvor politimyndighetene fant å burde gi oppholdstillatelse på ubestemt tid, forelegges Centralpasskontoret til endelig beslutning. I de tidkrevende ettersøkningssakene, hvor utlendinger hadde unnlatt å melde seg, skulle politimestrene uoppholdelig innsende beretninger til kontoret.


Perioden 1927 – 1956

Scenario et politisk labilt Europa i 1930-årene med økende internasjonal spenning som førte til stadig større sikkerhetsmessige problemer, foranlediget myndighetene til å holde en skjerpet profil i fremmedkontrollspørsmål.[40] Etter fredsslutningen ble en del av de krisepregete kontrolltiltakene også en tid opprettholdt, bl.a. fullstendig visumtvang og utfylling av de såkalte inn- og utreisekort (fremmedkontrollskjema E). Fra begynnelsen av 1950-årene fremtvang imidlertid internasjonale forpliktelser på fremmedrettens område og en rekke andre forhold av innenriks- og utenrikspolitisk natur en lempligere og mindre omstendelig fremmedkontroll. Utviklingen fram mot den nye fremmedloven av 1956 foregikk ikke utelukkende ved lovendringene i henhv. 1932, 1952 og 1954. I sterk grad ble den også aksentuert gjennom den utforming som fremmedloven på flere punkter hadde som fullmaktslov, noe som gjorde det mulig å foreta skjerpelser og lempninger i forskriftene etter behov.

Den skjerpete lovendringen i 1932 innebar at utlendinger som hadde gjort seg skyldig i forbrytelser for mindre enn 10 år tilbake skulle avvises, likeså at Centralpasskontoret for å kunne gi oppholdstillatelse på ubestemt tid først skulle kunne kreve vedkommende utlending legeundersøkt. Legens uttalelse om helsetilstanden skulle avgis på en såkalt «helseattest» utarbeidet av Medisinaldirektøren. Centralpasskontoret ble samtidig gjort til ankeinstans i utvisningssaker.[41] I perioden 1931-1934 ble det erfaringsmessig ikke komplette meldingssystemet for fattigstyrene, kretssykekassene og arbeidsformidlingskontorene viet fornyet oppmerksomhet. Det faktum at over halvparten av de ca. 5000 utlendinger som ble fattigunderstøttet i 1930 var ukjente for politimyndighetene, idet de ikke var kommet med verken i fremmedregistrene eller sentralregistret, ga uttrykk for det mindre gode samarbeidet med fattigstyrene som hadde pågått siden 1924. At utlendinger til stadighet fikk fattighjelp på forskjellige steder uten at politimyndighetene ble underrettet, var årsaken til at Sosialdepartementet ikke bare måtte anmode om, men også pålegge fattigstyrene å være mer ekspeditte med meldinger om henvendelser fra utlendinger som ikke hadde fast opphold i distriktet. Garantien for et fremtidig fruktbart samarbeid lå i ordningen med, at det fra departementets side ikke ble ytt refusjon for understøttelse før fattigstyret hadde innsendt til dette attest fra vedkommende politimester som bekreftet statsborgerskap og oppholdsstatus. Når det gjaldt kretssykekassene, ble eksempelvis innmeldingsskjemaene til disse konkret søkt rettet på ved i sterkere grad å utheve den rubrikken som ga opplysning om medlemmets statsborgerskap. Årsaken var i mange tilfeller å finne i manglende påpasselighet hos bestyrerne, som ennå ikke syntes å være fullt oppmerksom på sin viktige rolle i fremmedkontrollarbeidet.[42] Likeså meget lå det uheldige i at den offentlige arbeidsformidling kom i skade for å anvise arbeid til utlendinger som oppholdt seg ulovlig. Som en følge av disse problemene foranlediget Centralpasskontoret at også alle private som tok utlendinger i sin tjeneste eller ga vedkommende lønnet arbeid, heretter pliktet å melde fra om dette til politimyndighetene før arbeidet ble påbegynt.[43] Et utsendt memento for å få bukt med en uensartet praksis på hotellkontrollens område kom i 1930. Det ble da presisert at fremmedkontroll skjema C skulle utfylles av den reisende selv, mens det var hotellets sak å utfylle rubrikken i den korresponderende hotellboka og besørge meldingen oversendt. Etter 1949 skulle dette på landet ikke lenger skje gjennom lensmannen, men direkte til politimesteren. I 1938 gjeninnførtes skjerpelsen fra første verdenskrig, som påla også andre enn hotellnæringsdrivende å gi skriftlig melding til politimyndighetene om innlosjerte utlendinger, selv når disse var innbudne gjester eller slektninger.[44]

Ved administrative beslutninger kunne innføring av fullstendig visumtvang med unntak for nordboere og skjerpelse av meldeplikten skje i 1939.[45] Alle utlendinger som oppholdt seg i landet i kortere tid enn to måneder uten å ha meldeplikt - ved lovendring av 20.06.1952 ble denne fristen endret til tre måneder - skulle nå melde seg for politiet innen en uke, mens nyankomne fikk en «raskere » frist på 24 timer. Ordningen ble gjennomført ved at hver enkelt utlending både ved inn- og utreise avga og undertegnet melding på et særskilt skjema (fremmedkontrollskjema E). Med påføring av oppholdstillatelsens varighet, som uten Centralpasskontorets samtykke ikke måtte være lengre enn 2 måneder, ble skjemaet oppbevart ved politikammeret hvor det inngikk i det temporære «kriseregistret» over midlertidige oppholdstillatelser. Skjemaet eller kortet kunne fjernes så snart vedkommende utlending hadde forlatt politidistriktet og meldt seg for en annen politimester, eller vanlig melding var sendt Centralpasskontoret ved utfylling av det ordinære «fremmedregisterkort». Det ble ikke utferdiget særskilt meldebevis ved midlertidig oppholdstillatelse, men tillatelsen skulle innstemples i passet. Ettersom skjemaet ifølge Justisdepartementet først og fremst var innført for å ordne meldeplikten ved innreisen, var passkontrollørene på sin side pålagt å sende melding direkte til Centralpasskontoret når en reisende skulle til Oslo eller via Oslo uten nattopphold underveis. Skulle en reisende derimot stanse eller overnatte innen et politidistrikt før vedkommende dro videre til Oslo, sendtes skjemaet i utfylt stand til politimesteren i førstnevnte distrikt. Denne noterte de nødvendige data, eventuelt ved å overføre opplysningene til et nytt skjema E, for straks å sende originalskjemaet videre til Centralpasskontoret. Ved hjelp av det nye registret over alle innreiste utlendinger i Centralpasskontoret, skulle politikamrene være i stand til å få opplysninger om samtlige meldinger som var kommet fra passkontrollørene.

Spesielt betydningsfulle var de nordiske konvensjoner om passfrihet, felles arbeidsmarked m.v. som kom i 1950-årene, hvorav den første i 1952 innførte begrenset passfrihet for nordboere ved å frita disse for plikten til å ha pass eller annet reisedokument ved reise og opphold innenfor Norden i det tidsrom oppholdstillatelse ikke krevdes (dvs. 3 måneder). I 1954 bortfalt passplikten og plikten til å ha oppholds- og arbeidstillatelse helt.[46]

Den nye fremmedloven som så dagens lys i 1956 bygde alt vesentlig på de samme prinsipper som 1927-loven, og dens enkelte bestemmelser lå også nær opp til denne. Den beholdt også i fullt monn karakteren av å være en fullmaktslov som knyttet til seg et omfattende forskriftsverk. Og utvilsomt dannet dette det best mulige instrument til å gjennomføre den fremmedkontroll og innvandringspolitikk som myndighetene til enhver tid fant hensiktsmessig.

Alle lover, anordninger, kongelige resolusjoner, forskrifter og rundskriv m. v. er, hvor ikke annet står oppgitt, å finne i Norsk Lovtidende.

[1]     Med unntak av til en viss grad R. Konstad, Den nye norske fremmedlov, Nordisk administrativt tidsskrift 1930, er det vanskelig å finne litteratur som behandler selve fremmedregistreringen og oppbygningen av fremmedregistret. Inciterende har imidlertid Ole Kolsrud vært ved sin analyse av premissene – Framveksten av den norske fremmedlovgivningen, Historisk tidsskrift nr. 1 , 1990. Andre forfattere som hver på sin måte bidrar med kunnskap om lovgivning og håndhevelse er: Bjørn Olstad, Utviklingen innen norsk fremmedlovgivning, Inst. for off. rett, stensilserie nr. 19, Oslo 1977. Arnt-Erik Selliaas, Politisk politi i Norge 1914-1937, Tidsskrift for arbeiderbeveg. hist. nr. 2, 1982. Espen Thorud, Norsk innvandringspolitikk 1860-1960, Inst. for rettssosiologi, stensilskrift nr.48, Oslo 1989. Per Ole Johansen, Oss selv nærmest, Oslo 1984. F. Valen-Sendstad, For lov og rett i 200 år, Oslo 1953.

[2]      Valen-Sendstad, s. 311 flg., s. 373, s. 267 flg. Selliaas, s. 67 flg., s. 73 flg.

[3]      Ved konverteringen til FREMKOM-registret i 1988, greide systemet av forskjellige grunner ikke å fange opp alle utlendinger. Det er derfor tilstede et visst behov for å slå tilbake.

[4]      Justisdept., politikontoret P, fremmedloven 1901-1917 I, jnr. 715/ 1915 samt Oslo politikammer, div. pakkesaker nr. 4.

[5]      Lov om avskaffelsen av del tvungne passvesen m. v. av 21.03.1860, opphevet ikke forpliktelsen til for reisende i visse tilfelle å gjøre rede for seg og gi opplysninger. På den annen side hevdes det at bestemmelsen en sjelden gang har vært benyttet i Kristiania. Stfh, Ot.prp. nr. 13, 1899/1900, s. 5.

[6]      Skrivelse fra Justisdept. til Søndre Trondhjems amt av 07.09. 1901. Loven rettet seg mot dem som til stadighet befattet seg med utleie, men også ubetydelige herberger for landstrykere o.l.

[7]      Stfh. 1956, bd.3, Ot.prp. nr. 1, s. 33. Her nevnes forordning av 22.10.1701, reskript av 28.03.1749, reskript av 10.02.1813.

[8]      Kgl.res. av 26.10.1901. Handelspass vedk.

[9]      Forskrifter gitt i h.h.t. kgl. res. av 15.06.1901. Den første oppholdsboka var bl.a. på 16 sider og skulle inneholde opplysninger om opphold, erverv og personalia. Innretning og tekst ble noe endret ved senere forskrifter.

[10]     Rundskriv fra Justisdept. til politimestrene av 20.12.1927, fremmedloven, rundskriv nr. 6, s. 906.

[11]     Stfh. 1915, bd. 3, Ol.prp. nr. 9, s. 2 og s. 6.

[12]     Kgl. res. av 16.07.1917 bestemte at den særskilte hotellkontroll skulle gjelde inntil videre, sål enge det måtte anses påkrevet av hensyn til den europeiske situasjon.

[13]     I rundskriv fra Justisdept. til amtmennene av 22.07.1915, ble det bestemt at kontrollen fremdeles skulle føres på den i rundskriv av 20.01.1915 foreskrevne måte.

[14]     Stfh. 1899-1900, bd. 3, Ot.prp. nr. 13, s. 7 og s. 19

[15]     Justisdept., politikontoret P, fremmedloven 1901 -1917 I, omslag «Hotellkontrollen». Erfaringene var høstet av politibetjent Redvald Larsen ved Kristiania politikammer, som høsten 1913 hadde besøkt politiet i Stockholm og Gøteborg.

[16]     Rundskriv fra Justisdept. til amtmennene av 23.05.1916, hvor det ble fastslått at enhver reise ut av landet, hvorved noen for sitt personlig vedk. opphørte å ha fast bopel eller stadig opphold her, medførte at vedk. også opphørte å være hjemmehørende i riket. Dette gjaldt bl.a. alle som ved avreisen var anmeldt som utvandrede.

[17]     Rundskriv fra Justisdept. til amtmennene av 22.07.1915 inneholder nærmere forskrifter.

[18]     Kortets format var 20 cm x 12 cm. Beholdt i 1927, men endret i 1950 til 12.8 cm x 20.5 cm, etter avrivning av tallonger øverst og nederst, for den dublett som skulle til Centralpasskontoret.

[19]     Rundskriv fra Justisdept. til fylkesmennene av 17.03.1919. Her bes føringen ved Kristiania politikammer å opphøre. Se også F. Valen-Sendstad, For lov og rett i 200 år, Oslo 1953, s. 317.

[20]     Lov av 29.04.1905 om vedtekter ang. folkeregistret, lov av 24.06.1915 om folkeregistret. Oslo var først ute med folkeregister opprettet i 1906, deretter fulgte Bergen i 1912, Drammen 1914 og Stavanger 1916.

[21]     Departementstidende 1918, s. 120 flg. med Justisdepts. innstilling til kgl. res. av 24.08.1917 samt Stfh. 1917, bd. 3, Ot.prp. nr. 59. Eksempelvis meldte det seg ved fremmedkontoret ved Kristiania politikammer i juni 1917 1076 utlendinger. I mai var antallet 414, april 506, mars 271, februar 270 og januar 705. Passkontrollen ble iverksatt fra 20.09. 1917.

[22]     Som note 20. Samt passforskrifter av 07.09.1917 og 27.11.1923.

[23]     Kgl. res. av 14.05.1917, forskrifter til loven. Også Dept.tid. 1917, s. 657 flg., Justisdepts. innstilling.

[24]     Provisorisk anordning av 24.11.1916 ang. anmeldelse av reisende med skip. Lov av 04.05.1917 (nr. 1) om anmeldelse av reisende med skip. Kgl. res. av 15.06.1917. Rundskriv fra Justisdept. til amtmennene av 15.06.1917 (forskrifter). Rundskriv fra Justisdept. til amtmennene av 30.10.1917 (forskrifter). Kgl. res. av 21.02.1919 (meldeplikten opphører). Rundskriv fra Justisdept. til fylkesmennene av 17.03.1919 (fremmedkontrollen). Kgl. res av 06.01.1920 (gjeninnføring).

[25]     Fremstillingen bygger på en rik flora av notater, korrespondanse og rundskriv vedr. innskjerping av håndhevelsen som finnes i: Justisdept., politiktr. P, pakker vedr. fremmedloven og Oslo politikammer, fremmedktr., div. pakkesaker.

[26]     Justisdept., A, krim.ktr., journalsaker, jnr. 242/1902.

[27]     Rundskriv fra Sosialdept. til politimestrene m.fl av 04.10.1924 og Justisdept., politiktr. P, Fremmedloven 1917-1932 IV, jnr. 2928/1926.

[28]     Stfh. 1926, bd. 3, Ot.prp. nr. 11, s. 2.

[29]     R. Konstad, Den nye norske fremmedlov, Nordisk administrativt tidsskrift 1930, s. 187, og Justisdept., politiktr. P, den nye fremmedloven 1931-1932, jnr. 1288/1931.

[30]     Rundskriv fra Justisdept. til politimestrene av 20.12.1927, fremmedloven, rundskriv nr. 2, samt forskriftene § 5. Overenskomst mellom Norge og Sverige, om at tilhørende befolkning i grensetraktene - dog ikke utlendinger som bodde der- kunne oppholde seg i de tilstøtende distrikter i inntil3 døgn uten å være forsynt med pass. Samme unntak og passlettelse gjaldt for grensebefolkningen ved den norsk-finske grensen, for svenske turister på Ofotbanen m.v. Amerikanske eller kanadiske statsborgere som var født i Skandinavia, kunne også under visse forutsetninger benytte andre legitimasjonspapirer ved innreise og oppholde seg inntil 3 måneder. Rundskriv fra Justisdept. til politimestrene av 07.06.1929 gjorde gjeldende, i h.h.t. fremmedloven av 1927 med forskrifter og kgl. res. av 26.09.1927, overenskomst mellom de nordiske land om å godta bruken av «nordisk reisekort» som tilstrekkelig legitimasjon istedenfor vanlig pass. Reisekortet var gyldig for turist-, forretnings- og besøksreiser o.l., men ikke arbeidssøkende, for inntil 6 måneders varighet. Ved rundskriv fra Justisdept. av 08.09.1929 ble varigheten forlenget til 1 år. Rundskriv fra Justisdept. til politimestrene av 18.06.1929 fastsatte nærmere regler for lensmennenes myndighet til å utstede «Nordisk reisekort» og selve protokolleringen.

[31]     Stfh. 1926, bd. 3, Ot.prp.nr. 11, s. 12. En av flere fordeler med å beholde hotellkontrollen, var bl.a. at den lettet politiets adgang til å føre kontroll med at utenlandske handelsreisende oppfylte sin plikt til å løse handelspass. I følge lov om handelsnæring av 16.07.1907 § 15, skulle handelspass løses hos stedets politimyndighet som kunne utstede dette for ett eller flere tidsrom på 30 dager.

[32]     Justisdept., politiktr. P, den nye fremmedlov 1926- 1928, omslag jnr.2199/1928.

[33]     Oslo politikammer, div. pakkesaker nr. 2, dok. dat. 09.04.1931.

[34]     Justisdept., politiktr. P, den nye fremmedlov 1926-1928, jnr. 1087/1928, den nye fremmedlov 1929-1930, jnr. 6219/1928.

[35]     Justisdept., politiktr. P, fremmedloven 1939-1941, omslag dat. 09.12.1939, rundskriv av 24.08. 1939 m. v.

[36]     Nøtterøy lensmannskontor, forskjellige gjøremål, div. pakkesaker nr. 1, rundskriv fra Centralpasskontoret av 20.02.1950.

[37]     Stfh. 1956, bd. 3, Ot.prp. nr. 1, s. 4.

[38]     Rundskriv fra Justisdept. til politimestrene av 20.12.1917, fremmedloven, rundskriv nr. 1-8.

[39]     Justisdept., politiktr. P, den nye fremmedlov 1931·1932, jnr. 2563/1930.

[40]     Her må nevnes provisorisk anordning av 31.08.1936, om tillegg til fremmedlovgivningen, som bestemte at når en utlending, hvis opphold eller virksomhet fantes å være i strid med statens interesser, ikke ville eller kunne forlate landet, kunne Justisdepartementet beslutte at vedk. skulle være undergitt sådanne innskrenkninger m.h.t . bevegelsesfrihet og samkvem med andre som departementet bestemte.

[41]     Lov av 30.06.1932 om forandring i fremmedloven av 1927, kgl. res. av 23.12.1932 og rundskriv fra Justisdept. til fylkesmennene av 23.01.1933, fremmedloven, rundskriv nr. 10.

[42]     Justisdept., politiktr. P, den nye fremmedlov 1931-1932, jnr. 1288/1931, jnr. 1520/1931 og jnr. 2521/1932.

[43]     Rundskriv fra Justisdept. til politimestrene av 26.04.1934, fremmedloven, rundskriv nr. 11.

[44]     Rundskriv fra Justisdept. til politimestrene av 09.01.1930, fremmedloven, rundskriv nr. 9 samt rundskriv fra Justisdept. til politimestrene av 07.12.1938.

[45]     Kgl. res. av 30.09. 1938. Forskrifter av 02.09.1939 om ytterligere meldeplikt for utlendinger som kommer til eller reiser fra riket eller oppholder seg her. Endring av forskrifter om utlendingers innreise i Norge av 02.09.1939. Rundskriv fra Justisdept. til politimestrene av 02.09.1939. Rundskriv fra Justisdept. til politimestrene av 06.09.1939, rundskriv nr. 15 om fremmedloven.

[46]     Kgl. res. av 04.07.1952. Protokoll vedr. passfriheten osv. av 14.07.1952. Lov om endringer i fremmedloven av 25.06.1954. Kgl. res. av 25.06.1954. Kronprinsregentens res. av 25.11.1955. Protokoll om fritakelse for statsborgere i Norge, Danmark m.fl. av 22.05.1954.