En del av dokumentene i en nokså gjennomsnittlig etterforskningsmappe i landssvikoppgjøret. Originaler i Riksarkivet (Nord-Jarlsberg politikammer: Anmeldelse nr. 631). Foto: Odd Amundsen.

En del av dokumentene i en nokså gjennomsnittlig etterforskningsmappe i landssvikoppgjøret. Originaler i Riksarkivet (Nord-Jarlsberg politikammer: Anmeldelse nr. 631). Foto: Odd Amundsen.


La oss kalle ham Karl. Han fikk mappe ved det lokale politikammeret og i Erstatningsdirektoratet etter krigen. Han hadde vært medlem av Nasjonal Samling fra høsten 1940 og betalt sin kontingent, rett nok med avtagende entusiasme mot slutten. Han ble beordret inn i herredstinget og var med og bevilget noen kroner til forskjellige NS-formål. Han sto i hirden, og noen propagandamøter hadde han også vært med på. Han hadde skrevet litt i lokalavisa og hengt opp en del plakater, men forespørselen om å verve seg til østfronten hadde han avslått. Han hadde kone og barn å ta hensyn til. Jo, han hadde også politianmeldt et par ungdommer i grenda som hadde trakassert ungene hans. De hadde sluppet med et forhør og en skarp advarsel. Noen angiver var han ikke, men en ganske gjennomsnittlig landssviker. Og han fikk da heller ikke mer enn noen måneder med tvangsarbeid, men på grunn av NS-bevilgningene i herredstinget ble det også en bot.

Fra en håndfull ark til flere esker

De aller fleste landssviksakene er lite alvorlige, og mengden av saksdokumenter avspeiler det. Som regel består en landssviksak av to mapper, ei etterforskningsmappe og ei mappe fra Erstatningsdirektoratet. Ble saken henlagt eller den siktede frikjent, vil det bare være ei etterforskningsmappe. Og i mange av disse sakene, blant annet de aller fleste som omhandler falne frontkjempere, kan antallet dokumenter telles på ei hand. Opplysninger om omstendighetene omkring dødsfallet bør en i alle fall ikke forvente å finne.

I etterforskningsmappa er dokumentene normalt nummerert, og øverst ligger det ei dokumentliste. Ofte er det ikke mer enn femten til tyve nummererte dokumenter. Stort sett er det bare i de sakene hvor det ble lagt ned påstand om flere års fengsel eller hvor det var økonomisk landssvik at antallet nummererte dokumenter overstiger femti. Men enkelte av disse sakene kan fylle flere arkivesker, særlig når det dreier seg om kompliserte økonomiske saker.

I en del alvorlige saker, samt i saker hvor den tiltalte har skrevet mye propaganda for NS, kan imidlertid flere av dokumentene bli ganske omfattende legg med egne lister over vedlegg. Tre brev fra Karl, som ble funnet ved gjennomgangen av arkivet på fylkeslederens kontor, ble sendt som vedlegg til et kort følgebrev. Alle stevningene til rettssaken ligger på samme nummer. Selv om antallet nummererte dokumenter er godt under femti, er det reelle antallet dokumenter som regel en del høyere. I en del store saker har man derfor valgt å dele saken inn i flere mapper, som hver dekker ett emne, så som NS-medlemskap, agentvirksomhet, propaganda, deltakelse i politiaksjoner og så videre. Det vil da ofte være en separat dokumentliste for hver mappe, og bare en mappeoversikt først i saken. I en del saker er deler av innholdet tjukke mapper, andre deler enkeltdokumenter, uten at det går klart fram av dokumentlista om et nummer omfatter mange undernumre, flere hundre ark, eller bare ett enkelt ark.

Mappa fra Erstatningsdirektoratet har derimot ingen dokumentliste. Den kan inneholde gjenparter av enkelte dokumenter fra etterforskningsmappa, men stort sett er det bare korrespondanse vedrørende betaling av bøter og erstatninger der. For at vi skal kunne sette oss inn i saken til Karl er det derfor etterforskningsmappa vi må se i.

Avhør og attester

Noen dokumenter finnes nesten alltid i disse sakene. Som dokument 1 ligger det nesten alltid et påtegningsdokument som viser hvordan saken er blitt ekspedert mellom forskjellige instanser i politi og påtalemyndighet. Her kan vi altså følge saksgangen. Dokument 2 er fengslingsordren, dersom personen ble anholdt. I andre tilfeller kan det ligge en registreringsforretning på hva personen eier her. De neste dokumentene er gjerne de mest iøynefallende bevisene: kort fra NS’ medlemsregister, medlemsbok, ofte ID-kort, våpenkort med mer. Rettsboka fra forhørsretten kommer tidlig i bunken. Karl ble, som mange andre NS-medlemmer, anholdt i maidagene 1945, men løslatt igjen etter noen få dager. I mellomtiden ble det tatt opp et politiavhør av ham. Det ligger også i saken. Politiavhøret på Karl er på knappe to sider, og det er ikke skrevet ned etter stenografisk referat. Men både politifullmektigen og Karl har underskrevet det. I enkelte alvorlige saker kan avhøret være på ti – tyve sider, men dette er særsyn. De fleste avhørene er kort referert. Avhør av vitner kan stå i samme dokument, som en direkte fortsettelse, men som regel er de egne dokumenter. Som oftest er de få, men det kan forekomme lange lister med avhørsdokumenter. Her var det også noe forskjellig praksis politikamrene imellom.

De sakene som endte med henleggelse eller påtaleunnlatelse stopper som regel her. For Karl fortsetter det med dåpsattest, bøteattest og likningsattester. Så kommer en etterretningsrapport fra hjemmefronten som forteller det lille de hadde om Karl, at han var aktiv i NS, og sett i hirduniform. Han hadde anmeldt folk, men var ikke ”aggressiv”. Dokumenter om bevilgningene i herredstinget finnes ikke i saken til Karl. De ligger i saken mot bygdas NS-ordfører. Derimot ligger det noen dokumenter, forhør og etterforskningsdokumenter fra den saken han anmeldte. Og de tre brevene fra fylkeslederens kontor. Mer er det ikke fra etterforskningen i saken mot Karl.

Det er altså stor forskjell mellom de tallrike småsakene og en del av de mer alvorlige sakene. Men tykkelsen på saken avspeiler ikke alltid alvorlighet. Saker med dødsdom kan ha under femti dokumenter, og saker som endte i henleggelse kan fylle flere esker.

I en del saker, særlig mot ansatte i Statspolitiet, kan det ligge omfattende etterforskningssaker mot motstandsfolk og jøssinger i mappene. Slike saker ble etter krigen brukt som bevismateriale mot Stapo-folkene. Landssviksakene er faktisk den beste kilden når man søker opplysninger om aksjoner mot hjemmefronten. Problemet er bare at man må vite hvilke landssviksaker disse opplysningene ligger i.

Dommen summerer opp

I saken følger nå tiltale, innkalling av vitner i rettssaken og rettsbok for hovedforhandlingen. Dommen gjør rede for hva retten mente det var bevist at tiltalte var skyldig i, og den avsluttes med kjennelsen og straffeutmålingen. Referat fra rettssaken finnes ikke, heller ikke noe om hva vitnene fortalte. For å få slike opplysninger må vi gå til avisene og se om de refererte fra saken. Det sto mye om rettsoppgjøret, både i de store hovedstadsavisene og i mylderet av lokalaviser. Om Karl sto det bare en notis om at han og tre andre mindre betydningsfulle NS-medlemmer i bygda var dømt til noen måneders tvangsarbeid.

Karl anket ikke, men hadde han gjort det, ville det ha avfødt noen få dokumenter til. Til slutt i mappa ligger det dokumenter om soningen, i de fleste tilfellene bare noen få, men i enkelte saker finnes omfattende korrespondanse om for eksempel soningsavbrudd.

Det mest interessante dokumentet, hvis man skal gå gjennom en landssviksak, er dommen, hvor også tiltalen alltid er gjengitt. Selvsagt under forutsetning av at saken endte i en dom. Deretter er det referatene fra politiavhørene. I noen tilfeller er det bare avhør av den siktede selv. I andre er det en lang rekke avhør. Det kan være folk som har lidd på grunn av den tiltaltes aktiviteter under krigen, og det kan være tiltaltes ”medsammensvorne”. I mange tilfeller ligger det også kopier av avhørene i andre landssviksaker der, da de inneholder opplysninger om tiltaltes forhold.

Landssviksakene er en viktig kilde til kunnskap om hendelser i okkupasjonsårene. Man må likevel ikke ha urealistiske forhåpninger til hvilke beretninger fra krigshverdagen og motstandskampen som finnes i disse. Antallet saker var stort, og etterforskningsressursene begrensede. Det medførte at etterforskningen i sakene mot småfisk som han Karl måtte bli ganske summarisk, og rettssaker hvor flere mann fikk flere års fengsel, kunne bli unnagjort i løpet av en dag eller to i herreds- eller byretten. Omfattende juridiske vurderinger av bevisene finnes derfor sjelden i dommene.

Av Leif Thingsrud, arkivar i Riksarkivet. Artikkelen er hentet fra