Hold ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske. MAC-brukere holder cmd-tasten istedet for Ctrl-tasten

Det inntrykket vi får av Håvard Hedde når vi hører visa, er kanskje litt annerledes enn det vi sitter igjen med etter å ha studert arkivdokumentene. Visa gir lett et romantisk inntrykk av en sympatisk ungkar som er på frierferd, og som har optimistiske planer for livet. I arkivene ligger det dokumenter som derimot vitner om en noe annerledes virkelighet.

Folkevisa lar oss kanskje sitte igjen med et annet inntrykk av Håvard Hedde enn arkivdokumentene gjør. På den ene sida har vi den romantiske forestillinga som visa gir om den optimistiske ungkaren. Han fikk riktignok ikke den jenta han ville ha, men mange sitter muligens igjen med en følelse av at det kan ha gått bra til slutt. Gutten var jo så energisk og målbevisst og hadde realistiske planer for hvordan han skulle forsørge seg og sine. I visa sier Håvard at han skulle rydde seg en gård. Allerede her skjønner vi at han ikke er arving til noen gård. Når han i tillegg bor oppunder fjell, føler vi at heller ikke foreldrene var noen storgårdsfolk. Men at Håvards framtid ville bli strevsom og vanskelig, får vi ikke fullt inntrykk av gjennom visa.

Det får vi derimot i høyeste grad bekrefta gjennom studier av arkivdokumentene. Nå framstår Håvard nærmest som et mobbeoffer i ungdommen, som en lutfattig gutt som vokste opp uten trygge framtidsutsikter, og med en aggressivitet som kom til uttrykk når han fikk tak i brennevin. Ikke fikk han seg noe fast bosted heller og knapt noe å leve av.

Umiddelbart blir man nesten frista til å snakke om to ulike oppfatninger av Håvard. Men det behøver ikke å være noe motsetningsforhold. Arkivkildene utfyller folkediktinga. Mens visa forteller om Håvards tanker og opprinnelige plan for livet, sier dokumentene hvordan virkeligheten ble – i hvert fall en del av virkeligheten. Håvard kan godt ha vært en snill og omsorgsfull familiemann som gjorde så godt han kunne for å livberge sine nærmeste, selv om frustrasjonen til tider fikk utløp på grunn av livsbetingelser som sto utenfor hans makt å bestemme.

Gjennom det nasjonalromantiske 1800-tallet var det romantikeren som overlevde fanten – det var den vene og beskjedne småkårs-ungkaren som folk likte å synge om, mens den drikkfeldige og kranglevorne omstreiferen ble det ikke noen muntlig tradisjon om i ettertid.

Vi vet ikke hvem som laget viseteksten. Hvis det er bygdefolk som har forfattet visa, er det nok mest sannsynlig at det er folk i Setesdal siden innholdet er så sterkt knytta til det området. Visa oppsto trolig etter Håvards død. Det viktigste er kanskje at bygdefolket har sunget visa hele tida siden. Det må antakelig bety at folk hadde sympati med Håvard, at de syntes synd på ham som ikke lyktes i livet, og som bar på en ulykkelig kjærlighet, og som kanskje ikke fant seg til rette i hjembygda. Lokalsamfunnet mintes ham med ei vise som har blitt en nasjonalskatt.



.