Hold ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske. MAC-brukere holder cmd-tasten istedet for Ctrl-tasten

Ved Statsarkivet i Bergen, mottok vi mot slutten av 2009 en gammel utklippsbok fra andre verdenskrig. Boken har tilhørt en norsk løytnant ved navn Morten Quist-Hanssen.
Quist-Hanssen har etterlatt seg et pent stykke utklipshistorie, og det fortjener jo litt oppmerksomhet nå som det er gått 70år siden krigens start.

Kampene under andre verdenskrig ble for det meste ført med sverd (også kjent som skarpe våpen), men vi skal ikke glemme den delen av krigen som ble ført med penn. Siden Quist-Hanssens samling av avisutklipp gir et rikt bilde av krigen gjennom karikaturtegninger, er det rimelig at det er pennen jeg vil fokusere på her, ikke sverdet. Men før vi går løs på bokens innhold, synes jeg at vi skal ta en liten titt på dette nysgjerrige og samfunnsopptatte mennesket – han må jo ha vært det, samlingen tatt i betraktning – som har klippet til andre verdenskrig i miniatyr.

Morten Quist-Hanssen hørte til den kjente familien Hanssen i Bergen, som hadde fostret både Claus og Armauer Hanssen. Født i Bergen 23. april 1914, var Morten sønn av lege Claus Quist-Hanssen og Signe Dahl. Etter endt artium i 1933, utdannet Quist-Hanssen seg til graden Cand.jur i 1940. Under krigen var han transportoffiser ved Hærens Øvelsesavdeling i Skottland 1941 og tjenestegjorde ved Transport- og forsyningsavdelingen ved Hærens Overkommando, London 1942-1945. Han ble stasjonert i Oslo i 1945 og var 1946-1950 kontorsjef ved Erstatningsdirektoratet i Bergen. Etter krigen, og oppgjøret i årene etter, gikk Quist-Hanssen over i stillingen som direksjonssekretær for Store Norske Spitsbergen Kullkompani, først i Oslo, så i Bergen fra 1953.

Quist-Hanssen giftet seg i London i 1948, med Barbara Peggy Manton, men etterlot seg ingen barn. Han døde i 1983. Utklipsboken ble overtatt av en nabofamilie, som i 2009 bestemte seg for å gi den til Statsarkivet i Bergen. Takk til Anne Holden Rønning.

karike're v2 (fra it. 'overlesse', av carrus 'kjerre') tegne, lage karikatur, fordreie, forvrenge k- en person / adj i pf pt: gjengi noe i karikert form

karikatu'r m1 (gj fr fra it., se *karikere ) komisk framstilling der typiske trekk ved den el. det som framstilles, er overdrevet el. forvrengt tegne k-er / hele filmen ble en k- parodi / drive noe ut i k-en

Sidney Strube - Ride him, Monty!

fig. 1: Sidney Strube - Ride him, Monty!

Ordboken definerer hva en karikatur er, men betyr det at vi kan forstå det bakenforliggende motivet i en karikatur? I de fleste tilfeller vil vi kunne kjenne igjen elementer i bildet. Som oftest er det en kjent person i en tidsaktuell situasjon, men da på en eller annen finurlig måte fordreid. Lange neser og store ører er et vanlig virkemiddel for å latterliggjøre - eller ufarliggjøre - den aktuelle personen eller situasjonen.

”…, with the representation of the typical German soldier as the square-headed, close-cropped, corpulent and bespectacled ’Fritz’, whose stupidity is matched only by his cowardice, or, in more general terms, with the common tendency of cartoonists during the last two centuries, in times of peace as in times of war, to represent enemies and oponents as puny, insignificant creatures who are to be laughed at rather than hated or feared. The psychologists tell us that laughter often serves at a defence mechanism, it’s function beeing to release tension and neutralize fear.” [1]

Dette sitatet skulle være med på å underbygge det uttrykket en karikaturtegning ofte projiserer til leseren, eller rettere sagt kikkeren. Vi ser en kjent statsmann med lang nese, satt på toppen av kroppen til en apekatt, og det får oss til å le. Men glemmer vi kanskje samtidig å reflektere over tegningens øvrige budskap? Kunstneren, hvis vi kan kalle ham det, har jo muligens også sin egen agenda for å tegne som han gjør, dog i de fleste tilfeller vil man kunne se at den er i tråd med den publiserende avisens redaksjon, eller den rådende opinion. Dette betyr også at en karikaturtegnings betydning og symbolikk kan være veldig kortlivet. Hvordan man tolker en tegning er helt avhengig av kunnskapen man sitter inne med, kunnskap som man i mange tilfeller ikke vil ha hvis man ikke er en del av samtiden som karikaturen er en del av.

Karikaturtegninger er i utgangspunktet laget for den ”raske” leser, de som skummer avisen fremfor å gjøre dypdykk ned i doble spalter og sprengte marger. At karikaturen derfor noen ganger er dypere i sin mening enn hva bra er for ”vanlig” øye, er årsaken til at de i mange tilfeller har fått tilført tekst. Noen karikaturer taler for seg selv, mens andre trenger hjelpetekst for å fortelle hva som egentlig foregår i bildet; for hvem er det egentlig som vet hvordan Rommel så ut? Har man en person med relativt anonyme karakteristika i utgangspunktet, kan situasjonen vanskelig avhjelpes ved å gi figuren en lang nese, da er det bedre å slenge på en liten navnelapp. Eller enda bedre, tegn karakteren om til et vilt dyr og sett så navnelapp på.

I tegningen ”Ride him, Monty!” (fig. 1), kan vi se general Montgomery, i et forsøk på å temme den ville hesten Rommel. En hest, selv en svart en, er langt ifra den verste karakteren en kan bli tillagt.En hest kan jo i verste fall sparke og trampe litt (selv om dødsulykker også forekommer en sjelden gang).

Karikaturen er laget av Sidney Strube, født i London i 1892. Etter 1. verdenskrig, hvor han hadde laget en del karikaturer fra vestfronten, fikk han jobb som politisk tegner i Daily Express. Det var her han utviklet sin mest kjente karakter, ”Little Man” (fig. 2). ”Little Man” var en karikatur av mannen i gata, og Strube skal selv ha beskrevet karakteren slik:

Sidney Strube, News

fig. 2. Sidney Strube - NEWS

"with his everyday grumbles and problems, trying to keep his ear to the ground, his nose to the grindstone, his eye to the future and his chin up - all at the same time." [2]

På grunn av sin popularitet, var Strube også en av de best betalte karikaturtegnerne på 1930- og 40-tallet. Etter krigen sluttet han i Daily Express og konsentrerte seg om ulike frilansoppdrag, frem til han døde i 1956.

Det sies at Sidney Strube aldri lot tegningene sine bli injisert med ondskap og altfor mye gift;[3] kanskje derfor Rommel er en hest, og ikke et annet rovdyr?




.