Hold ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske. MAC-brukere holder cmd-tasten istedet for Ctrl-tasten
Illingworth, look out for his tail

fig. 3. Illingworth - Look out for his tail!

Leslie Illingworth, er en av de andre karikaturtegnerne som figurerer ofte i utklippsboken til Morten Quist-Hanssen. Det er ikke vanskelig å skille Illingworth fra Strube, pennen er ganske så annerledes. Illingworths karikatur fra 8. mars 1943 (fig. 3), viser Montgomery som kjemper med Rommel i Tunisia. I denne tegningen er Rommel tegnet som en hai, det skumleste og farligste av havets vesener.

Leslie Illingworth, født i Wales i 1902, hadde helt klart en helt annen tilnærming til hvordan han ville fremstille fienden i krigskarikaturene, enn det Strube hadde. Illingworth ble i 1939 ansatt i The Daily Mail, for å produsere krigskarikatur. Pennen hans er betraktelig skarpere enn Strubes, og han går ikke av banen for å fremstille fienden som et rovdyr, eller velte seg i skadefryd; og var det ikke kanskje det alle allierte lesere ville se?

I ”Review of 1942”, trykket 30. desember 1942 (fig. 4), fryder vi oss over alle de tyske guttene som returner fra

Stalingrad, for anledningen kledd i skjelett (det ville jo tross alt ikke vært plass til like mange kister i bildet). Hitler selv, ser ut som en knust mann. En gjenganger hos Illingworth, er at Hitler og hans venner alltid ser veldig frustrerte ut. Dette bringer oss tilbake til tesen om at latterliggjøringen ufarliggjør situasjonen.

Illingworth, Stalinggrad

fig. 4. Illingworth - Stalingrad

Artikkelen ”A Theory of Political Caricature”, stiller spørsmål om ikke tegneren noen ganger gjør publikum en bjørnetjeneste ved å ufarliggjøre fienden? Tegneren Gillray (1757-1815), skal under Napoleonskrigene ha tegnet Napoleons fysiske attributter mindre og mindre, jo større trusselen fra Napoleon ble. Slik karakteren ble fremstilt, kunne det nok være vanskelig å se for seg at han utgjorde selv den minste trussel mot fred og frihet (se bilde til høyre).


David Low - Ersatz Corsican

fig. 6. David Low - Ersatz Corsican

På 1930-tallet, tegnet Sir David Low karikaturer av en liten og gal Hitler, ofte fulgt av en litt tilbakstående Mussolini. Gjennom disse karikaturene ga han det Britiske publikum et bilde av nazismen og fascismen som det reneste tull og tøys, som neppe kunne utgjøre noen trussel mot det Britiske imperiet. Dette skulle jo uheldigvis vise seg å være en grov feil. Det er vanskelig å tro at David Low ikke så faren som radarparet Hitler/Mussolini utgjorde; muligvis feilvurderte han sitt publikum? For, det er jo ikke til å stikke under en stol, at krigen kom som julekvelden på kjerringa for veldig mange, selv de som burde visst bedre (selv om ettertiden gjerne vil tegne det litt annerledes).

Sir David Alexander Cecil Low, ble født i New Zealand i 1891. Først i 1919 kom han til London, etter åtte år i Sidney, Australia. Low ble ansatt i The Evening Standard i 1927, og det var her han hadde sitt virke gjennom 2. verdenskrig, det var her han fikk utløp for sin kritikk mot Tyskland og Italia. Men det var ikke bare Hitler og Mussolini som fikk passet sitt påskrevet. Philippe Pétain og hans Vichy-regjering ble også karikert; her etter et forsøk på å spille på begge sider av bordet. Resultatet ble at tyske og italienske tropper rykket inn i de frem til da uokkuperte franske områdene, deriblant Korsika. Hitler er derfor for anledningen forkledd som en kjent - og lite kjær - korsikaner (fig. 6).

Propaganda eller uavhengig kritikk? Det er på ingen måte unaturlig at hovedvekten av disse karikaturene, som jeg har sett i Quist-Hanssens utklipsbok, er udelt negative mot fienden. Noe annet skal man jo ikke forvente. Men er det mulig å forvente at der kanskje av og til også var en viss grad av kritikk mot sine egne?

Strubes tegning ”News” (fig. 2), viser ”the Little Man” i det han passerer Downing Street 10, statsministerens adresse, hvor der henger en lapp som sier: ”Bulletin! Mr. Churchill smoked a cigar!”. En mindre interessant nyhet var vel knapt å oppdrive på det tidspunktet – spesielt med tanke på at Churchill sannsynligvis tente sin neste sigar med den forrige - og sånn må vel også tegningen forstås. Mannen i gata observerer at der er lite nytt fra landets ledere, og det vil indirekte også si stillstand. På en annen side, er det jo et ordtak som går slik: ”intet nytt er godt nytt”.

Low, Cold douche

fig. 7. David Low - Cold Douche

David Lows tegning ”Time for a cold douche”(fig. 7), retter tilsynelatende kritikk til noen, som tydeligvis skryter over alle sine fremskritt på de ulike frontene, men glemmer de tyske ubåtene, som senker flere skip en noen gang tidligere i krigen (rett nok taper de selv betraktelig flere også). Bakgrunnen for karikaturen var at visestatsminister Clement Attlee, holdt en orientering for det britiske underhuset, 19. januar 1943. Han fremhevet alle fremskrittene som de allierte hadde hatt, men understreket også det faktum at sjøkrigen var en utfordring. Selv om Attlee altså erkjente utfordringene, kan det være at David Low anså ubåtene som en mye større fare enn det Attlee og regjeringen gjorde.



.