Hold ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske. MAC-brukere holder cmd-tasten istedet for Ctrl-tasten

"Foreningen for indre Mission i Christiania" ble stiftet 22. januar 1855. Ifølge vedtektene skulle medlemmene bidra til Guds rikes utbredelse der, "hvor aandelig Vankundighed og moralsk Fordærvelse synes at kræve en mer udstrakt Sjælepleie, end Kirken under sin nuværende Organisation er i stand til at yde".


Fra kriseløsning til veltilpasset samarbeidsorgan

Opprettelsen hadde sin bakgrunn i synet på at det hersket en nødstilstand i kirken: det var sjelenød, kirkenød og embetsnød. Fordi dette var en kriseløsning og et unntak fra den kirkekelige orden, skulle foreningens virksomhet begrenses til det område hvor oppgavene var uoverkommelig for prestene.

Blant de 55 som var tilstede på det konstituerende møtet, var det foruten håndverkere, lærere og offentlig ansatte, en betydelig gruppe med teologer. Gisle Johnson, som da var lektor i teologi, ble foreningens første formann. Hans strengt konfesjonelle og ortodokse evangelisk lutherske kristendom kom til å prege generasjoner av prester og kristenfolk. I dag fremstår Kirkens Bymisjon som en bevegelse som står teologisk et godt stykke fra Gisle Johnson.

Etter vedtektene skulle foreningen konsentrere seg om forkynnelsen. Fattigpleien kom i stand i 1862, etter flere års forberedelser. Den skulle for det meste skje ved husbesøk. Målet var å stimulere/veilede til selvhjelp, bidra til sysselsetting og om nødvendig gi gaver. Ved revisjon av vedtektene i 1894 ble "kristelig Kjærlighedsgjerning" nevnt i formålsparagrafen, og ved en ny revisjon i 1917 ble "socialt arbeide" tatt med som en parentes.

I 1950-årene trådte Oslo Indremisjon inn i den sosialmedisinske sektor. Den gamle veldedighetstanken ble i stor grad forlatt til fordel for et profesjonelt sosialt apparat. Særlig merkbart ble dette etter at Oslo Indremisjon i 1971 ble omgjort fra medlemsorganisasjon til en stiftelse med styre og representantskap. Tyngdepunktet ble flyttet fra forkynnelse og sjelesorg med sosialetisk konsekvens til sosialmedisinsk virksomhet på kristen grunn. Da stiftelsen i 1985 skiftet navn til Kirkens Bymisjon , fremsto den som et identitetssterkt og veltilpasset samarbeidsorgan for velferdsstaten - midt i samfunnet og midt i kirken. Etter 1988 er det blitt etablert bymisjon i 10 andre norske byer.

Oslo Bymisjon er i 2005 engasjert i drift av eldresentre og sykehjem, prostitusjonstiltak, arbeidsmarkedstiltak, rusbehandling, psykisk helsevern, frivillighetssentraler og tilbud for barn og unge, for å nevne noe. Den driver cirka 40 ulike tiltak og virksomheter med en stab på omtrent 1100 fast ansatte og 800 frivillige medarbeidere. Budsjettet er på rundt 580 millioner kroner.




.