Hold ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske. MAC-brukere holder cmd-tasten istedet for Ctrl-tasten

Bymissionæren, ukentlig organ for Kristiania Indremission, utkom fra 1887 med den samme begrunnelse som for opprettelsen av foreningen 30 år tidligere: alle de oppgaver prestene og den offisielle kirke ikke rakk over. Ved siden av å være et tradisjonelt oppbyggelsesblad, var det opptatt av sosiale forhold ute i verden. Et eksempel er fokuseringen på Fridtjof Nansens arbeid mot hungersnøden i Russland 1921/1922. Bymisjonæren (fra 1929) skiftet i 1951 navn til det mer kulturåpne og mer internasjonalt orienterte Vår Kirke, som ble nedlagt i 1982.

Mange av innførslene i journalen omhandler Calmeyergatens Misjonshus. Det var lenge Skandinavias største forsamlingslokale med plass til nesten 5000 mennesker. Kristiania Indremisjon overtok det i 1898. Det ga plass til en rekke store møter, blant annet samlet vekkelsen i 1905 og 1906 fullt hus kveld etter kveld. Også Christian Michelsen talte fedrelandets sak der. Dessuten ble det flittig benyttet til konserter. Under okkupasjonen ble det rekvirert av tyskerne, og var lenge lagerlokale inntil det endelig ble revet i 1972.

Den enorme innflyttingen til Kristiania frem mot utbruddet av første verdenskrig i 1914 skapte press på menighetene. Det oppsto igjen en kirkelig nødstilstand. Dessuten satte krigens dyrtid store krav til indremisjonens fattigpleie som resulterte i noen rekordår for utdelinger. Høykonjunkturen frem til sammenbruddet i økonomien i 1920 ga grobunn for spekulasjoner, men de færreste ble rike. En fattigbok kan dokumentere utdelinger som ble foretatt i Paulus menighet i 1915.

Fattigpleien utviklet seg etterhvert til et omfattende sosialt arbeid. Til hvert tiltak knyttet det seg ofte en eller flere kvinneforeninger som i stor grad sørget for økonomiske bidrag. Ellers var det viktig for all virksomhet med tilsig av gaver fra foreningens medlemmer, anonyme givere, legater og testamenter, innsamlinger m.m. Blant de faste giverne fantes kongefamilien som til julen 1936 ga 500 kroner.

Indremisjonsarbeidet i Oslo fortsatte stort sett i de samme spor under den tyske okkupasjonen. Det sosiale arbeidet ble tilpasset de behov som krigen skapte. Det ble utdelt mindre klær, sko og møbler; til gjengjeld ble hjelpen konsentrert om andre viktige livsnødvendigheter. Det bekrefter et utførlig regnskap over utdeling av kontanter, brenselsbilletter etc., som ble ført ved kapellet på Engelsborg ved Carl Berners plass som indremisjonen tok i bruk under okkupasjonen.

Byens vakre fasade hadde en bakside, men bakom levde det mange mennesker som hadde det vondt. Gjennom brosjyrer, henvendelser, Oslo-aksjonen og regelmessige høstinnsamlinger forsøkte Oslo Indremisjon å få frem at nye oppgaver ventet, og at den ennå ikke hadde nådd så langt som den gjerne ville. På trappene sto blant annet en intensivering av arbeid blant unge lovovertredere. Dette var i begynnelsen av 1950-årene, samtidig med at nye og folkerike boligstrøk vokste frem i Oslos utkanter.

Gatemisjonen var da den ble stiftet i 1913 først og fremst opptatt av alkoholikere og hjemløse, men også prostituerte. Den kunne bygge på erfaringer fra sosiale tiltak som Magdalenastiftelsen, Midnattsmisjonen og Ebenezer på slutten av 1800-tallet. Frem til 1950 holdt Gatemisjonen til i Hegdehaugsveien 1, da den ble flyttet til et mer egnet hus – Tilfluktshjemmet – i Louises gate 30. En legendarisk kvinneskikkelse i gatemisjonen var Laura Nadheim, som døde på jobb i 1967, 64 år gammel. Da hadde hun arbeidet blant de prostituerte i nesten 40 år. Hun kunne tilbringe nesten 240 netter i året på "strøket", langs kaiene og på båtene. Tusenvis av jenter passerte Tilfluktshjemmet for kortere eller lengere opphold. Laura Nadheim ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull i 1963.

Husbåten, en losjibåt for uteliggere med 41 senger ved utløpet av Akerselva, ble åpnet i 1961. En husbåt nr.2 fulgte snaue to år senere. Dette var et av de mest dristige resultatene av samarbeidet mellom Oslo Indremisjon og kommunen. Behovet var stort; den første måneden varierte tallet på hussøkende til båten fra 7 til 23 hver dag, til sammen 452 mann (inklusiv gjengangere)! Sluttstrek for et stykke sosialpolitikk i Oslo ble satt 13. januar 1984. Da var det de siste årene blitt opprettet andre og bedre bo-tilbud og herberger.

Kirkens SOS er en døgnåpen diakonal krisetelefon og et selvmordsforebyggende tiltak som betjenes av frivillige. Den så dagens lys i 1974 og kunne bygge videre på erfaringer fra Kirkens Nattjeneste. Inspirasjon hentet den fra virksomheten som presten Chad Varah i London begynte i 1953, og som gikk verden rundt under navnet "The Samaritans". Han satte inn en annonse i en avis der han ba folk ringe ham før de tok livet sitt. Responsen var enorm, og han startet deretter med veiledning av frivillige til telefontjenesten. Kirkens SOS har i dag 1200 frivillige medarbeidere fordelt på sentre i 13 byer som hvert år mottar mer enn 160 000 henvendelser.



Kildehenvisninger


  1. Kirkens Bymisjon, Xa. Årsberetninger 1, 1858 - 1950
  2. Kirkens Bymisjon, Xb. Bymisjonæren/Vår Kirke 12, 1922
  3. Kirkens Bymisjon, Ca. Brevjournaler 1, 1903 - 1906
  4. Kirkens Bymisjon, Ro. Diverse regnskapsbøker 1, 1904 - 1959, fattigbok 1915 - 1919
  5. Kirkens Bymisjon, Ro. Regnskapsbøker 2, 1902 - 1955, gavebok 1928 - 1937
  6. Kirkens Bymisjon, Ro. Diverse regnskapsbøker 1, 1904 - 1959, Engelsborg 1942 - 1947
  7. Kirkens Bymisjon, O. Diverse 1, 1890 - 1955
  8. Kirkens Bymisjon, Db. Saksarkiv 58, 1947 - 1989
  9. Kirkens Bymisjon, Db. Saksarkiv 4, 1892 - 1983
  10. Kirkens Bymisjon, Db. Saksarkiv 73, 1958 - 1989


.