Det var ikke skjedd store demografiske endringer i Norge fra 1900 til 1910.

Folketallet hadde økt litt, fra 2 240 032 til 2 391 782. I den mellomliggende perioden hadde utvandringen fra Norge vært ganske stor, noe over 190 000 mennesker hadde emigrert i løpet av 10 år. Spesielt i årene før 1905 var mange dratt. Da lå den årlige utvandringen på over 1% av befolkningen.

Fødselshyppigheten hadde falt litt i løpet av tiåret, fra 30 til 27 promille. Dødeligheten hadde falt tilsvarende, fra 16 til 14 promille. Det betyr at levealderen var steget, for menn var forventet levealder ved fødsel i 1900 51,5 år, i 1910 var den 55,6. For kvinnene var tilsvarende forventet levealder 55,2 i 1900 og 58,4 i 1910. 

Flere mennesker var flyttet til byene. I 1910 var 38,5% av befolkningen bosatt i tettbygde strøk, mot 35,7% i 1900. I flere byer var småhusbebyggelsen i ferd med å vike for ”kaserner” (hus med minst tre etasjer). Aller tydeligst var utviklingen i Kristiania.

Den mest dramatiske endringen vi leser ut av statistikken er at tallet på svenskfødte i Norge var blitt kraftig redusert. Tallet var ned 11 000 fra nesten 50 000 til 38 600. Norge hadde forlatt unionen, og det hadde vært sterke motsetningsforhold mellom Norge og Sverige rundt 1905.
Folketellingen 1910 viser at 96% av befolkningen var norskfødte.

Folketellingen 1910 hadde med egne rubrikker for hjemvendte utvandrede. Statistikken forteller om vel 19.000 i denne kategorien, flest på Sør-Vestlandet. Tallet er beskjedent når vi sammenligner med den samlede utvandringen 1865-1910, men samtidig er det klart at ikke alle hjemvendte fylte ut den delen av tellingsskjemaet, og vi har en ikke ubetydelig underregistrering.