Arkivloven ble vedtatt av Stortinget i 1992, og satt i verk i 1997. Lovens formål er å ”tryggja arkiv som har monaleg kulturelt eller forskingsmessig verde eller som inneheld rettsleg eller viktig forvaltningsmessig dokumentasjon”. Formålsparagrafen skiller ikke mellom arkiver etter offentlige eller private arkivskapere. Den store forskjellen ligger i at loven ikke pålegger private arkivskapere noen avleveringsplikt til en arkivinstitusjon. Loven gir Riksarkivaren hjemmel for å utforme retningslinjer for arbeidet med privatarkiver i andre arkivinstitusjoner.

Arkivlovens kapittel III handler om privatarkiver. Loven er svært varsom med å legge begrensninger på arkiveieres råderett over sine arkiver. I paragraf 13 sier loven at Riksarkivaren kan registrere visse arkiver som særskilt verneverdige. Det betyr at eieren ikke kan ødelegge arkivet eller føre det ut av landet uten å gi Riksarkivaren anledning til først å kopiere materialet. Paragraf 16 sier at den som gir et privatarkiv til en arkivinstitusjon, kan fastsette begrensninger på publikums adgang til materialet for inntil 100 år. Paragraf 19 sier at et privat rettssubjekt som mottar faste offentlige tilskudd til driften, eller har fullmakt til å treffe enkeltvedtak eller utferdige forskrifter, kan pålegges å holde arkiv etter forskrift for offentlig arkiv.