Andreas Cappelen , f. 31.januar 1915 i Vang i Hedmark, død 2. september 2008. Jurist og politiker. 

Andreas Cappelen hadde fire ulike statsrådsposter i fire Arbeiderpartiregjeringer i en periode på over tjue år. Han var jurist av utdanning og yrke, og det var allsidigheten som preget hans politiske interesse og engasjement.[1]

Mange har plassert Cappelen på den moderate eller konservative fløy i Arbeiderpartiet.[2] Det var særlig tre forhold som bidro til dette; han hadde en fremtredende rolle som EF-tilhenger, han var kritisk til kriminalmeldingen, og han ble beskyldt for å innta en i overkant aggressiv linje overfor Alta-aktivistene. Cappelen tok selv sterk avstand fra å bli omtalt som konservativ.[3] 

Cappelen fullførte juridiske embetseksamen i 1939. Under andre verdenskrig bidro Cappelen i motstandsarbeidet, og den siste våren krigen varte satt han i fengsel. Cappelen hadde i starten av krigen vært medlem av Fagopposisjonen, som mente at Tyskland ville vinne krigen og at det derfor var nødvendig å komme til en forståelse med tyskerne. Gruppen ble fort oppløst da lederen orienterte seg mot Nasjonal Samling, og Cappelen var blant dem som trakk seg i protest mot denne utviklingen.[4] 

Cappelen var i hele sin karriere praktiserende jurist. På 1940- og 1950-tallet kombinerte Cappelen sin yrkeskarriere med lokalpolitiske verv, blant annet som formann for Rogaland Arbeiderparti i perioden 1956-1957.[5] Men det var som rikspolitiker hans navn skulle bli alminnelig kjent.[6] Hans første statsrådspost kom i Einar Gerhardsens tredje regjering i perioden 1958-1963. Cappelen ble kommunalminister og bidro blant annet til en løsning av den politiske striden om etableringen av fylkeskommunen som egen administrativ og politisk enhet. Distriktenes utbyggingsfond fikk også sin lovmessige forankring i hans funksjonstid.[7]

4. februar 1963 tok Cappelen over som finansminister etter Petter Jakob Bjerve. Her ble han sittende frem til 1965, bare avbrutt av fire uker med borgerlig regjering i 1963. Einar Lie skriver i Ambisjon og tradisjon at forsøkene på å vinne nye virkemidler i den økonomiske politikken kom til å prege Finansdepartementet under Bjerve og Cappelen. Særlig gjaldt dette departementets funksjon.   I 1962 og 1963 gikk ytre krefter inn for å dele Finansdepartementet i et økonomi- og et budsjettdepartement, noe som ville atskilt de to funksjonene som økonomene ønsket å koble tettere sammen. Delingsfremstøtene ble slått tilbake i 1963, og det praktiske arbeidet med å integrere planlegging og budsjettering skjøt fart. Dette møtte motstand både på administrativt og politisk nivå i departementet, men økonomene fikk gjennomslag for sin politikk. Utad var resultatet at departementet posisjon i den økonomiske politikken ble styrket, innad ble det sosialøkonomiske hegemoni styrket.[8] 

Etter stortingsvalget i 1965 vant de borgerlige partiene parlamentarisk flertall og dannet regjering. Borten-regjeringen ble sittende frem til 1971, da EF-saken bidro til regjeringens avgang. EF-saken skulle også stå sentralt da Cappelen ble utnevnt til utenriksminister i 1971. Cappelen var opptatt av gode overgangsordninger med gradvise tilpasninger, mens landbruks- og fiskerinæringen hadde særskilte behov som måtte løses med mer enn gode overgangsbestemmelser. Cappelen fremholdt at norsk medlemskap i EF var i fullt samsvar med norsk utenrikspolitikk.[9] EF-saken bidro til en splittelse i arbeiderbevegelsen og endte med at Bratteli-regjeringen gikk av da folkeavstemningen viste et nei flertall. Cappelen hadde støttet Brattelis ”kabinettspørsmål til folket” forut for avstemmingen.[10] Selv om EF-saken ble hovedfokuset for Cappelen som utenriksminister, foregikk det en styrkning av bistandspolitikken og diplomatiske bånd til land som Tanzania og Kenya.[11]

Etter folkeavstemmingen om EF-medlemskap fikk Norge en sentrumsregjering frem til stortingsvalget i 1973. Etter dette dannet Bratteli sin andre regjering, men denne gang uten Cappelen som minister. Bratteli ville gjerne at Cappelen skulle fortsette som utenriksminister, men dette ville ha blitt oppfattet som en provokasjon mot EF-motstanderne i partiet og ble avvist.[12] Cappelen returnerte til rikspolitikken i 1979, da han ble justisminister i Odvar Nordlis omdannede regjering. Arbeiderpartiet hadde gjort et katastrofalt kommunevalg samme året, og utskiftningene i regjeringen har blitt betraktet som et skritt i en mer moderat retning for partiet.[13] Cappelen hadde uttalt seg kritisk mot visse deler av kriminalmeldingen som justisminister Inger Louise Valla hadde lagt frem i 1978, og pressen så innsettelsen av Cappelen som en motreaksjon fra regjeringshold mot den massive kritikken mot kriminalmeldingen, og et forsøk på å stoppe velgeflukten til Høyre.[14]

Som justisminister gjorde Cappelen det klart at han var motstander av nedsatt straff for volds- og vinningsforbrytelser, noe som vakte oppmerksomhet.[15] Han måtte blant annet tåle kritikk fra AUF, men Cappelen selv påpekte at hans reservasjoner i forhold til kriminalmeldingen lå nærmere hva tradisjonelle Ap-velgere mente om kriminalpolitikk.[16] Da kriminalmeldingen ble tatt opp i Stortinget ble de mest radikale reformene skrinlagt. Cappelen gjorde seg også bemerket i forhold til demonstrasjonen mot Alta-utbyggingen. Han stilte seg kritisk til den sivile ugyldigheten som ble tatt i bruk av demonstrantene, og mente det var å regne som ”kollektiv kriminalitet”.[17] Cappelen trakk seg som justisminister i oktober 1980, da hans kone ble syk. Han trakk seg også ut av rikspolitikken, men fortsatte som jurist og lokalpolitiker.[18]

___________________________________________________________________________________________

[1] ”Jeg har ikke vært reaksjonær, Arbeiderbladet,  3.10.1980.

[2] ”Tilbake med et brak”, Dagbladet , 16.10.1979.

[3] ”Jeg er blitt misforstått” og ”Jeg har ikke vært reaksjonær”, Arbeiderbladet , 29.10.1979 og  3.10.1980.

[4] ”Cappelen runder 70”, Aftenposten , 31.1.1985.

[5] http://stortinget.no/no/Representanter-og-komiteer/Representantene/Representantfordeling/Representant/?perid=ANCA

[6] Store Norske Leksikon, Georg Fredrik Rieber Mohn, 2010-11-10 

[7] Store Norske Leksikon, Georg Fredrik Rieber Mohn, 2010-11-10

[8] Einar Lie, ”Ambisjon og tradisjon – Finansdepartementet 1945-1965, Universitetsforlaget, Oslo 1995, ss. 362-363.

[9] ”Utenriksminister Andreas Cappelen i EECs ministerråd”, Arbeiderbladet,  31.3.1971 og ”Utgangspunktet for søknaden”, Sjøfartstidende , 3.5.1971.

[10] Jostein Nyhamar, ”Arbeiderbevegelsens historie i Norge bind 6 – Nye Utfordringer 1965-1990”, Tiden Norsk Forlag, Oslo 1990, ss. 184.

[11] ”Forhandlinger med EF behøver ikke ta lang tid”, Arbeiderbladet , 21.10.1972.

[12] Nyhamar 1990, 256.

[13] Nyhamar 1990, 335.

[14] ”Tilbake med et brak”, Dagbladet , 16.10.1979.

[15] ”Deler av den må justeres”, Verdens Gang , 1.11.1979.

[16] ”Cappelen faller Ap-tillitsmenn i ryggen,” Arbeiderbladet , 2.1.1980 og ”Vendte flukten”, Arbeiderbladet , 29.12.1979.

[17] ”Kollektiv kriminalitet”, Arbeiderbladet,  30.7.1980.

[18] Store Norske Leksikon, snl.no, Georg Fredrik Rieber Mohn, 2010-11-10