Portrett av Leif Jørgen Aunde

Leif Jørgen Aune , f. 7. juni 1925 i Bodø, Nordland. Cand.oecon. Norsk offentlig tjenestemann og politiker.[1]

Leif Jørgen Aune kom inn i rikspolitikken på begynnelsen av 1970-tallet, etter å ha vært aktiv i flere fond og utvalg knyttet til utviklingen av Nord-Norge og distriktspolitikk generelt. Aune var statssekretær og senere statsråd i Kommunal- og arbeidsdepartementet for Arbeiderpartiet.

Aunes rikspolitiske karriere var knyttet mer til hans lange erfaring og kunnskap om distriktsutvikling enn partipolitikk. Hans bakgrunn var fra arbeid med distriktsutvikling, da særlig med fokus på Nord-Norge. I perioden 1961-1970 var Aune underdirektør i Distriktenes utbyggingsfond. Fondet var underlagt Kommunal- og arbeidsdepartementet og formålet var å fremme tiltak som skulle gi økt, varig og lønnsom sysselsetting i distrikter der dette var et problem. Fondet ble gjennom 1960- og 1970-tallet supplert med en rekke tiltak med sikte på å stimulere industrireisning og etablering av nye foretak. Til dette formålet tilbød fondet lån, tilskudd, kreditter, garantiordninger og veiledningsvirksomhet.[1]

I 1970 ble Aune finansrådmann i Tromsø, men allerede i 1971 skulle han få sitt gjennombrudd i rikspolitikken. Arbeiderpartiet tok over regjeringsmakten fra de borgerlige partiene i 1971, etter at Borten-regjeringen gikk i oppløsning. Aune ble da utnevnt til statssekretær i Kommunal- og arbeidsdepartementet, med Odvar Nordli som statsråd.[2] EF-saken ble i denne periode den største politiske saken, og den var også sentral for departementet Aune jobbet i. For Arbeiderpartiet var saken vanskelig også på det partipolitiske plan, med klare standpunkt både for og i mot EF. Flertallet i partiet gikk inn for medlemskap, og Trygve Bratteli stilte kabinettspørsmål knyttet til folkeavstemmingen. Dette åpnet for en mellomperiode med en sentrumsregjering frem til stortingsvalget i 1973. Ved valget i 1973 gikk Arbeiderpartiet kraftig tilbake, men Bratteli dannet allikevel sin andre regjering. For Aunes del var det nok en gang Kommunal- og arbeidsdepartementet som ble hans arbeidsplass, men denne gangen som statsråd.

Det var mange store og viktige saker som preget Aunes tid som statsråd i Kommunal- og arbeidsdepartementet, blant annet bedriftsdemokrati, endring av valgloven, distriktsutvikling og boligpolitikk. Sterk vekst i antallet fremmedarbeidere førte også til at Aune måtte takle mange utfordringer i innvandringspolitikken, da særlig knyttet til boforholdene. I mars 1974 la Aunes departement frem en stortingsmelding om innvandringspolitikken. Regjeringen gikk inn for innvandringsstopp. Begrunnelsen for dette var at Norge ikke hadde kapasitet til å ta imot like mange fremmedarbeidere som før. Regjeringen ønsket å bedre forholdene for de som allerede var i landet, og legge til rette for fremtidig innvandring.[3] Innvandringsstoppen trådte i kraft 1. februar 1975 og skulle vare frem til 1. august 1976, men ble forlenget ”inntil videre”.[4] Aune utalte ved årskiftet 1975-1976 at bolignøden for fremmedarbeidere var en skamplett, og oppfordret kommuner, boligbyggelag og privatpersoner til å hjelpe til med å løse problemet. En utfordring var at innvandringsstoppen ikke gjaldt familieinnvandring, og denne typen innvandring hadde vært større enn regjeringen hadde regnet med.[5]

I boligpolitikken ble det innført nye bestemmelser om forkjøpsrett i borettslag. Formålet var i følge Aune å styrke nærmiljøet ved å gi beboere i et område muligheter til å bedre sin bosituasjon, og å komme ulovligheter med høy overpris til livs. Aune hadde forståelse for at folk som selv hadde betalt ovrerpris reagerte på de nye bestemmelsene, men at dette var prisen for å bli kvitt overprising.[6]

Motkonjunkturpolitikken førte til ekstraordinære tiltak for syssesetting fra midten av 1970-tallet. Høsten 1977 la regjeringen frem en stortingsmelding om sysselsettingspolitikken som forpliktet regjeringen til å hjelp grupper som tradisjonelt hadde vanskeligheter med å skaffe seg eller beholde arbeid. I 1977 ble også arbeidsmiljøloven innført. Aune la selv vekt på at lovens mål var å gjøre arbeidsplassene bedre for folk.[7]

I januar 1978 gikk Aune ut av Nordli-regjeringen etter eget ønske.[8] Han skulle allikevel fortsette med distrikspolitiske spørsmål, da han i 1978 ble administrerende direktør i Distriktenes utbyggingsfond. Her ble han sittende frem til 1990. Han ga da uttrykk for at det burde vært tatt flere upoplulære avgjørelser for å styrke konkurransekraften i næringslivet, selv om han hadde forståelse for at lokalsamfunn i krise la press på politikerne.[9] I 1981 ble Aune leder for skattekommisjonen. Kommisjonen leverte sitt forslag til endringer i skattepolitikken i 1984.[10]

___________________________________________________________________________________________________________

[1] Jostein Nyhamar, Nye utfordringer 1965-1990: Arbeiderbevegelsens historie i Norge, Bind. 6, Tiden Norsl Folag, Oslo 1990, ss 232.

[2] http://www.stortinget.no/no/Representanter-og-komiteer/Representantene/Representantfordeling/Representant/?perid=LEAU

[3] ”Viktig at opinionen kan kontrollere vår innvandringspolitikk”, Arbeiderbladet , 20.03.1974.

[4] http://www.regjeringen.no/nb/dep/krd/dok/nouer/2004/nou-2004-20/4/5/3.html?id=387376

[5] ”Bolignøden for fremmedarbeidere er en skamplett”, Arbeiderblade , 29.12.1975.

[6] ”Jeg forstår reaksjonene!”, Arbeiderbladet , 30.12.1977.

[7] ”Lav ledighet tross konkurser”, Arbeiderbladet , 29.12.1977.

[8] ”Nordlis nye arbeidslag”, VG , 11.01.1978.

[9] ”Leif Aune forlater”, Nordlys Morgen , 20.12.1990.

[10] http://www.stortinget.no/no/Representanter-og-komiteer/Representantene/Representantfordeling/Representant/?perid=LEAU