Hvordan skal man organisere et nasjonalt valg for første gang?

Bilde av Kieltraktaten

Kieltraktaten. Foto: Emre Olgun, Riksarkivet Stockholm.

Det nye var Kielfreden, datert den 14. januar. Her måtte den eneveldige kongen av Danmark-Norge, Frederik VI, gi fra seg Norge til kongen av Sverige. Kielfreden var en del av det europeiske oppgjøret etter Napoleonskrigene. Sverige var blant seiersmaktene, mens Danmark-Norge var på det tapende laget.

En krise med muligheter

Hva nordmennene selv mente, ville og ønsket, var ikke viktig for stormaktene som sørget for avtalen i Kiel. Arvingen til det dansk-norske riket, prins Christian Frederik, styrte Norge på vegne av kongen i København, og måtte etter Kieltraktaten egentlig reise tilbake til Danmark. Men han ønsket ikke å gi opp Norge, for på lang sikt kunne landene gjenforenes når han ble dansk konge. Først forsøkte han å la seg utrope til eneveldig konge, men møtte motstand blant norske stormenn. De insisterte på at han måtte velges, og at det måtte kalles inn til en grunnlovgivende forsamling. Det gikk han med på, og stilte seg i spissen for et opprør mot avtalen fra Kiel. Tiden var knapp. Svenske hærer var opptatt på kontinentet. Så lenge styrkene stod der, var de ikke klare til å marsjere mot Norge. Et mulighetens vindu var åpnet til å hevde selvstendighet og gi Norge en grunnlov.

Et religiøst og militært fundament

Røros kirke

Røros kirke (Wikipedia)

Hva kunne man bygge på? Hvilket nettverk fantes? Kirkene var samlingssteder og Christian Frederik ønsket å bygge på religionen. Etter et rådslagningsmøte med norske stormenn på Eidsvoll i februar 1814, ble det dannet et midlertidig styre, et regentskap ledet av Christian Frederik. Den 19. februar skrev Christian Frederik under på en rekke kunngjøringer og brev om hvordan nordmennene skulle sverge ed til Norges selvstendighet, og om hvordan valgene til den grunnlovgivende forsamlingen skulle foregå. Den 10. april var fristen. Da skulle de valgte representantene samles på Eidsvoll i Akershus fylke for å bestemme en regjeringsform.  Men ikke bare i kirkene ble det holdt valg. Underlig med dagens øyne var at de militære skulle velge egne representanter. Christian Frederik kjente seg trygg på støtte fra den kanten.

Selvstendighetseden

I møtet med Kieltraktaten var tre løsninger mulige. En var bare å godta bestemmelsene og å forholde seg passiv, en annen var å hevde selvstendighet og knytte seg til prins Christian Frederik, og en tredje var å gå i gang med forhandlinger med svenskene for å få best mulige løsninger for Norge. For å få bredest mulig støtte gikk Christian Frederik inn for en selvstendighetsed.

En selvstendighetsed i høytidelige former ville oppildne dem som hellet mot en helt passiv linje, men vel så viktig var det for Christian Frederik å utmanøvrere og overrumple forhandlingsvillige kretser som gjerne ville ha et nytt styre og en grunnlov, men ikke binde seg til selvstendighetslinjen. Disse så en union med Sverige, ikke bare som en akseptabel, men som en bedre løsning enn kamp for selvstendighet under Christian Frederiks ledelse. Selvstendighetskampen ville etter deres oppfatning føre til en unødvendig krig som nordmennene var dømt til å tape.

Vi vet ikke hvor utbredt ønsket om forhandlinger med Sverige var, men vi vet at noen innflytelsesrike kretser, særlig blant trelasthandlerne på Østlandet, var kritisk innstilt til styret fra Danmark og tidligere hadde vurdert muligheter for en tilknytning med Sverige i stedet for Danmark. Svenskene hadde selv gjort opprør mot eneveldet bare fem år tidligere, og motsatte seg ikke at nordmennene skaffet seg en egen grunnlov, så lenge den var tilpasset unionen. Men de aksepterte ikke Christian Frederik som lederen for det norske folket. Nordmenn som ønsket forhandlinger med Sverige, hadde altså ikke lyst til å sverge selvstendighet. Hva gjorde de? En fremtredende representant på Eidsvoll, grev Wedel-Jarlsberg, hadde ikke vært til stede under valget. Han måtte sverge på Eidsvoll, og gjorde det med visse forbehold. Andre sverget i kirkene, men tolket ikke eden slik at de så den som et hinder for å gå i union med Sverige, gitt at Norge fikk en selvstendig stilling i unionen.

Edsavleggelsen

Først skulle menigheten samles i kirkene, og så fort som mulig. Den 25. februar var fastsatt til valg og bededag, men mange steder gikk det flere dager ut i mars. I Nord-Norge gikk det langt ut på sommeren. Presten skulle innlede med en kraftfull tale og fortelle at det norske folket var løst fra sin troskapsed til danskekongen. Så skulle presten spørre: Sverger dere å hevde Norges selvstendighet og å våge liv og blod for det elskede Fedreland?

Svaret skulle avgis med oppløftede fingre: Det sverger vi, så sant hjelpe oss Gud og hans hellige ord.  Et vitnesbyrd om at eden var avlagt skulle presten, andre øvrighetspersoner og tolv av menighetens aktverdigste menn underskrive.

Stemmerett

Selve valget skulle foregå etter gudstjenesten og som et indirekte valg. Det var tre forskjellige valgsystemer, ett for landet, ett for byene og ett for militære avdelinger. På laveste nivå i hvert system skulle det velges valgmenn, som så skulle samles på et høyere nivå eller mer sentralt, og velge representanter til riksforsamlingen på Eidsvoll.

Hvem hadde stemmerett? Det var ikke sagt tydelig med én gang, men kom i en senere presisering: De samme reglene gjaldt for å stemme som for å bli valgt. På landet måtte man være embetsmann (for eksempel prest eller ha en annen viktig stilling i staten), være brukseier, jordeier eller gårdbruker. I byene hadde også borgerne stemmerett. I de militære enhetene hadde offiserene og soldatene stemmerett, gitt at soldaten også var gårdbruker. Alle måtte naturligvis være menn, og aldersgrensen var 25 år. Likevel var en av eidsvollsmennene, Thomas Konow, bare 17 år. Helt nøye på reglene var man ikke, og mye var ikke regelfestet!

Indirekte valg

Landet

På landet skulle menighetene først velge to valgmenn fra hvert prestegjeld. Den ene av de to valgmennene skulle være bonde. Deretter skulle valgmennene møtes på et sentralt sted i hvert amt, som stort sett tilsvarer dagens fylker. Der skulle valgmennene velge tre representanter seg i mellom til den grunnlovgivende forsamlingen på Eidsvoll. Også på dette nivået skulle minst en bonde velges, bare fra Mandals amt  og Råbygdelagets  (Setesdal) amt kom det flere.

Byene

Hovedregelen for byene var at hver menighet skulle velge to menn, som så skulle møte de andre valgmennene og velge én representant til Eidsvoll. De større byene Kristiania, Kristiansand og Trondheim fikk velge to, og Bergen hele fire representanter. I små byer, som for eksempel Moss , hvor det bare var én menighet, ble valget i menigheten direkte til Eidsvoll.

De militære

Fra de militære skulle hver enhet velge to valgmenn, en offiser og en soldat. Disse skulle så samles på et høyere nivå og velge en offiser og en soldat til Eidsvoll. I alt ble det valgt 33 representanter fra hær og flåte, det vil si mellom 1/3 og ¼ av alle representantene!

Hvordan foregikk selve valgene?

Adressene og fullmaktene inneholder få opplysninger om hvordan selve valgene foregikk, verken for det første indirekte valget, eller for det siste direkte valget til riksforsamlingen. Instruksene fra sentralt hold gav så godt som ingen retningslinjer, det var for eksempel ikke bestemt at valgene skulle være skriftlige. Det var heller ingen offentlig diskusjon om valgordningen i den lille pressen som fantes på den tiden. Amtmennene (tilsvarer dagens fylkesmenn) skulle lede valgene i sine amt, men bare amtmann Collett i Buskerud ser ut til å ha engasjert seg i detaljene, han foreslo at valget skulle gjøres kjent med budstikker, og at man skulle bruke stemmesedler.

Noen steder ble alle husfedrene tilkalt til det høytidelige arrangementet i kirkene, uten at det var klart at det skulle holdes valg, og dermed hva som krevdes for å kunne stemme. Her stemte altså flere enn dem som hadde stemmerett. Eksempel på det finner vi fra Nesodden.  Andre steder tok et mindretall, de som underskrev adressene og fullmaktene, seg retten til selv å peke ut valgmennene og deretter få tilslutning fra menigheten. Ørskog  i Møre og Romsdal, er et eksempel på det. En annen av adressene, fra Hitra  i Sør-Trøndelag, inkluderer et betimelig ønske om at den kommende grunnloven må inneholde bestemmelser om stemmerett og valgordninger. Mange som kom til kirkene, var antakelig ikke klar over hva som skulle foregå der.

Dokumentenes vei til Eidsvoll, Arkivverket og nå til alle!

Adresse fra Eivindvik (Gulen)

Adresse fra Eivindvik (Gulen)

Til Eidsvoll skulle representantene ha med seg dokumentasjon fra alle menighetene om at selvstendighetseden var avlagt, hvilke valgmenn som var valgt og at de selv var valgt fra amtet som representanter. Denne dokumentasjonen kalles adresser og fullmakter. Fullmakter fordi de skulle vise at valgene var foregått på rett måte. Adresse betyr her en høytidelig henvendelse til en person, i dette tilfellet til Christian Frederik. Adressene inneholder både fullmakter, selvstendighetserklæringer og andre ytringer. På Eidsvoll ble alle dokumentene lagt frem for godkjenning av prins Christian Frederik. Deretter ble de arkivert i Regentskapets arkiv, og endelig i Riksarkivet. I Nord-Norge rakk man ikke å sende representanter til Eidsvoll, men gjennomførte likevel valg og avla ed til selvstendigheten i menighetene. Disse ble naturlig nok ikke lagt frem på Eidsvoll, men havnet i arkivene for amtene Nordland og Finnmark , og kom senere til statsarkivene i henholdsvis Trondheim og Tromsø, hvor de fortsatt finnes i original.

Nå legger Arkivverket de originale adressene og fullmaktene for første gang ut i digital versjon. Hvis du synes det er vanskelig å lese teksten i original, finner du hjelp hos Nasjonalbiblioteket, som har digitalisert de trykte adressene som ble laget i anledning 100-års jubileet i 1914. Her finnes både de transkriberte trykte dokumentene og en forklarende innledning, fra Sør-Norge  så vel som fra Nord-Norge .

Hvem skrev adressene og hva sier de om folkemeningen?

Som regel hadde sogneprestene allerede på forhånd utformet adressene, og de brukte gjerne de ordene om selvstendigheten som Christian Frederik hadde bedt om. Prestene visste hvilke formuleringer som var ønsket, og formulerte seg overfor den øverste makten på ærbødig vis, som de hadde gjort gjennom generasjoner. Adressene bærer mer preg av gammeldags underdanighet enn av selvbevisste borgere som ønsker medbestemmelse og folkestyre.

I noen av dokumentene er adressen til regenten flettet inn i fullmakten, andre ganger er det to separate deler. Noen ganger er det ingen adresse, bare en bekreftelse på at selvstendighetseden er avlagt samt navnene på valgmennene. Eksempler på dette finner vi fra dagens Vestfold, datidens Jarlsberg grevskap, se for eksempel Andebu, Borre og Botne.  Kanskje henger det sammen med at greven, Herman Wedel-Jarlsberg, var blant dem som ville forhandle med svenskene? Andre, som den fra Stadsbygd , flommer over av de ærbødigste takksigelser til prins Christian Frederik og vemod over at Frederik VI måtte gi tapt for svenskene. Vi finner naturlig nok ingen adresser som ser frem til en union med Sverige, det ville ikke passe sammen med den pålagte selvstendighetseden! I den grad Sverige og svenskene er omtalt, er det bare i negative ordelag. Det var tross alt snakk om arvefienden!

For de fleste nordmenn var det viktigst med nok mat, husly og varme klær vinteren 1814, etter mange år med krig og uår. Mange hadde ikke noe i mot den eneveldige kongemakten, men noen hadde begynt å ønske mer innflytelse for folket. Styrken og kvaliteten i de ulike oppfatningene om styresett finner vi ikke i adressene og fullmaktene. Vi kan derfor ikke slutte av ordlyden i adressene at de representerer folkemeningen om selvstendighet eller styresett i 1814, til det var prosessen altfor styrt ovenfra.

Adressene og fullmaktene vitner likevel om oppslutning over hele landet og om den høytidsstemte, alvorlige og åpne situasjonen Norge da befant seg i.

Med vakre segl eller påholden penn

Segl fra fullmakt fra Christiania

Segl fra fullmakt fra Christiania

Mange av dokumentene har vakre segl. De fleste som har ført ordene i pennen, har lagt vekt på å få frem noe vakkert for prins Christian Frederiks øyne. En god del har til og med brukt latinske og ikke gotiske bokstaver, som var vanlig på den tiden. Se for eksempel dokumentet fra menigheten i Ås  i Akershus. Herfra kom en av de mest kjente Eidsvollsmennene, Christian Magnus Falsen. Han ble først valgmann fra Ås og deretter valgt som representant for hele Akershus  amt  sammen med Peder Anker fra Aker og Christian Kollerud fra Høland. Et annet vakkert eksempel er adressen fra Gulen, eller Eivindvik som det da het. Mange underskrifter er bekreftet med eiernes segl, noen få har fått hjelp av andre til å skrive under, for eksempel i Kviteseid . Én er på tysk fra den tyske menigheten, St.Mariakirken i Bergen .


Adressenes betydning

Adressene og fullmaktene er dokumentasjonen på valget av representanter til vår første grunnlovgivende forsamling. De er enestående i kraft av sin historiske betydning og sin geografiske spredning i hele landet.