Til innhold

Okkupanten og norsk næringsliv

I en okkupert stat vil næringslivet stå overfor et valg i forhold til okkupanten. Enten underordne seg og samarbeide, eller motarbeide okkupantens interesser. Bevisst eller ubevisst ble den første linja valgt helt fra aprildagene i 1940.

Frykt for økonomisk kaos og massearbeidsløshet. To viktige nemnder

Det hersket den gangen stor frykt for at bedriftene skulle stanse på grunn av mangel på råstoffer eller tap av markeder, og at dette ville føre til massearbeidsløshet. Administrasjonsrådet opprettet derfor tidlig i mai 1940 to utvalg som skulle sikre produksjon og handel: Nemnda for Industri og Omsetning (NIO) og Nemnda for varebytte.

Kartlegging av norsk næringsliv

Det ble sett på som særlig viktig å få i stand eksportavtaler med Tyskland. NIO og Varebyttenemnda samarbeidet med næringslivet for å lage en oversikt over hva en fra norsk side ønsket å levere til Tyskland. I forbindelse med dette ble det samlet inn detaljerte opplysninger om norske bedrifter. Dette foregikk gjennom bransjeorganisasjonene, ved hjelp av spørreskjema. Okkupasjonsmakta fikk også adgang til disse opplysningene. I arkivet etter Forsyningsdepartementet, Nemnda for industri og Omsetning, finnes spørreskjemaene ordnet etter bransje.

Svært mye av norsk fiskefangst ble eksportert til Tyskland, der kaloribehovet var stort. Bildet viser pakking av sild. Den tyske teksten bak på bildet lyder: ”Heringe mit Eisgemisch werden in Kisten gestuerzt und sodann vernagelt. Versandfertig.” Bildarchiv Reichskommissariat. RAFA 3309-43-10-333

Nemnda for Industri og Omsetnings arkiv – eller ”arkivet som forsvant”

Mens Administrasjonsrådet ble avskaffet av Reichskommissar Terboven i september 1940, fortsatte NIO til mars året etter. Etter krigen ble nemndas arkiv etterlyst, bl.a. av Undersøkelseskommisjonen av 1945. Det skulle ha bestått av 3-5 jernskap, som etter nedleggingen av NIO ble flyttet til Forsyningsdepartementet. Men arkivet var og ble borte. Et av NIOs styremedlemmer, dir. C.W. Eger, omtalte arkivet i et notat i forbindelse med drøftingen av NIO i Stortingets protokollkomité i 1948. Han karakteriserte arkivet som ”meget stort” og opplyste at det inneholdt utførlige referater fra møter, konferanser osv. som fant sted mellom nemnda og norske organer, delegasjoner og personer. Det samme gjaldt for tyske organer og personer.

Referater fra møtene i nemnda fram til september 1940 var imidlertid i behold hos nemndas leder, advokat Einar Sunde. De finnes i arkivet etter Oslo politikammer. Her ligger også rapporter fra næringslivets bransjeorganisasjoner, basert på NIOs spørreskjema (som tidligere nevnt finnes de originale spørreskjemaene i arkivet etter Forsyningsdepartementet, Nemnda for industri og Omsetning.

Materiale om NIO finnes også i arkivet etter motstandsmannen Peter Munthe-Kaas, og i arkivet til Undersøkelseskommisjonen av 1945 ligger bl.a. en kritisk innstilling om NIO fra Stortingets protokollkomité.

Arkivmateriale om Nemnda for Varebytte

I Fellesarkivet etter Direktoratet for eksport- og importregulering i Handelsdepartementet kan en bl.a. finne møtereferater for Nemnda for Varebytte, og importoppgaver innhentet av Norges Handelsstands Forbund tidlig i krigen. I arkivet etter direktør Bjerke i det samme direktoratet kan en lese en rekke varebytteavtaler og forslag til eksportkvoter.

Hauptabteilung Volkswirtschaft – tyskernes viktigste økonomiske styringsorgan

Fra en skofabrikk i Oslo. På grunn av lærmangel ble det brukt erstatningsmaterialer som fiskeskinn, papir og trebunner.

Det var stor etterspørsel etter fottøy, men nye sko var mangelvare og kunne bare kjøpes på anvisning. De gamle måtte repareres så langt det lot seg gjøre. På grunn av lærmangel ble det brukt erstatningsmaterialer som fiskeskinn, papir og trebunner. Bildet er fra en skofabrikk i Oslo. Bildarchiv Reichskommissariat. RAFA 3309-43-7-92

Hauptabteilung Volkswirtschaft (HAVo) i Reichskommissariat var det tyske organet som befattet seg mest med norsk næringsliv. Avdelingen har etterlatt seg et stort arkiv med opplysninger om norsk næringsliv generelt og om enkeltbedrifter. Mellom HAVo, næringslivet og de departementene som behandlet næringslivsspørsmål, foregikk samarbeidet uten store konflikter. HAVos oppgave var å utnytte ressursene i norsk næringsliv til beste for den tyske krigføringen. Den mente at dette skjedde best gjennom frivillig samarbeid fra norsk side, og var derfor ikke interessert i at NS skulle eksperimentere med nyordninger i næringslivet. Slikt ville bare skape motstand blant norske næringslivsledere.

Tyskerne ville holde NS utenfor de viktige økonomiske kommandohøydene

Fram til 1942 var de tre viktigste departementene for næringslivsspørsmål ledet av kommissariske statsråder som stod utenfor NS: Finansdepartementet, Handels- og Industridepartementet og Forsyningsdepartementet. Tyskerne ønsket det slik. Disse statsrådene var dyktige fagfolk og de representerte dessuten en forsiktig og tradisjonell økonomisk politikk. Fra februar 1942 ble også disse departementene overtatt av NS, og etter den tid kan det registreres gnisninger mellom tyskerne og tjenestemenn fra NS. Det var flere årsaker til dette, bl.a. at NS ønsket å markere seg med en mer selvstendig økonomisk politikk. Det gikk nok også opp for partiet at det ville bli sett på som medansvarlig i den tyske utbyttingen av norsk næringsliv.

Økonomisk samarbeid uten motforestillinger

Da det økonomiske samarbeidet tok til like etter at Norge ble okkupert, var det ingen vesentlige motforestillinger på norsk hold. På mange områder i norsk samfunnsliv oppstod det sterke motsetninger mellom okkupasjonsmakta og flertallet av nordmenn. Det var klare normer for hvordan en ”god nordmann” skulle oppføre seg. Men på det økonomiske området var bildet et annet. Et eksempel på det er stiftelsen av Deutsche Handelskammer i Oslo høsten 1940. De fleste store norske næringslivsorganisasjoner og bedrifter meldte seg inn i handelskammeret. På handelskammerets festmiddager, bl.a. på Grand Hotel, møttes ledende norske og tyske næringslivsfolk.

Situasjonen for norsk næringsliv var naturligvis unormal, det var bl.a. problematisk å skaffe råstoff og maskiner. Men det meste som ble produsert, kunne omsettes innenlands eller eksporteres. Entreprenørfirmaene som bygde tyske anlegg og firmaene som leverte brakker og byggevarer, tjente gode penger.

Det økonomiske samarbeidet med tyskerne fortsatte gjennom hele okkupasjonstida. Tyskerne fikk hånd om byggematerialer og arbeidskraft til sine anlegg, matvarer til soldatene og til sivilbefolkningen i Tyskland. Det var sjelden nødvendig å bruke tvang eller trusler. Tyskerne var også fornøyd med at næringslivet fungerte relativt velordnet og organisert, i motsetning til det som var tilfellet i mange andre land de hadde okkupert.

Mot slutten av krigen ble det et mer avmålt forhold mellom okkupanten og norsk næringsliv. Det skyldtes trolig både krigens utvikling og motstandsbevegelsens påvirkningskraft, i tillegg til at Tyskland ikke lenger var i stand til å levere viktige produkter som næringslivet trengte.

Skipsverftene hadde også nok å gjøre. Tyskerne kontraherte nye fartøy og bygde om norske båter de hadde rekvirert. Bildet som viser produksjon av motordeler kan være fra Akers Mekaniske Verksted. Bildarchiv Reichskommissariat. RAFA 3309-43-6-75

Hans Claussen Korff – aktør og beretter

Et par år etter krigen laget leder for Abteilung Finanzen i Reichskommissariat, Hans Clausen Korff et stort manuskript med tittelen ”Norwegens Wirtschaft im Malstrom der Okkupation”. Korff beskriver mange sider ved næringslivet under krigen. Bl.a. omtaler han de sentrale aktørene på norsk og tysk side, og konflikter og samarbeid mellom dem. I sin stilling var han selv en viktig aktør og hadde god oversikt over situasjonen.

Rettsoppgjøret – den økonomiske delen

Etter krigen ble det satt i gang etterforsking av mange firmaer og personer på grunn av økonomiske bånd til tyskerne – de økonomiske landssviksakene. Det var umulig å etterforske alle som på en eller annen måte hadde tjent penger på tyskerne – direkte eller indirekte gjaldt det en stor del av norsk næringsliv. Påtalemakta konsentrerte seg om forhold som ble betegnet som ”utilbørlige”. Om lag 16000 saker ble etterforsket. Sakene finnes i Landssvikarkivet – som regel med store saksmapper. Men det var få økonomiske landssviksaker som kom så langt som til rettssalen – og enda færre endte med fellende dom. Arbeiderne på de tyske anleggene ble ikke straffet eller etterforsket.

Dir. Lorentz Vogt, Norges Industriforbund og rettsoppgjøret

I de store næringslivsorganisasjonene ble det satt i gang interne granskinger. I Norges Industriforbund kom noen av de ledende personene i søkelyset. Det gjaldt også forbundets direktør fram til 1942, Lorentz Vogt. Vogt ble bl.a. holdt medansvarlig for at Industriforbundet ikke skrev under henvendelsen fra 43 næringslivsorganisasjoner til Reichskommissar Terboven i mai 1941. Vogt kom siden på kant med NS og satt fengslet i lengre tid i Berg interneringsleir ved Tønsberg. Etter krigen engasjerte Vogt seg sterkt i rettsoppgjøret, som han var svært kritisk til. Han forfattet en rekke avisartikler og trykksaker, bl.a. ”Det organiserte, offisielle, økonomiske samarbeide med okkupantene” (Oslo 1947). Dette og mange andre av hans debattinnlegg finnes i arkivet etter Peter Munthe-Kaas.

En senere direktør i Industriforbundet, Jan Didriksen, utga i 1987 boka ”Industrien under hakekorset”, en kritisk framstilling av industriens og Industriforbundets rolle under okkupasjonen. Mye av grunnlagsmaterialet for boka finnes i arkivet etter Didriksen.

Søkelys på Administrasjonsrådets og de kommissariske statsrådenes rolle

De tre kommissariske statsrådene som ikke hadde vært medlem av NS, ble stilt for retten – og frifunnet. Sakene finnes i Landssvikarkivet.

Administrasjonsrådet og dets utvalg måtte tåle noe kritikk fra Undersøkelseskommisjonen av 1945 for sin økonomiske politikk overfor tyskerne. Det ble ikke kritisert at Administrasjonsrådet valgte å samarbeide, men kommisjonen pekte på denne politikkens skyggesider og skrev i sin innstilling: ”Når slagordet var: hold hjulene i gang, da kunne hjulene lett komme til å dreie også til fiendens fordel.”