Til innhold

Utenrikshandel og forsyninger

Etter den tyske invasjonen ble Norge avskåret fra mange import- og eksportmarkeder, inkludert sin viktigste handelspartner Storbritannia. I de neste fem åra bestemte okkupasjonsmakta hvilke land vi fikk handle med og hva vi kunne kjøpe og selge. Den såkalte clearinghandelen ble den viktigste formen for utenrikshandel.

Utenrikshandelens betydning

Utenrikshandelen var av stor betydning både for nasjonaløkonomien og forsyningssituasjonen. Verdien av den totale utenrikshandelen (summen av import- og eksportverdi) målt pr innbygger var større i Norge enn i noe annet europeisk land. Utenrikshandelen ble derfor et viktig arbeidsområde for myndigheter og næringslivsorganisasjoner.

Clearing som handelssystem

Okkupasjonsmakta tillot direkte clearingavtaler bare med Sverige og Danmark. Avregningene Norge hadde med andre land måtte gå gjennom Deutsche Verrechnungskasse, som også ble kalt den tyske sentralclearingen. På denne illustrasjonen framstår Deutsche Verrechnungskasse som edderkoppen i spindelvevet. S-3944 Norges Bank. Clearing- og valutaarkivet. Serie Da L0002 Mappe 2

Clearingsystemet ble introdusert i internasjonal handel på 1930-tallet. Den viktigste årsaken var nok mangel på fri valuta. Ved clearinghandel blir to lands tilgodehavender avregnet mot hverandre uten at penger nødvendigvis skifter hender. Avregningen kan foregå mellom nasjonalbankene i de respektive land, eller mellom særskilte clearingkontorer. Særlig Tyskland gjorde utstrakt bruk av ordningen. I 1934 ble det opprettet et eget kontor, Deutsche Verrechnungskasse, for å avlaste Reichsbank i arbeidet med clearinghandelen. På norsk side foregikk clearinghandelen gjennom Norges Bank. Informasjon om dette ligger i bankens arkiv.

Norges Clearinginstitutt

Utenrikshandelen i det tysk-dominerte Europa foregikk under krigen hovedsakelig som clearinghandel. Etter den tyske invasjonen ble det nødvendig for Norge å inngå clearingavtaler med land en ønsket å handle med. Avregningen både med Tyskland og andre land foregikk stort sett gjennom Deutsche Verrechnungskasse, som ofte ble kalt centralclearingen.

På grunn av omfanget clearinghandelen nå fikk, ble Norges Clearinginstitutt opprettet høsten 1940. Men Norges Bank tok seg fremdeles av en del store og prinsipielle spørsmål i clearinghandelen. Informasjon om Norges Clearinginstitutt, bl.a. årsberetninger, finnes i departementråd Brinchs arkiv.

Varebytteavtalene

Vanligvis følges clearingavtaler av varebytteavtaler. De handlende land blir enige om hvilke varer de skal utveksle, og til hvilken verdi. På norsk side arbeidet Varebyttenemnda med slike spørsmål. Den ble opprettet av Administrasjonsrådet sommeren 1940. Selv om den var i virksomhet bare noen måneder, hadde den betydning for å få i gang utenrikshandelen etter okkupasjonen. Det var særlig eksportnæringene som trengte hjelp. Men tyskerne hadde hele tiden full kontroll over varebytteavtalene, og kunne hindre at det ble eksportert eller importert produkter som de selv hadde bruk for. Møtereferater fra Nemnda for Varebytte er oppbevart i arkivet etter Direktoratet for eksport- og importregulering, sammen med en del handelsstatistikk. I dir. Bjerkes arkiv finnes varebytteavtaler med flere land, og notater over norske eksport- og importønsker.

For øvrig var eksport og import underlagt krav om lisens. I arkivet til Direktoratet for eksport- og importregulering finnes mye konkret informasjon om utførsel og innførsel av varer.

Wehrmacht utnyttet den norske clearingavtalen med Tyskland

Et stort problem i varebyttet med Tyskland var at Wehrmacht innførte mye utstyr – for eksempel maskiner – via norsk clearing. Clearinghandelen var forbeholdt norske interesser, og okkupasjonsmaktas import var stikk i strid med de avtalene som var inngått. Wehrmacht omgikk avtalene blant annet ved å bruke norske firmaer som stråmenn. Et notat i Clearing- og valutaarkivet i Norges Bank sier at ”tyske myndigheter satte seg ut over sine egne bestemmelser, når dette var hensiktsmessig.” Notatet slår også fast at en ofte ble møtt med ”liten forståelse av de [norske] forretningsdrivende og at mange firmaer uten samvittighetsskrupler satte seg utover betalingsavtalen, når bare firmaet selv kunne tjene penger. At disse penger stammet fra Wehrmachts konto i Norges Bank sjenerte ikke den forretningsdrivende”.

Den norske Relief-Central i Sverige har i sitt arkiv rapporter om den handelspolitiske situasjonen i Norge. Her er mange opplysninger om forsyninger, ernæring og varebytte.