Arkivverket i Tromsø

tomSamisk arkiv

Kautokeino med kirka i bakgrunnen norsk språkversjonsamisk språkversjon
  Kautokeino-opprøret - 1852 ›› Reindriftsutøving
 

 

Reindriftsutøving

På to områder ble Kautokeino-samene rammet i 1852:
I februar ble flere samer dømt for uroligheter i Skjervøy kirke sommeren 1851. Bøtene ble oppgjort med inndraging av reinsdyr som ble solgt videre på auksjon. Dette skjedde også i etterkant av Kautokeino-opprøret; rein ble konfiskert og solgt på auksjon våren 1853 for å dekke utgiftene til varetekt og prosess i Alta. Statens representanter regnet en families rein sammen uavhengig av hvem i familien som eide den, slik at også barn og ektefelles særeide rein ble regnet med når man inndro rein for auksjon. Dette rammet ikke bare familien i øyeblikket,  men  det svekket også barnas grunnlag for egen reinflokk i framtida og vanskeliggjorde opprettholdelsen av sosial posisjon.

Flytting av rein over elva
Rein etter båt
Foto: Norges Samemisjon

Forhandlinger mellom Norge-Sverige og Finland-Russland kulminerte med at grensen mot Finland ble stengt 15. september 1852 for all flytting av rein. For reindriftsfamiliene som var vant til å operere i et landskap uten grenser, ble dette et stort hinder i utøvingen av reindriftsnæringen.

Siida

Opprørerne i Kautokeino i 1852 kom stort sett fra samme siida/reinby. Kautokeino blir i de eldste skriftlige kildene betegnet som en samisk siida. Selv om svenskene i 1674 opprettet Kautokeino som eget prestegjeld med bofast prest, egen kirke ble reist i 1701 og egen tingstue i 1721, altså at statlige forvaltningsinstitusjoner og offentlighetspersoner kom på plass, var reindriftssamene i Kautokeino i første halvdel av 1800-tallet fortsatt i et typisk siida-samfunn.

Familien var grunnenheten i det samiske samfunnet. Familien kunne omfatte mann, kone, barn og eventuelt tjenestedreng eller tjenestejente. Flere familier dannet til sammen en siida/reinby. Som regel var familiene i en siida i slekt med hverandre. Som oftest var det familiene til et antall brødre, men av og til også søstre, som dannet en siida. Ordningen var imidlertid ikke mer rigid enn at også andre, for eksempel drenger, kunne bytte tilhørighet fra en siida til en annen.

Reinflokk
Reinflokk
Foto: Norges Samemisjon

Hver siida hadde en leder. Lederens oppgaver var begrenset til å samordne forhold som gjaldt gjeting og ellers arbeid med rein. Det var vanlig å holde reinsdyrene samlet i en stor flokk om vinteren. Det ble med det lettere å gjete flokken mot rovdyr.

Reinsdyrene tilhørte enkeltpersoner i familien. Det var vanlig at jenter og gutter alt ved dåpen fikk reinsdyr fra foreldre og faddere. Personlige reinmerker ble tildelt den enkelte og alle rein med dette merket og deres avkom, forble den enkeltes eiendom. Dette gjaldt også når kvinner giftet seg. I reingjetingen var kvinner og menn likeverdige partnere. Den som eide rundt 200 dyr,  kunne ifølge forskere leve godt av næringen.

Personene som deltok i opprøret i november 1852, sluttet seg sammen i en stor siida i månedene like før opprøret. Motivet var fra først av at gruppen da lettere kunne hjelpe Ellen Skum, som var ettersøkt fordi hun ikke hadde sonet sin dom for deltakelse i kirkeuroen i Skjervøy sommeren 1851. Etter hvert var det fellesskapet i troen som motiverte flere til å flytte til storsiidaen. Det var også sterke familiebånd mellom de fleste i gruppen.

Siidaen ble etter hvert langt større enn vintersiidaene vanligvis var. Etter opprøret i november 1852, der svært mange fra siidaen ble arrestert for kortere eller lengre tid, ble det store problemer med gjeting av reinflokken.

Beiteområder

Hvilende reinflokk på vidda
Hvilende reinflokk på vidda
Foto: Norges Samemisjon

Reindriftssamene i Kautokeino hadde sommeropphold i Hammerfest, Alta-Talvik, Loppa, Skjervøy, Kvænangen og deler av Lyngen. Ute ved kysten delte de større vintersiidaene seg i mindre sommersiidaer, oftest i enheter som omfattet reinen til den enkelte kjernefamilie. Kystområdene hadde gode beiteforhold og mindre insektsplager enn vidda sommerstid. Reinen fikk gå i fred fram til juli måned. Da begynte man å melke den igjen.

I august/september ble reinflokkene flyttet tilbake til vidda, og de små siidaene samlet seg igjen til en større vintersiida. Området rundt Kautokeino gav gode beitevilkår om vinteren når det var lite snø og det ikke dannet seg isteppe under snøen. Ble det vanskelige beiteforhold, var barskogen like over grensen til Finland (under russisk styre fra 1809) attraktivt vinterbeiteland. Reindriftssamene i Kautokeino kunne òg ta reinene gjennom Finland og inn på svensk område, men foretrakk barskogen i Finland fordi det var kort vei dit.

Grenseforhold

Kart over Kautokeino og Finnmark 1868
Kart over Finnmark 1868
Fra: Wulfsberg, Chr. M.

Kautokeino ligger i et grenseområde som har vært preget av stormaktspolitikk. Bygda ble ved grensetraktaten av 1751 norsk territorium, og reindriftssamene der ble norske statsborgere. Før dette var bygda administrert fra svensk side. Nabolandet Finland var fram til 1809 en del av Sverige og kom deretter under russisk styre. Norge og Sverige var i union i perioden 1814–1905. Forholdet mellom Norge-Sverige og Russland var en viktig del av stormaktspolitikken, og forholdet ble reservert fra norsk-svensk politisk ledelse etter hvert som Russlands politiske makt vokste. Deltakerne fra den norsk-svenske regjering i forhandlingene om den norsk-russiske grensen var svært skeptiske til det de mente var den russiske regjerings egentlige motiver. Russland ble av Sverige (med støtte fra England) tillagt aggressive mål i nordområdene. Denne holdningen var med på å skape et dårlig forhandlingsgrunnlag. Det hele kulminerte med at grensen mot Finland ble stengt 15. september 1852 for all flytting av rein. Kautokeino-samene ble dermed utestengt fra vinterbeitene i barskogene i Finland som de hadde benyttet i generasjoner. Reindriftssamene benyttet også barskogene i Sverige som vinterbeiteland, og da førte de reinen gjennom finsk område til beiteområdene på svensk side. Det ble med grensestengingen svært arbeidskrevende å flytte reinen til barskogene på svensk side. Vinteren 1852/53 hadde reinen derfor tilhold i bjørkeskogen på norsk side hele vinterperioden, en løsning som gav mager rein og ikke var holdbar på sikt.