Månedens dokument juli 2002”Gillas” – skrev Carl Johan! |
Flaggsaken – 1814-1844Da Norge ble skilt fra Danmark ved Kieltraktaten den 15. januar 1814,
vaiet Dannebrog ennå fra flaggstengene ved landets festninger og
på alle norske orlogs- og handelsfartøyer. Fredstraktaten
i Kiel innebar imidlertid at den dansk-norske helstaten opphørte
å eksistere, og spørsmålet om et eget norsk flagg ble
snart aktualisert. Som på så mange andre områder, var
det stattholderen, den danske prins Kristian Fredrik, som grep initiativet
også her. Fra ett til to til tre handelsflagg!Etter at unionsforhandlingene med Sverige var sluttført i november 1814, kom partene til enighet om at dette flagget skulle beholdes som handelsflagg – inntil videre. Men allerede ved årsskiftet måtte nordmennene finne seg i visse innskrenkninger: Det norske handelsflagget kunne bare benyttes i de såkalte ”kortere farvande”, dvs. nord for Kapp Finisterre på Spanias vestkyst. Sør for dette punktet – på de ”fjernere farvande” – måtte det svenske handelsflagget heises (fig. 17). Årsaken var ikke svensk press. Derimot måtte Norge finne seg i å betale en klekkelig tributt på 250.000 riksdaler til de såkalte barbareskstatene – Marokko, Algerie, Tunisia og Tripolis – hvis det norske flagget skulle heises i farvann som barbareskene behersket. Det fattige landet hadde ikke råd til slike summer. Men det hadde heller ikke råd til å gå glipp av den lukrative skipstrafikken på Middelhavet. Løsningen ble altså å benytte det svenske flagget, som nøt høy anseelse i disse farvannene, på grunn av Sveriges gode og gamle forbindelser med Tyrkia (som riktignok måtte smøres med klingende mynt fra tid til annen). Fra 1815 hadde Norge altså to handelsflagg: Dannebrog påsydd den norske løve for de nære farvann og det svenske flagg for de fjerne. Løsningen virket ikke god. På norsk side føltes det ydmykende å måtte hale det norske flagget i visse farvann. Dessuten kjentes ikke det ”norske” flagget riktig så norsk heller, med sin utvilsomme forankring i det danske flagget. På svensk side mente en det beste burde være et felles handelsflagg. Kong Karl Johan tok også initiativet til et felles flagg, unionshandelsflagget av 1818. Det ble utformet slik at ”de norske farger”, et hvitt diagonalt kors på rød bunn, ble anbrakt i øverste hjørne nærmest stangen på det svenske flagget (fig. 18). Dette flagget fikk ingen entusiastisk mottakelse i noen av landene, men økte tvert imot flaggforvirringen i unionsrikene. Handelsflagget 1821: Norge i rødt, hvit – og blåttPå norsk side begynte en nå å arbeide for et flagg
Ved kongelig resolusjon av 13. juli 1821 ble Meltzers forslag godkjent av kongen – men ikke uten forbehold. For det første var problemet med Barbareskstatene fortsatt uløst, og det nye flagget kunne bare brukes i de nære farvann. For det andre var det en viss misnøye på svensk side, der en stadig søkte en løsning med felles handelsflagg for de to rikene. I 1830-årene ble Algerie erobret av Frankrike, og Barbareskstatenes makt ble gradvis brutt. Dermed gikk det første problemet mot en løsning. Det andre ble løst gjennom et kompromiss. Umiddelbart etter at Oscar 1. besteg tronen i mars 1844, tok han opp flaggsaken med stor kraft. Det ble nedsatt en komite i samme måned, og etter forslag fra komiteen fattet Kongen den 20. juni en ny flaggresolusjon. Der ble det vedtatt at rikene skulle ha hvert sitt handelsflagg, men med et felles unionsmerke i svenske og norske nasjonalfarger (den berømte ”sildesalaten”) ble plassert i øverste felt ved stangen. Sildesalaten fulgte med det norske handelsflagget til 10. desember 1898.
|
