Print
Rasjonering
For okkupasjonsmakten gjaldt egne rasjoneringsbestemmelser. Kvotene var rausere og luksusvarer til en viss grad tilgjengelig. Som her eget kakekort til tyske Wehrmacht. (S-1317 Forsyningsdepartementet, 1. Rasjoneringskontor/Rasjoneringskontoret D/L547)
For å sikre at de varene som fantes ble fordelt og for å unngå hamstring innførte myndighetene rasjonering. Først var sukker, kaffe og matmel rasjonert, senere fulgte alle importerte matvarer samt brød, fett, kjøtt, egg, melk og melkeprodukter. Sommeren 1942 ble også grønnsaker og poteter rasjonert. Hver husholdning ble tildelt et rasjoneringshefte per familiemedlem, dette var et slags klippekort som gav rett til å kjøpe en viss mengde av et spesielt matslag. Rasjonene varierte etter alder og kjønn og var tilpasset spesielle behov for eksempel hos spedbarn, gravide og folk med hardt fysisk arbeid. Var en syk og hadde en legeerklæring på at man hadde medisinsk grunn til spesialdiett, kunne man til en viss grad tildeles ekstra rasjoner av spesielle matslag.
Det overordnede ansvaret for administrasjon og gjennomføring av rasjonering lå under Forsyningsdepartementet. Det finnes omfattende arkiver etter dette departementet. Det er hovedsakelig i 1. Rasjoneringskontor/ Rasjoneringskontoret D og 2. Rasjoneringskontor at man finner kilder til rasjoneringssaker. I førstnevnte arkiv finner du blant annet oversikt over alle varianter av rasjoneringskort. Her finnes store mengder inn og utgående korrespondanse, søknader om ekstra rasjoner og forespørsler av ulikt slag samt meldinger og rundskriv. I 2. Rasjoneringskontor finnes et saksarkiv som omhandler tildeling av rasjonerte varer til forskjellige kommersielle brukere. Materialet er for det meste ordnet etter bransje og alfabetisk på navn innen hver bransje. Arkivet inneholder også korrespondanse med forsyningsnemnder og om rasjonering til kommuner, fylkesvis ordnet.
Upraktisk og tungvint
Det var særdeles upraktisk og krevde mye organisering å operere med rasjoneringskort. Man måtte ha med seg kortene overalt hvor noe skulle kjøpes. I butikken, på cafe eller restaurant, uten kort fikk man ingenting. Kvotene var geografisk bundne og man kunne ikke uten videre ta med rasjoneringskortene til et annet sted. Da måtte man først innhente påtegning fra den lokale forsyningsnemda. Skulle man på besøk til naboen, var det vanlig å ta med sin rasjon. I arkivet etter 2. rasjoneringskontor kan du finne korrespondanse med de lokale forsyningsnemdene angående rasjoneringsspørsmål.
Varemangelen tiltok
Etter hvert ble mangelen av mat på det vanlige markedet så stor at det heller ikke kunne fylle de sparsomme rasjonene man hadde. Hva hjalp det med kjøttrasjon om det ikke fantes kjøtt å få kjøpt? Når det kom bud om at en butikk hadde mottatt et parti av en ettertraktet matvare, førte dette til stort oppbud av kunder og lange køer. En stor del av husmødrenes hverdag var derfor preget av køståing i håp om å nå fram for å sikre den rasjonen man hadde rett på. I NTBs krigsarkiv finnes mange illustrerende foto både av køer og andre fenomener relatert til varemangel og rasjonering.
Det var stor mangel på tekstiler og det å skaffe seg et nytt skjerf etter tyveri var ikke umiddelbart lett. Behovet og troverdigheten til søkeren måtte dokumenteres av vitner. (Kilde: S-6129 Kultur- og folkeopplysningsdepartementet. Statens teaterdirektorat, serie Da, eske 29, mappe Finn Halvorsen)
Relevante arkiver i Arkivportalen
Forsyningsdepartementet, 1. Rasjoneringskontor/Rasjoneringskontoret D
S-1316 Forsyningsdepartementet, 2. rasjoneringskontor K