Til innhold

Tyske anlegg og tyskerarbeid

Tyskerne stod for en storstilt bygge- og anleggsvirksomhet gjennom hele okkupasjonstida. For militære formål ble det bygget flyplasser, kystfort, ubåt-bunkere og brakkeleirer. Også sivile tiltak hadde militær betydning, slik som industrireising og utbygging av veier, jernbane og kraftverk.

Stor byggeaktivitet fra første stund

Anleggsvirksomheten startet opp rett etter invasjonen, og sommeren 1940 var det stor aktivitet, bl.a. med å forsterke og bygge ut flyplasser.

I forbindelse med flyplassutbyggingen hadde tyskerne stort behov for flyplasslemmer. Norske bedrifter tilbød raskt sine tjenester. Store og små trelastbedrifter arbeidet under høytrykk og produserte tusener på tusener av flyplasslemmer. Denne virksomheten kom i gang i Sør-Norge mens kampene ennå pågikk i nord.

Tyskerne planla å bli i landet med store troppestyrker. Til disse måtte det bygges brakker, velferdsbygg og kontorbygg. Det skulle bygges kystfort og andre militære installasjoner. Særlig nordpå forgikk det jernbane- og veiarbeid i stor målestokk. Tyskerne satte også i gang en storstilt utbygging av lettmetallindustri, og det ble bygd ut i fiskeindustri og gruvedrift. De tyske bygge- og anleggsarbeidene fordelte seg over hele landet i et stort antall. Mange norske samfunn, store som små, fikk oppleve tysk byggeiver.

Norske arbeidere legger på plass flyplasslemmer. Lemmene målte ca. 186x135 cm. De var laget av kraftig trevirke og dannet underlag på rullebanene. RAFA-3309-47-2-37

Flere tyske instanser drev bygge- og anleggsvirksomhet i Norge

Det var flere tyske byggherrer. Wehrmachts ulike greiner bygde militære anlegg. Etter hvert tok Organisation Todt over mye av den militære bygge- og anleggsvirksomheten, og hadde også store sivile byggeoppdrag. Flere sivile tyske aktører var involvert i byggevirksomhet, bl.a. A/S Nordag og I.G. Farben. Reichskommissariat hadde også sine byggeavdelinger.

Organisation Todt (OT) var en halvmilitær tysk organisasjon. Den hadde navn etter grunnleggeren Fritz Todt, som var Reichsminister für Bewaffnung und Munition. OTs oppgave var å stå for store militære og sivile bygge- og anleggsarbeider, både i Tyskland og de okkuperte områdene. Da Todt omkom i 1942 ble Albert Speer ny Reichsminister og leder for OT. I Norge begynte OT sin virksomhet i 1941.

OT hadde en stab av teknisk kvalifiserte folk på hvert byggeprosjekt. Norske og tyske entreprenørfirmaer arbeidet for OT. I OTs arkiv treffer en på et stort antall slike firmaer, ofte med opplysninger om arbeiderne, slik som antall, hjemstavn og lønnsforhold. Arkivet er omfattende, og det kan være krevende å finne fram til bestemte opplysninger. De underordnede avdelingene i OT hadde sine egne arkiver, og når organisasjonen i tillegg gikk gjennom en rekke omorganiseringer, ble arkivforholdene kompliserte.

Reichskommissariat drev til å begynne med anleggsvirksomhet gjennom sin Hauptabteilung Technik und Verkehr, men i 1942 gikk hele Abteilung Technik fra hovedavdelingen inn i OT, mens Abteilung Verkehr ble overført til Hauptabteilung Volkswirtschaft. Reichskommissariat fikk en egen, mindre Hauptabteilung Technik.

Et annet organ som tok seg av bygge- og anleggssaker var G.B.Bau (Generalbevollmächtigte für die Regelung der Bauwirtschaft, Der Bevollmächtigte beim Reichskommissar für die besetzten norwegischen Gebiete).

God fortjeneste for norske bygge- og trelastfirmaer

Brakkebygging i Trondheim. Ifølge påskriften på bildet skal dette bli en bilhall (garasje). RAFA-3309-47-3-1

Okkupasjonsmakta planla og hadde overoppsyn med alt arbeid, men utførelsen ble stort sett satt bort til norske og tyske firmaer. De norske firmaene tok på seg arbeidet frivillig og etter normale kontrakter. Noen var etablerte entreprenørbedrifter, men det ble også opprettet en rekke nye firmaer kun for dette formålet. Ved siden av bedriftene som arbeidet på selve anleggsstedene, fantes det mange trelastfirmaer som produserte prefabrikkerte brakkebygg ved egen bedrift. Brakkene var laget av lemmer som enkelt kunne transporteres til bestemmelsesstedet. Det var god fortjeneste i alt dette, og et populært navn på entreprenørene som arbeidet for tyskerne var ”brakkebaroner”.

Fra frivillighet til tvangsutskriving av arbeidskraft

Arbeiderne på de tyske bygge- og anleggsplassene kom fra mange land og hadde høyst ulike tilsettingsforhold. Til å begynne med ble det for det meste benyttet norsk, frivillig arbeidskraft. Sommeren 1940 skrev avisene at arbeidere strømmet til mange av de tyske anleggsplassene. Noen gjorde det fordi de var arbeidsledige, andre fordi de tjente bedre enn på sin gamle arbeidsplass. På dette tidspunktet la folk og myndigheter mest vekt på de positive sidene ved å arbeide på tyske anlegg – som god lønn og full sysselsetting.

Tyskerne innså tidlig at frivillighet alene ikke kunne dekke deres behov for arbeidskraft. De presset gjennom lover og forordninger slik at arbeidskraften kunne tvangsutskrives og dirigeres.

Arbeidere ble tvangsutskrevet til fjerne arbeidsplasser, hvor boforhold og forpleining kunne være dårlig. Det hendte at de ikke fikk reise hjem etter at den obligatoriske arbeidsperioden var over (vanligvis 6 måneder). Dette skapte stor misnøye og arbeiderne saboterte derfor den tvungne arbeidsinnsatsen så godt det lot seg gjøre. De søkte om utsettelser, de fikk legeattest, de ordnet med fiktive ansettelser eller de fikk uttalelser fra sin gamle arbeidsplass om at de var helt uunnværlige. Når de fikk permisjon fra anleggsarbeidet kom de gjerne ikke tilbake. I OTs arkiv finnes flere dokumenter hvor tyskernes syn på problematikken kommer klart fram.

”Sol i arbeid” og Norsk Frontføring

”Sol i arbeid” var en velferdsorganisasjon opprettet av NS i 1943 for norske arbeidere ved tyske anlegg. Leder var Kåre Rein, og forbildet var den tyske organisasjonen ”Kraft durch Freude”. ”Sol i arbeid” skulle sørge for kulturelle tiltak, som kinoforestillinger på anleggene. Opplysninger finnes i organisasjonens eget arkiv og Sosialministerens arkiv.

Organisasjonen Norsk Frontføring (NF) var knyttet til Organisation Todt og hadde sitt virke på OTs arbeidsplasser. NF hadde et nært samarbeid med ”Sol i arbeid”. Det organisatoriske forholdet til Nasjonal Samling er uklart, men lederen av NF var en forholdsvis framtredende NS-mann, major Jørgen Bakke. NF skulle ifølge lederen ta vare på norske arbeideres interesser på arbeidsplassene. Det var også et uttalt mål å styrke tilliten til NS. Dette ble gjort ved hjelp av såkalte front- og leirførere med bakgrunn i NS. En leirfører ble definert som en mellommann mellom arbeiderne og firmaene, ”som ofte kun følger sine kapitalistiske interesser”. Ifølge NFs leder fikk de fleste OT-arbeidsplassene av betydning en leirfører fra NS. Lederen hevdet at det hadde lykkes å trekke mange arbeidere i retning av NS. Mer om dette finnes i arkivet etter Ministerens kontor, Næringsdepartementet. I serien Abt. Arbeitseinsatz i OT-arkivet finnes beretninger fra to inspeksjonsreiser major Bakke gjorde til OT-arbeidsplasser og – leirer, henholdsvis sommeren 1944 og januar 1945.

Sosialdepartementet var interessert i arbeidernes ve og vel. I Sosialministerens arkiv finnes et notat fra 17. januar 1944 som uttrykker stor misnøye med forholda ved de tyske arbeidsplassene.

En høy andel av norsk arbeidsstyrke var ved tyske anlegg

Under krigen var totalt fem til seks hundre tusen norske kvinner og menn sysselsatt (trygdepliktige) i arbeidslivet. Det er vanskelig å slå fast nøyaktig hvor mange av disse som arbeidet ved tyske anlegg. Et anslag er 150-200000 (Norsk Krigsleksikon). Direktoratet for arbeidsformidling og arbeidsløshetstrygd foretok en undersøkelse pr. 31. august 1942 som konkluderte med at nærmere 101000 arbeidere og funksjonærer var sysselsatt ved tyske eller tysk-betonte bygg og anlegg. Dette var 2/3 av alle sysselsatte arbeidere og funksjonærer.

Støping av underlag for et kanonbatteri. Det var mange slike stillinger langs norskekysten. RAFA-3309-47-1-143b

Tyskerne hadde ingen nøyaktig oversikt over tallet på norske ansatte, og påpekte selv at statistikken var mangelfull. Det kunne også være dårlig samsvar mellom tallene som tyskerne kom fram til og de som kom fra den norske arbeidsformidlingen. I OT-arkivet, i serien Abt. Arbeitseinsatz, eske 3, ligger to foredrag holdt av tyskere for tyskere i 1944 om bygge- og arbeidsinnsatsen i Norge. Her blir det opplyst at det etter norske oppgaver skulle være 120000 norske byggearbeidere i tysk tjeneste, mens det bare kunne påvises 100000 hos de tyske byggherrene.

Det var flere årsaker til at det var vanskelig å få oversikt. De norske arbeiderne var sysselsatt i et stort antall tyske organisasjoner og bedrifter. Anleggssteder ble stadig opprettet og avviklet. Det kan også være at noen grupper av arbeidere ikke ble fanget opp av statistikken. For eksempel var mange norske menn og kvinner sysselsatt i selve leirdriften, som kokker, håndverkere og leirarbeidere. Det fantes norske bedrifter som arbeidet for tyskerne uten å være tilstede på de enkelte byggeplassene. Det gjaldt for eksempel de som drev med prefabrikasjon av brakker og produksjon av generatorknott til tyske biler.

Import av arbeidskraft

De tyske anleggene hadde alltid behov for mer arbeidskraft enn det som kunne skaffes innenlands. Tyskerne forsøkte å løse problemet ved å importere arbeidskraft og benytte krigsfanger. Ifølge tyske opplysninger var det ansatte fra 21 nasjoner i Organisation Todt i Norge. Forpleiningen og behandlingen av arbeiderne var avhengig av hvilken nasjonalitet de tilhørte. Krigsfanger og tvangsarbeidere fra østeuropeiske land (Ostarbeiter) levde under de verste forholdene.

I OT-arkivet, særlig i serien Abt. Arbeitseinsatz, kan en finne det nøyaktige antall arbeidere ved forskjellige anleggssteder på visse tidspunkter. Et eksempel: Bauleitung Gardermoen hadde pr 25. oktober 1944 i arbeid 568 norske, én vallon (belgier), én latvier, 616 hviterussere (Ostarbeiter), 88 tyskere og 1491 russiske krigsfanger.

Russiske og andre krigsfanger ble særlig satt inn i veiarbeid. Høsten 1941 kom det en henvendelse fra Reichskommissariat til Vegdirektoratet om bruk av russiske krigsfanger til veiarbeid. Tyskerne ønsket av militære årsaker å utbedre veisystemet, og Vegdirektoratet ble pålagt å utarbeide en plan for arbeidet, inkludert fangeleire. I arkivet etter Vegdirektoratet finnes en korrespondanse med Reichskommissariat fra planleggingsfasen av leirene, med skisser av fangebrakker og to planer fra tidlig i 1942 som omfattet 80 leire og vel 20000 fanger. Det finnes også et notat fra høsten 1942 om fangenes dårlige arbeids- og leveforhold.

Om Ostarbeiter og krigsfanger i ”Arbeitseinsatz” kan en lese i Reichskommissariats arkiv under Abteilung Arbeit und Sozialwesen og Haubtabteilung Technik. Her finnes retningslinjer for behandling av disse gruppene, også m.h.t. forpleining og kaloribehov.

Virksomhet til siste stund. Rettsoppgjøret

Mot slutten av krigen minket byggeaktiviteten. Ifølge tyske dokumenter var det vanskelig å få nok maskiner og råstoffer fra Tyskland. Bl.a. var transportkapasiteten for liten. Men helt til det siste ble det bygd. Forsvarsanlegg var minst like viktige etter at krigslykken hadde snudd seg.

Etter krigen ble en del av entreprenørene gransket. Men påtalemakten bestemte at de arbeiderne som hadde tatt tjeneste på tyske anlegg ikke skulle straffeforfølges. Det fantes nok både praktiske og prinsipielle grunner til det. Tallet på tyskerarbeidere var svært høyt. Tidlig i okkupasjonstida kom det ingen advarsler mot å arbeide for fienden. Seinere ble folk pålagt å arbeide på tyske anlegg, og det ville være urimelig å straffe disse.