Print
Nyordning av film- og kinobransjen
Filmens popularitet og påvirkningskraft gjorde at myndighetene ønsket snarlig kontroll over film- og kinobransjen. Filmer med innhold som kunne tolkes som kritikk av Tyskland, NS eller okkupasjonen ble ikke tålt. Amerikanske filmdistribusjonsselskaper ble nedlagt etter ordre fra Reichskommissariatet sommeren 1940 og engelskproduserte filmer ble forbudt høsten samme år. I begynnelsen av 1941 ble film- og kinovirksomhet underlagt en sterk statlig styring gjennom Statens Filmdirektorat, som ble opprettet under Kultur- og folkeopplysningsdepartementets kulturavdeling. Filmdirektoratet skulle organisere nyordningen av norsk film- og kinovirksomhet. I arkivet etter Statens Filmdirektorat finnes et saks- og korrespondansearkiv hvor man vil finne ulike sider av direktoratets arbeidsområder dokumentert.
Leif Juster var tillitsvalgt for skuespillerne ved Chat Noir og ble arrestert under skuespillerstreiken i 1941. Dette skapte problemer for fremdriften av innspillingen av ”Den forsvundne pølsemaker”. Leif Sinding i filmdirektoratet henvendte seg til tyske myndigheter og bad om forståelse for saken. ”Den forsvundne pølsemaker” ble en stor suksess og er en av norsk films klassikere. Kilde: S-1330 Kultur og folkeopplysningsdepartementet. Statens Filmdirektorat
Filmdirektoratet
Gjennom endring av lovverket og en rekke forordninger sørget filmdirektoratet for å skaffe kontroll over norsk filmproduksjon, -distribusjon og import og eksport av filmer. Det ble utnevnt en egen sensor som skulle sørge for at filmenes innhold ikke var i strid med NS-regimets ideologi eller på noen måte kunne så tvil om Nazi-Tysklands fortreffelighet. Filmene som ble produsert under krigen var derfor nøytrale filmer uten politisk tendens. Blant de mest populære var komedien Den forsvunne pølsemaker med Leif Juster. Før Sinding ble leder av Filmdirektoratet ferdigstilte han selv en kjent film, Tante Pose i 1940.
Når det gjaldt import, var det hovedsakelig tysk, svensk, dansk, fransk og italiensk film som var tillatt vist. Før USA gikk inn i krigen ble det også vist noe amerikansk film.
Tyske myndigheter overvåket norsk film og kinobransje. Dessverre er arkivene etter Reichskommissariat uoversiktlig og mye er tapt, men noe fragmentert materiale gir oss et inntrykk av overvåkningens karakter. Man vil dessuten i arkivet etter filmdirektoratet også finne brev og pålegg fra Reichskommissariat.
Boikott og politikontroll
Hjemmefronten gikk i 1941 ut med en parole med oppfordring til boikott av tyske filmer og filmer med NS-propaganda. Sinding var i utgangspunktet motstander av spillefilmer med nasjonalsosialistisk propaganda, fordi han mente dette ville bli sabotert av publikum. Dette viste seg også å være tilfellet, da NS-filmen Unge Viljer, mye mot hans vilje kom på lerretet i 1943. Det ble sterke reaksjoner blant publikum over hele landet. Med påfølgende politiaksjoner. Slike saker finner vi eksempler på i Statspolitiets arkiver. Imidlertid ble det aldri noen omfattende boikott bland kinopublikum i Norge under krigen. NS-regimets såkalte ukerevyer ble vist som forfilmer til spillefilmene. Disse inneholdt betydelig NS-propaganda, men de var samtidig sammensatt slik at de også inneholdt informasjon om nøytrale emner som mote og generelle nyheter. Disse ble motvillig tålt av publikum, men det forekom rett som det var spydige kommentarer og tilrop. For å unngå dette ble politiet satt inn for å overvåke filmene, dette finner vi dokumentert i arkivene etter politidepartementet og statspolitiet.
Relevante arkiver i Arkivportalen
Politidepartementet/E/Ec/10/mappe 5, Kinopakken
Kultur- og folkeopplysningsdepartementet, Statens Filmdirektorat
Reichskommissariatet/E/Eg/12 (”Film und Schulwesen” inneholder stoff fra Dienststelle Kristiansand, innsendte spillelister fra ulike kinoer, rapporter og korrespondanse etc)
Reichskommissariatet/E/Ed nr. 45 og 58 Avisutklipp om film og kino.