Utfordrende oppvekst

Første gang vi ble oppmerksom på Karsten Tostrup Rødder, var da vi for en del år siden jobbet med arkivet etter skolehjemmet Lindøy. Skolehjemmet, eller Lindøens Opdragelsesanstalt som det opprinnelig het, lå på en øy like utenfor Stavanger. Hit ble gutter i alderen 10-16 år sendt. I første halvdel av 1900-tallet var tyveri hovedårsaken til at de havnet på øya. Det var også grunnen til at Karsten tilbragte litt i underkant av tre år av sitt liv der.  

Nettutstillingen gir en forståelse av hverdagslivet på skolehjemmet Lindøy, både slik det artet seg for elevene og for de ansatte. Vi får også en viss kjennskap til hvilken kontakt og dialog det var mellom skolehjemmet og hjemmet samt med andre institusjoner.

Videre får vi et innblikk i familien Rødder. Vi får kjennskap til fødsler, konfirmasjon, giftermål og dødsfall gjennom kirkebøker. Gjennom folketellinger, adressebøker, likningsprotokoller, branntakstprotokoller og pantebøker der blant annet eiendomskjøp og salg er dokumentert, får vi en viss kjennskap til familiens økonomi og boforhold. Litt dokumentasjon på Karstens skolegang i Stavanger får vi i skolearkiver fra de to skolene han gikk på før og etter skolehjemsoppholdene. 

Et inntrykk av Karsten sitt liv som utvandret til USA får vi gjennom hans journalistiske virksomhet i Nordisk Tidende og gjennom intervjuer han har gitt. 

Karsten Rødder gav i 1937 ut romanen Knus ikke en elendig i porten. Den beskriver oppveksten til en gutt i Stavanger før den første verdenskrigen. Vi får et innblikk i familieliv, vennskap og skolegang. Ikke minst gir den oss innsikt i de opplevelser og følelser en ung gutt har som elev ved et skolehjem; datidens barneverninstitusjon. Forfatteren har brukt egne erfaringer som grunnlag for å skrive romanen, men har også tatt seg noen kunstneriske friheter. Manuset jobbet han med over flere år, og han var blant annet i kontakt med Sigurd Hoel i Gyldendal i denne prosessen.

Det har opp gjennom de senere tiårene vært rettet betydelig kritikk mot forholdene ved skolehjemmene. Dette er kritikk som for en stor del bygger på godt dokumenterte opplysninger. I dette perspektivet fortjener Karstens historie å bli trukket fram, fordi den viser at det også kunne bli rike liv for gutter som hadde en mindre vellykket start på livet. Karstens roman gir oss hans egne tanker om vilkårene for at det skal gå bra når utgangspunktet ikke var det beste, noe som også arkivkildene gir sitt tydelige vitnesbyrd om.

Formålet med å ta utgangspunkt i en konkret person, er å vise hvordan man kan finne fram til informasjon som er relevant, når man ønsker å sette enkeltmenneskers liv inn i en større sammenheng. Det er viktig å presisere at vi her utelukkende har benyttet materiale som er fritt tilgjengelig, og ikke lenger omfattet av lovpålagt taushetsplikt. Selv om tilgangen til materialet er fri, må man likevel være klar over at sammenstilling og bruk, også av åpent tilgjengelige opplysninger om nå avdøde personer, må være etisk forsvarlig. Vi har i våre vurderinger kommet til det er tilfellet her. Forfatteren var mens han levde åpen om sin bakgrunn og oppvekst. 

Stavanger skal feire 900 års-jubileum i 2025. Denne nettutstillingen er et bidrag fra Arkivverket i forbindelse med dette byjubileet. Gjennom utstillingen ønsker vi å synliggjøre hvordan man ved å kombinere materiale fra ulike arkiver og annen offentlig tilgjengelig informasjon kan danne seg et ganske detaljert bilde av hvordan forholdene har vært i byen i den siste delen av den lange tiden byen har eksistert.

Karsten Tostrup ble født i mai 1901, litt over to år etter foreldrene Ivar og Jorine giftet seg og litt mer ett år etter søsteren Magnhild Ovidia kom til verden.

Navne- og oppkallingstradisjoner 

Nesten alle barna i familien har fått doble navn. Foreldrene Ivar og Jorine ser ut til å ha kombinert to oppkallingstradisjoner. De har både benyttet direkteoppkalling og oppkalling med utgangspunkt i samme forbokstav. De to eldste barna fikk navn etter besteforeldrene. 

Magnhild Ovidia, ble oppkalt etter besteforeldrene på farssiden; farmoren Maleneog farfaren Osmund. Karsten Tostrup fikk navn på samme forbokstaver som besteforeldrene på morssiden; mormoren Karen og morfaren Torsten. Da barn nummer tre kom, Ivar Johannes, ble han mer eller mindre direkte oppkalt etter foreldrene. Det ble også datteren Iverna Jorine. 

Gutt nummer tre i familien, Osmund Torstein, var direkte oppkalt etter begge bestefedrene sine; Osmund og Torsten. Etter de samme bestefedrene, men med et mer internasjonalt preg, fikk også søsteren Telma Orlanda navn. Morfarens forbokstav var trolig også utgangspunktet for Torbjørg. Anna Lorense kan ha blitt oppkalt etter pleiebarnet som vokste opp sammen med mormoren Karen, men det kan også være en annen slektning. Tanten på farssiden het Anna Karoline. Lorense har trolig vært oppkalling etter den samme personen som hennes onkel Peter Lauritz på farssiden, har fått navn etter.

Familien utvides

Karsten var nærmere syv år da han ble storebror til Iverna Jorine. Året etter kom søsteren Anna Lorense til verden. Lille julaften i 1910 ble broren Osmund Torstein født. 

Fra å være en liten familie med to barn, vokste den seg i løpet av få år raskt større. Da Jorine fødte Iverna, Anna og Osmund, var det jordmor til stede.[1] Gurine Hetland tok imot jentene, mens Margrethe Bjelland var den som var med da Osmund kom til verden.

Det går frem av fødselsmeldingen at Osmund var Jorine Rødders syvende fødsel, og at hun har født seks ganger før. [2] Dersom denne informasjonen er korrekt, tyder det på at hun tidligere må ha mistet to barn. Alle fødsler skulle ifølge kongelig resolusjon av 9. november 1901, meldes på skjema "Sundhedskommissionens Ordfører" innen 8 dager. Dersom et barn var dødfødt eller døde i løpet av det første døgnet, skulle dette meldes sognepresten. Han var ansvarlig for å oversende informasjon til sunnhetskommisjonen en gang i måneden. [3]

Barnedødsfall

Karsten mistet begge lillebrødrene sine. Da Ivar Johannes døde, var Karsten rundt 2,5 år gammel. Kanskje hadde noen vage minner om ham, kanskje hadde han det ikke. Livet til Ivar Johannes ble svært kort. Han døde bare rundt 2 uker gammel av en akutt hudinfeksjon.

Da lillebroren Osmund Torstein ble født lille julaften 1910, var Karsten 9 ½ år. Om han kjente glede og syntes det var stas å få en bror eller om han brydde seg lite om det og dermed forholdt seg rimelig «nøytralt», vet vi ikke noe om. Karstens tanker og følelser overfor andre familiemedlemmer samt relasjoner til dem, gir ingen offentlige arkiver svar på. Vi har heller ikke noen private arkiver fra familien Rødder hvor dette er nedfelt. 

Det arkivene forteller, er at Karsten ikke har bodd sammen med broren og resten av familien fra mai 1912 til april 1914. [4] Kort tid før han skulle fylt tre år døde Osmund. I kirkeboken er dødsårsaken oppgitt å være krampe og bakterieinfeksjon i huden (erysipeles extrem.inf.). Krampen var trolig forårsaket av hudinfeksjonen han hadde. I kirkeboken er det notert at han ble begravet fra hjemmet lørdag 11. oktober 1913 klokken 1.

 

Skolehjem og Amerika

Mens Karsten hadde sitt første opphold på skolehjemmet på Lindøy, fra mai 1912 til april 1914, fikk han to søstre; Torbjørg og Telma Orlanda. Torbjørg var nær halvannet år og Telma Orlanda 2 måneder da Karsten flyttet hjem igjen til familien i Pedersgata 115. Men han ble ikke boende lenge sammen med sine fem søstre og foreldrene. 

Etter ni måneder, rett etter nyttår 1914, ble Karsten igjen sendt til Lindøy. Han kom først tilbake til familien kort tid før jul 1915, men oppholdet der ble ikke langvarig. Karsten fikk seg hyre til sjøs og rømte fra skipet da det lå til kai på østkysten av Amerika. Det ble starten på hans 50 år lange liv der.

Det første Norgesbesøket i 1927

I løpet av de første åtte årene Karsten var i USA, fikk han tre søstre; Asta Bergliot, Ruth Synnøve og Irene Johanne samt broren Ingvar Jordan. Disse fire møtte han for første gang da han, etter tolv år i USA, dro til Norge på besøk i 1927. Magnhild, hans eldste søster, var blitt gift med en politikonstabel og bodde i Bergen. [5] Karsten ankom Stavanger lille julaften 1927 med danskelinjens skip D/S Bergenhus etter å ha vært noen dager i København. [6] Asta var da elleve, Ingvar nesten ti, Ruth nærmet seg syv og yngstemann, Irene, var fire år. Karsten feiret jul med familien som da bodde til leie i Koperviksgaten 10 [7] Huset i Pedersgaten 115 var solgt for mer enn ti år siden. Koperviksgaten 10 var, ut fra de kildene vi har funnet, familien Rødder sin fjerde adresse etter hussalget. [8]

Karstens plan for det åtte-ni måneder lange Norgesbesøket var å tilbringe tid i Stavanger med familien og å være en lengre periode i Oslo. [9] Kildene sier ikke noe om når han dro dit. Men det er ikke usannsynlig at han har fått med seg søsteren Iverna sitt bryllup som ble feiret hjemme hos foreldrene 4. februar 1928. [10]

Tilbake til USA dro Karsten 27. september 1928 fra Oslo med skipet Oscar II. Han kjøpte billett av agent Natvig.[11] Tidlig i 1929 giftet han seg med Dorothy Lois Hervey. [12] 

 

Kontakt med familien 

Karsten var hjemme i Norge et par ganger på 1930-tallet. Kanskje sammenfalt disse oppholdene med familiebegivenheter, høytider eller ferietid om sommeren, kanskje gjorde det ikke? Søsteren Telma ble forlovet rett over nyttår i 1933. I desember det samme året giftet søsteren Anna seg og Torbjørg året etter. [13]  Asta giftet seg i april 1939.

Ett av Karstens Norgesbesøk var sommeren 1938. På denne turen var konen hans, Dorothy, med. [14] De dro fra New York 5. juli med skipet Queen Mary via London. [15] 

Etter dette besøket gikk det nærmere 20 år før han tok turen til Stavanger igjen. Det gjorde han i forbindelse med at han, i 1957, var i Oslo med årets vikingdronning, Christin Abrahamsen. [16] Han besøkte da faren, Ivar, og søsknene. Moren, Jorine, døde året før. Broren Ingvar hadde, siden sist Karsten var hjemme, tatt utdanning som maskinist. [17] 

Arkivene forteller lite om hvilken kontakt det har vært mellom Karsten og familien i løpet av årene som har gått. Trolig har de sendt brev til hverandre. Kanskje har det også vært noen få korte telefonsamtaler eller telegrammer. Enkelte familiemedlemmer har sendt hilsener i avisen 1ste Mai. [18] 

To begravelser og tre bryllup

Mye har skjedd siden sist Karsten var i Stavanger. Moren og en av svogerne er gått bort. Moren ble nesten 78 år gammel, svogeren ble bare 35. Dødsfallet hans var direkte koblet til krigen og til stillingen han hadde. 

Karstens søster Telma var gift med Leonard Wickstrøm. De to hadde vært et par siden tidlig på 1930-tallet og giftet seg i mai 1937. [19] Få år senere fikk de en sønn. Da sønnen var to år, fikk Leonard jobb i Statspolitiet i Stavanger som han etter hvert ble leder av. I kraft av sin stilling skal han ha deltatt i tortur av norske motstandsmenn. Jobben og måten han utøvde denne på skal ha vært årsaken til at han ble skutt på åpen gate på vei til kontoret i Lagårdsveien i starten av desember 1944.

 

I april 1939 giftet Karstens søster Asta seg. [20] Under krigen inngikk hans to yngste søstre ekteskap; Ruth i oktober 1943 og Irene et halvt års tid senere. Alle tre hadde bryllupsfesten i foreldrenes hus i Nymannsveien 61. [21] 

Karstens syn på krigen

Et visst inntrykk av Karsten Rødders politisk engasjement og hans politiske synspunkter får vi ved å lese spalten "Dagens tekst" i Nordisk Tidende. Her gir han til kjenne noen tanker om krigen som herjer i Europa og som etter hvert også involverer USA og Japan.

I desember 1944, kort tid etter at svogeren Wickstrøm ble skutt, reflekterer Karsten over året som har gått og det som kommer: 

"Dagens tekst": Vi kvitter oss av med et år av håp og skuffelser og går i møte - nok en tapt verdenskrig?
Året 1944 var et år av håp og skuffelse. Vi ventet atskillig godt av det. Det rant ut i skjære elendighet.[...] Vi kan jo være kloke og forstandige mennesker og tenke oss alt dette, krigen, tiden vi lever i, som en fase. Vi kan snakke tørt og filosofisk om denne og hin fase i utviklingen og si som så at optimismen kommer, med langsiktigheten. Det er selvfølgelig både rett og riktig i alle måter. Det er bare ikke bestandig så lett å gå med langsiktigheten i lommen. Livet er en dag om gangen for noen hver. Hva jeg for en forlanger av livet er litt demokrati og litt trygd. Det er millioner mennesker som forlanger det samme. [22] 

Et halv års tid tidligere avsluttet han spalten på følgende måte: 
[...] Krig er synd. Men å slutte krigen før Tyskland er slått vilde være en større synd. Det vilde være å ta krigen op igjen tyve år fra nu. Engang må vi bli ferdig med den - for bestandig, ikke skyve den fra oss på halvveien og overlate den til barna våre. Vi lever ikke utelukkende for dagen idag. Vi får tenke på disse ungene som kommer efter oss.
 - - - 
Ovenstående var skrevet mandag kveld. Tirsdag morgen kom invasjonen. Og med invasjonen går vi inn i krigens siste fase, og - forhåpentlig - til "unconditional surrender". - ROEDDER [23] 

I det første krigsåret kommenterte han også krigen i spalten "Ukens Tekst": Med ondt skal ondt fordrives - eller: gjennem Nazidommen til Lykkens land?
[...] Aa ta Hitler for alt som ondt er i tiden, for krigen og ødeleggelsen og hesligheten, fører intetsteds hen. Hitler er et ganske lite barn av sin tid. Men en tid som rummer slikt et vesen, og ikke bare rummer men krever det, krever krig og ødeleggelse og heslighet - slik en tid faar bare ramle - jo før jo heller. - ROEDDER [24] 

Et års tid senere konstaterte han: En nasjon går nederlaget imøte og velger å "go out in a blaze of glory".
[...] Jeg hadde ikke i '33 tro på at Hitler kunde bli sittende med makten i Tyskland. At han kunde knekke et såpass oplyst folk. Jeg innbildte mig at et år eller to og vi var ferdige med kapitelet Hitler for alltid. Det har senere vist sig at Hitler var en lengere linje som måtte løpes ut enn jeg hadde noen anelse om. Siden er jeg blitt mere forsiktig, mere konservativ, i mine regnestykker. Litt mere usikker. [25] 

Etter Hitlers kapitulasjon kommenterte han blant annet følgende i spalten sin:

Dagens tekst 10. mai 1945
V-E dagen og efter: Vi har døiet adskillig - hvad har vi lært?
[...] - - - Og Norge er fritt. Vi skulde jo skrike det fra hustopper: Norge er fritt. Og nu skriker jeg for en fra alle de hustopper jeg kan bestige: Norge er fritt! Men på samme tid spør en liten stemme: Har Norge noensinne vært ufritt? Vi har hatt noen ganske ubehagelige gjester i Norge, og nu er vi omsider blitt kvitt dem - and that's that. Nu er det bare å rydde op litt, og gå videre. Knekke noen quislinger, og så ta fatt på de opgavene som vi ruttet med og ikke fikk tid til å løse før våren 1940. 
- - -
Var denne krig nødvendig? Det var den vel, eller vilde vi formodentlig ikke hatt den? Og så er det det store spørsmål: Har vi nu lært vår lekse, eller må vi gjennem nye større, mere uhyggelige kriger? 
- ROEDDER

Dagens tekst 17. mai 1945: Utryddelseskrig med konsentrasjonsleirer - eller var det hele bare en fotballkamp?
Der var en del av oss som allerede i 1933 var oppmerksom på terroren og umenneskeligheten som florerte i de tyske konsentrasjonsleirer. Ikke så lite ble skrevet om disse leirene av anti-nazister, men lite og ingenting av denne reportasjen fant veien til våre såkalte "bedre" aviser og tidsskrifter. [...]

Nå - 10-11 år senere - ligger tingene litt annerledes an. Vi vet hvem og hva Hitler er, eller var, og vi har fått høre og se atskillig av de tyske konsentrasjonsleirene. Helvetets sluser har åpnet seg, og der, i bare dagen og lyset ligger Majdeneck, Belsen, Buchenwald, Ferrazin, Dachau og de øvrige nazi-leirer i og utenfor Tysklands grenser, Grini ibereknet. Selvfølgelig har vi alle sammen fått et ganske bra sjokk. [...]

Nå når tyskerne har tapt krigen, lar de oss vite at: Ach, Himmel!, krig er jo bare fotballspill, alt hva vi nå har å gjøre er å ta  hverandre i neven og skilles som venner.

Og her sitter allierte generaler til bords med Göring Rotterdamus og eter hønsesteik.

Og Quisling lar seg kjøre til Møllergata 19 med et lager sjokolade og konjakk og gråter når disse smådelikatessene blir tatt fra ham. Han er jo ingen forbryter!

Og dermed faller teppet for verdenskrig nr. 2.

Det heter at nordmennene lovet seg tre lovløse dager etter det tyske sammenbruddet. Jeg personlig har lett etter dem med lys og lykte.

De benyttet seg av litt lovløsthet i Italia da Mussolini med selskap gikk til værs etter benene, slikt hjelper til å rense luften.

-ROEDDER

 

Referanser:

[1] Arkivreferanse: Stavanger byarkiv, Stavanger helseråd, fødselsmeldinger 1908-1914. 

[2] Arkivreferanse: Stavanger byarkiv, Stavanger helseråd, fødselsmeldinger 1907-1919.

[3] For mer informasjon om loven, se for eksempel omtalen av "Jordmorvesen"  side 191ff. i Mykland og Masdalen (1987).

[4] SAST, Lindøy skolehjem, serie Fba – Elevprotokoll 1907-1917, Fba L0001.

[5] Magnhild var i 1924 registrert som kontrollerske, og hun giftet seg med politikonstabel Dahle i metodistmenigheten i Stavanger. Paret ble viet av pastor Trygve Wahlstrøm. Kilde: Norsk Kunngjørelsestidende, onsdag 8. januar 1924 nr. 7, 42. årg. s. 1. Ifølge Adressekalender for Stavanger 1924 er Trygve Wahlstrøm registrert som "methodistprest" bosatt i Lyder Sagensgt. 38, se s. 299 i Adressekalenderen.

[6] "Norsk litteratur med amerikanske øine. Noen ord med Newyorks yngste kritiker, Stavangergutten Karsten Roedder", Stavanger Aftenblad, nr. 299 - 35te årgang, fredag 23. desember 1927, s. 6. Notisen «OBS! OBS! OBS! OBS!», i Nordisk Tidende, Torsdag den 8de December, 1927, s. 6.

[7] I Stavanger Aftenblad, torsdag 2. februar 1928, s. 4, under "Familie-notiser" er adressen for Ivernas bryllup oppgitt å være Koperviksgaten 10.

[8] Ut fra adressekalendere for Stavanger og adresser som er oppgitt ved de tre yngste barnas dåp i kirkebøkene, vet vi at familien har vært registrert bosatt i Høiland, Risbakken 13 og Gate 164 hus nr. 14 før de flyttet til Koperviksgaten 10. Grunnboken, det offentlige registeret over tinglyste rettigheter og heftelser på eiendommer, viser at de må ha vært leietakere i og med at det er andre personer som er oppført som eiere.

[9] Stavanger Aftenblad, nr. 299 - 35te årgang, fredag 23. desember 1927, s. 6. Notisen «OBS! OBS! OBS! OBS!», i Nordisk Tidende, Torsdag den 8de December, 1927, s. 6.

[10] Under Familie-notiser i Stavanger Aftenblad, nr. 28 - 36te årgang, torsdag 2. februar 1928, s. 4 står det: "Bryllup feires lørdag 4. februar i Koperviksgaten 10 av frk. Iverna Rødder og hr. Bernhard Knudsen Dybvik." Forlovelsen ble annonsert i samme avis 7. juni året før: "Forlovelse er inngått mellem frk. Iverna Rødder og hr. Bernhard Knudsen, begge fra Stavanger."
Stavanger Aftenblad, tirsdag 7. juni 1927 side 2.

[11] Arkivreferanse: Emigranter over Oslo 1867-1930.

[12] Nordisk Tidende, torsdag den 31. januar 1929, s. 3 

[13] Kilde: Stavanger Aftenblad torsdag 30. nov. 1933 s. 2.

[14] Nordisk Tidende, torsdag den 31. januar 1929, s. 3  

[15] "Karsten Roedder til Norge", Nordisk Tidende, Torsdag 14. juli 1938 s. 13.

[16] "Karsten Roedder i vikingdronningas perlende kjølvann", Stavanger Aftenblad, 2. mars 1957 s. 6. og "Jeppe snart ut av baronens myke seng", Stavanger Aftenblad 19. mars 1957 s. 4. 

[17] Ingvar Jordan Rødder tok eksamen ved Stavanger Maskinistskole i 1942. Kilde: Haugesunds Dagblad, mandag 2. februar 1942 side 2.

[18] 1ste Mai, 19. desember 1946 s. 6.

[19] På side 1 i Norsk Kunngjørelsestidene står følgende notis på trykk under "Lysninger" fredag 16. april 1937: "Wickstrøm. Leonard Johan, lagerarbeider, Mariero pr. Stavanger, og syerske Thelma Orlanda Rødder, Stavanger. - Forst. i Den Biskoppelige Metodistkirke, Stavanger". Under bryllupsannonseringene i "Familienytt" i Stavanger Aftenblad 12. mai 1937 på side 4 står: "-Lørdag 15. mai på Kristianlyst, Mariero: Frk. Thelma Orlanda Rødder og hr. Leonard Johan Wickstrøm."

[20] Stavanger Aftenblad 28. april 1939 side 4.

[21] Ruth giftet seg i oktober 1943 og Irene i mars året etter. Kilder: Stavanger Avis 13. oktober 1943 side 2, Rogaland 11. mars 1944 side 2, Stavanger Aftenblad 28. april 1939 side 4.

[22] "Dagens tekst", Nordisk Tidsskrift, 28.12.1944 .

[23] "Dagens tekst", Nordisk Tidende 08.06.1944.

[24] "Ukens Tekst", Nordisk Tidende, 04.11.1940.

[25] "Ukens tekst", Nordisk Tidende 11.12.1941. 

Far til sjøs

Da Karsten ble født i 1901, bodde familien på fire til leie i Nedre Dalgate 45. Faren Ivar var ikke hjemme. Rundt to måneder før fødselen reiste han ut som fyrbøter ombord i båten Jotun. Han kom først tilbake da Karsten var blitt 3,5 måneder gammel. 

Faren dro ut igjen med skipet Ino til England i juli 1902. Karsten var da litt over ett år. Han var tilbake i Stavanger igjen i november samme år og ble værende i byen fire måneder. Kort tid før Karsten ble to år, mønstret faren på Skaatø som hadde kurs mot London. Han dro også med Utstein til New York og New Orleans.

Frem til Karsten var åtte år, var faren mye fraværende. Moren, Jorine, styrte i hjemmet og tok seg av de to barna. Hun var også alene om ansvaret for dem da hun fødte sønnen Ivar Johannes høsten 1903 og få uker etter begravet ham. Ivar fikk aldri sett sønnen som ble oppkalt etter ham. Han var bare en kort tur innom hjemmet en måneds tid etter begravelsen hadde funnet sted.

Leietakere med varierende adresser og bofellesskap

Karsten og søsteren Magnhild bodde sammen med moren til leie på ulike adresser i arbeiderstrøket i Stavanger øst. I Nedre Dalgate 45 bodde de sammen med familien Hansen. 1901 må ha vært et svært krevende år. Familien Hansen på fem mistet to av sine medlemmer. Den yngste datteren Marie Emilie på syv måneder, døde i februar. Familieforsørgeren, Karl, døde tre måneder senere i en alder av 28 år. 

I Pedersgaden 66 bodde familien Rødder i tre år sammen med seks andre familier. De to største, bakermester Rasmussen og malerarbeider Sivertsen, hadde syv og ti medlemmer. De hadde, som familien Rødder, flyttet en del. 

Deretter, da Karsten var 4-5 år, bodde de ett år i Nærstrandsgade 9 sammen med tre andre familier, før de flyttet til Nedre Banegade 22 hvor de ble værende 5-6 år. Her bodde de sammen med familien Hult hele perioden samt en enslig fabrikkpike den første tiden. 

Huseier i Pedersgaten

I 1912 flyttet familien Rødder fra Nedre Banegate 22 til Pedersgaten 115. [1] På kjøpstidspunktet hadde Ivar og Jorine vært gift i tolv år. Selve vielsen hadde vært på kontoret til sognepresten [2], det vil si i stuen i presteboligen, og ikke i kirken. I de fem årene de ble boende i Pedersgaten 115, opplevde de både gleder og sorger. Døtrene Torbjørg og Telma ble født, mens sønnene forlot hjemmet, den ene for en periode, den andre for godt. Karsten ble sendt til skolehjemmet på Lindøy og Osmund døde.

Frem til Karsten ble sendt til Lindøy en ukes tid etter 11 årsdagen, hadde han bodd på seks ulike steder i samme område av Stavanger.

Huskjøpet

Selv om familien vokste og inntekten var noe ustabil og varierende, klarte Ivar på tampen av 1911 å få kjøpt et hus til familien i Pedersgaden 115. [3] Han betalte 4605,17 kroner for den da 42 år gamle eiendommen. Det tilsvarer 336 717,51 kroner i dagens pengeverdi (2022).

Tidligere, da de bodde til leie i kvistetasjen i Nedre Banegate 22, betalte de 132 kr pr år i leie. Årslønnen til Ivar Rødder i 1911 var 700 kroner. [4] Året etter tjente han 900 kroner som fabrikkarbeider. [5] Det innebar at så lenge familien bodde til leie, gikk ca. 1/5 av forsørgerens inntekt til boutgifter.

I 1912 lå den nominelle bankrenten på ca. 4 %. Dersom vi legger til grunn at den nye boligen var lånefinansiert med en nedbetalingstid på 20 år, betydde det at den månedlige nedbetalingen ville være på rundt 28 kroner, altså 336 kroner per år. Det var betydelig mer enn det han betalte som leietaker. I 1912 utgjorde boutgiftene over 1/3 av inntekten. I de kommende årene økte Rødders inntekt slik at boutgiftene relativt sett ble lavere. De lå på omkring 1/4 av inntekten. [6] Likevel var dette trolig en gunstig investering for Rødder, fordi han kunne selge boligen i 1917 for kr. 9500. Huset sin verdi var allerede i 1912 satt til 5200 kroner. 

Leietakerne 

Familien Rødder leide ut deler av boligen slik de forrige eierne hadde gjort. Slik sett fikk de ned boutgiftene. Det første året i Pedersgaten 115 [7], var enken Dina Berge [8] og hennes tre barn i alderen tolv til 23 år leietakere. Hun var 43 år og jobbet som fabrikkarbeider på Fram. [9] Også de to eldste barna var i jobb, men ett av dem var uten arbeid på grunn av streik. I løpet av 1913/14 flyttet Dina med barna til Bratteberggate 25.[10] Også fabrikkarbeider Nils Rønneberg [11] med kone og fem barn i alderen fire til fjorten år bodde i huset. Nils jobbet, som Dina og hennes eldste datter, på Fram. Familien flyttet i løpet av 1912/13 fra Pedersgaten til Karlsmindegaten, og nye leietakere flyttet inn hos Rødder.

I 1915 bodde enken Cesilie Egeblad [12] på 54 år i huset sammen med sine to sønner på 17 og 19 år. Den ene jobbet som fabrikkarbeider hos Bjelland & Co, [13] den andre var lettmatros ombord på S/S Botnia av Bergen [14]. Det var barna som underholdet moren økonomisk.

På samme tid bodde også enken Severine Larsen [15] i Pedersgaten 115. Hun var 51 år og hadde fem barn i alderen 8-18 år. Selv mottok hun understøttelse av fattigvesenet mens de tre eldste barna jobbet som fabrikkarbeidere. Den eldste datteren har vært syk i fem måneder og dermed ikke kunnet arbeide.

Begge enkene med familier ble boende i Pedersgaten året etter. Sønnene til Cesilie seilte begge til sjøs. Den yngste var først med S/S John Wilson. Men etter å ha rømt derfra, var han på S/S Akula av Kristiansand. Den eldste har vært på S/S Kristiania, men havnet lille julaften på sykehuset med forfrosne ben. [16] Severine mottok fremdeles støtte fra fattigvesenet, og de tre eldste barna var fortsatt fabrikkarbeidere. De har tidligere vært på Stavanger Preserving Co, byens eldste hermetikkfabrikk som ble etablert i 1873. [17] Men nå var de på Vest norway (norvai). [18]

Forventet levealder for kvinner som hadde passert 20 år, var i denne perioden 68 år. For menn ved 20 årsalder var den 65 år. [19]

Husets historie

Da huset var nyoppført og første gang ble brannforsikret, var det enetasjes, tømret, tegltekket, men ennå ikke bordkledt. Den første eieren var G. Clementsen. Før Ivar Rødder med familie flyttet inn, hadde huset hatt flere eiere: Jonas Evertsens Enke, [20] L. Larsen [21] og Kristian Sjøthun. [22] I første etasje var det butikk frem til tidlig på 1900-tallet.

 

Ti år gammelt, i 1879, ble huset vesentlig utbedret. Hovedetasjen bestod da av to rom; ett var malt og tapetsert og ett innredet til butikk. I tillegg var det et kjøkken med ildsted, et pakkrom, et vedrom og en gang. I loftsetasjen var det to malte og tapetserte brystrom, to skråkammer, kjøkken med ildsted og komfyr samt to panelte rom og en malt gang med et panelt rom. Ellers hadde huset en toetasjes skorsteinspipe, to syvetasjes kakkelovner og en femetasjes, tolv vinduer, atten dører og en trapp. Det var også vannledning inn til huset.

Da Ivar Rødder overtok eiendommen, var den karakterisert som normalt utstyrt og vedlikeholdt. Hovedetasjen bestod av fire malte og tapetserte rom, kjøkken og tre panelte rom samt gang. I loftsetasjen var det to malte og tapetserte rom, to skråkammer, kjøkken, to panelte rom i tillegg til gang og loft. Huset hadde i tillegg til vannledning også elektrisk lys.

 

Referanser:

[1] Arkivreferanse: Stavanger byarkiv (BYST), Ligningsmanntall for Stavanger 1912 - St. Johannes Menighed, Arbeidergade - Bødkersmuget, 1912, s. 34 

[2] Sogneprest i St. Petri i januar 1899 var Kristen Nikolai Kristens. Han var bosatt i Musegaten 10. Arkivreferanser: Stavanger byarkiv, Adressekalender for Stavanger 1901-1902, s. 45.

[3] I den kommunale folketellingen for Stavanger 1913, St. Johannes menighet, protokoll 7 Opheimsgate – Pedersgaten, står det at Rødder er «Huseier fra 1911». Også av Matrikkel over Stavanger by 1912 går det frem at Ivar Rødder i 1912 eier Pedersgaten 115 som har brannforsikringsnummer 1567a. Branntaksten er 2700 kr og verditaksten er 5200. Matrikul_1912_OCR.pdf (stavangerbyarkiv.no) Litt mer informasjon om eiendommen og målebrevet finnes i pantebok fra Stavanger byfogd. Arkivreferanse: SAST, Stavanger byfogd, 4/41/410/410BB/L0026: Pantebok nr. 18a, 1894-1895, s. 165. Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/tl20090117040839

[4] Han arbeidet da som maskinist. Arkivreferanse: Stavanger byarkiv, Stavanger likningskontor, byskatt, Gd L0066.

[5] Arkivreferanse: Stavanger byarkiv, Stavanger likningskontor, byskatt, Gd L0068.

[6] Han arbeidet som hermetikkarbeider/fabrikkarbeider og tjente mellom 1200 og 1600 kroner. Arkivreferanse: Stavanger byarkiv, Stavanger likningskontor, byskatt, Gd L0069, Gd L0072 og Gd L0073.

Mens familien Rødder bodde i Banegaten var faren og familiens forsørger Ivar i perioder uten jobb. [1] Han var maskinist på «S/S Laksen» frem til november 1907. Deretter var han uten arbeid frem til midten av mai 1908, da han fikk jobb som blikkslager på blikktrykkeriet.

Denne stillingen hadde han frem til starten av desember 1908, før han igjen var uten arbeid en stund. Etter hvert fikk han jobb et par måneder på en rekebåt og siden på blikktrykkeriet fra juni 1910. 

Mens han gikk ledig over tid, forsøkte han å lage en nøkkelåpning av hermetikkbokser. Selv om han fikk pantent på den løsningen han kom opp med, har ikke det, ut fra de oppslysninger vi har i skatteligningene, innebåret noen økonomisk avkastning av betydning. Likevel, ser familien ut til å ha klart seg rimelig greit. Ivar Rødder har stort sett fått seg arbeid og har vært flink til å se forbedringspotensiale for ulike blikkprodukter for hermetikkindustrien. Fra 1907 til 1915 fikk han patent på ulike oppfinnelser. 

Et av de første patentene var på lukking av hermetikkbokser ved kileutpressing. Det fikk patentnummer 16866 og ble registrert 14. oktober 1907. Patentet kunne vært gyldig til 12. februar i 1922, det vil si i femten år. Men Ivar betalte ikke årsavgiften, og patentet trådte dermed ut av kraft året etter.

En annen løsning han fikk patent på, var å forenkle åpningen av hermetikkbokser. Denne ble offentliggjort i Norsk Patentblad nummer 17, 26. april 1909. Han fikk også patent på en åpningsanordning for hermetikkbokser. Denne oppfinnelsen skulle bidra til å lette åpningen av alle typer hermetikkbokser. Patentet ble godkjent 26. april 1909, og Ivar betalte den årlige avgiften i noen år. I april 1912 kunngjorde Norsk Tidende at oppfinnelsen ikke lenger var beskyttet. Grunnen var manglende betaling av årsavgift. 

Ivar Rødder fikk patent på, var en fremgangsmåte ved pressing av hermetikkbokslokk. Dette patentet betalte han årsavgiften for frem til oktober 1922.

Ivar var på ingen måte alene om å få patent på nyutviklede produkter innenfor hermetikkindustrien. Totalt var rundt 400 patenter registrert innenfor denne næringen i perioden mellom 1880 og 1915.

Referanser: 

[1] Fremstillingen her bygger i det vesentlige på opplysninger i de kommunale folketellingene. https://stavangerbyarkiv.no/folketellinger/ 

Johannes skole

Karsten startet i første klasse ved Johannes skole syv år gammel i 1908.[1] Undervisningen skulle etter loven være 18-24 timer hver uke. I klassen var de 34 gutter. Klasseforstanderen var 35 år gamle Mathilde Wareberg. Hun var, som mange lærerinner på den tiden, ugift, og bodde sammen med foreldre og sin 20 år gamle bror i Asylgaten 5.

Barna som gikk på Johannes skole, kom fra området øst i Stavanger der mange industribedrifter etablerte seg mot slutten av 1800-tallet. Folk bodde relativt trangt, og det var flere husholdninger i samme hus. Fedrene til de fleste elevene jobbet innen industri og hadde typiske arbeiderklasseyrker. Det innebar at de drev med ulike typer kroppslig arbeid som gjerne var sesongbetont og til dels risikofylt. Slik sett var levekårene ikke spesielt trygge, verken for arbeideren eller familien hans. Inntektene kunne i perioder bli betydelig lavere enn vanlig eller utebli helt. Flere familier bodde derfor, som Karstens, til leie.

Fedrene var blant annet: løsarbeider, dokkarbeider, fabrikkarbeider, hermetikkarbeider, bøkker, skomaker, snekker og tømmermann. To av medelevene, Alfred og Otto hadde mistet fedrene sine.

Hovedkarakteren for elevene ble regnet ut fire ganger i året. Den skulle uttrykke hvor godt en elev hadde oppfylt skolens mål og krav totalt sett. Karakteren ble regnet ut som gjennomsnittet av de enkelte fagkarakterene der 1 var den beste og 5 den dårligste.

Karsten var flink på skolen. Hans hovedkarakter i juni 1908 var 1,63. Bare fire elever hadde bedre resultat. Gjennomsnittlig hovedkarakter i klassen var 2,07.

Da han begynner i første klasse, hadde han fagene: religion, norsk muntlig, regning og skriving. I religion hadde han beste karakter og karakteren 1,5 både i norsk muntlig og regning. I Skriving fikk han 2,5. Men det var ikke bare i de fagene han ble vurdert, selv om det var disse hovedkarakteren ble regnet ut fra. Hans orden, oppførsel og flid var også gjenstand for vurdering. I samtlige av disse hadde han karakteren 2.

Som elev ved Johannes skole varierte Karstens hovedkarakter fra 1,55 til 1,79. I 1909 stod også fagene norsk skriftlig, historie og geografi på timeplanen. Karsten oppnådde gode resultater. Det faget han i løpet av skolegangen på Johannes gjorde det dårligst i, var norsk muntlig. Men selv i der gjorde han det relativt bra. Han varierte mellom å få karakterene 2,25 og 2,5.

Karsten var stort sett til stede på skolen og hadde nesten ikke noe fravær. De to første årene var han bare registrert borte en dag.

 

Petri skole

I april 1911 begynte Karsten i 4. klasse på Petri skole.[2] Han gikk i klasse med 31 andre gutter. [3] De fleste var født i 1901 slik som han, men åtte var ett år eldre og to var to år eldre. Trolig har de måttet gå 4. klasse om igjen fordi de ikke i det vesentlige har nådd undervisningsmålene.

I klassen til Karsten kom alle guttene fra arbeiderhjem i østre bydel. Arne Evertsen bodde i en av de tre leilighetene i Brattebergsgate 15. Totalt rommet huset femten personer. Markus Bjørnsen bodde i Nedre Blaasenborg 12 sammen med tyve andre. Også i dette huset var det tre boenheter. Tre gutter i klassen bodde i Pedersgaten slik som Karsten. Henry bodde i nummer 80, Otto i nummer 92 og Olav i nummer 103.

Andre bodde i: Blaasenborg 11, Fjeldsmuget 7, ABCgaten 3, Baadegaten 10, Mellemgaten 9, Kirkebakken 10. Fedrene deres jobbet som fabrikkarbeidere/arbeidere/løsarbeidere, blikkslagere, bøkkere, maskinister, skomakere, stuertere osv.

Karsten hadde 2,41 i hovedkarakter til eksamen i mars 1912. Gjennomsnittet i klassen var 2,70. Karsten var flinkest i fagene geografi, naturkunnskap og dårligst i regning. I de andre fagene: religion, norsk skriftlig og muntlig, historie og håndarbeid, var han bedre enn snittet.

Karsten var stort sett på skolen og hadde lite udokumentert fravær. Han var for eksempel registrert som syk en dag i januar 1912 samt en dag i mars og hadde to dager fravær uten tillatelse i februar samme år. Men selv om Karsten var relativt skoleflink og hadde lite fravær, hadde ikke klasseforstander Tronstad et positivt inntrykk av ham.

I forbindelse med at Karsten og kameraten Berge Ommundsen ble tatt av politiet for innbrudd og tyveri i september 1911, ble Tronstad kontaktet. Han ble bedt om å uttale seg om Karsten og fortalte at han ikke hadde "vist sig som nogen bra gut". [4] Karsten har nemlig verken utført sine skolearbeider pent og nøyaktig, vært tilstrekkelig flittig eller oppført seg godt. I tillegg har han vært upålitelig og han skal ha forsøkt å stjele verktøy fra sløydlokalet. 

Om vi sammenligner Karsten sine karakterer på Petri skole med dem han hadde mens han gikk på Johannes, viser de helt klart at resultatet er dårligere, selv om han har prestert relativt godt.

Referanser: 

[1] Arkivreferanse: Stavanger byarkiv, Johannes skole, elevdagbok.

[2] Arkivreferanse: SAST, Lindøy skolehjem, serie Fa – Elevmapper 1912-1913, Fa L0001. Her opplyser Karstens klasseforstander K. Tronstad at han har vært lærer for ham siden april 1911.

[3] Arkivreferanse: Stavanger byarkiv, Petri skole, dagbok for fortsettelsesskolen 1911/1912. 

[4] Arkivreferanse: SAST, Lindøy skolehjem, serie Fa – Elevmapper 1912-1913, Fa L0001. 

10 år gamle Karsten og 11 år gamle Berge i politiavhør 

En søndag i september, kort tid etter at Karsten har skiftet skole og mens han ennå bodde i Nedre Banegate 22, ble han tatt på fersk gjerning for å ha brutt seg inn i August Iversens hermetikkfabrikk ved Badedammen. Han var ikke alene om ugjerningen. Både han og kameraten, Berge Ommundsen, måtte i politiavhør. [1]

Karsten forklarte i avhøret at de to først tok seg inn gjennom et åpent vindu i en av Bjellands fabrikker for å se om de kunne finne penger på kontoret til kontrolløren. Det fant de ikke, og de fikk heller ikke opp skuffen de antok ville inneholde kontanter. I stedet ødela de et nøkkelknippe og tok med seg en tobakkspipe. Etterpå tok de seg inn i Iversens fabrikk. Ingen vinduer var åpne, men de knuste en rute og kom seg inn. Planen var å ta sardiner og komme seg utsett ut igjen, men Iversen oppdaget at de hadde gjemt seg bak noen kasser.

Berge bodde bare noen få hus bortenfor Karsten, var ett år eldre, men gikk ett år under ham på Johannes skole. Berges far var død for to år siden. I avhør hos politiet bekreftet Berge de forholdene han var anmeldt for. Han hadde, sammen med Karsten, både tatt seg inn i Bjellands og Iversens fabrikker for å stjele. Men han presiserte at han ikke før hadde deltatt i tyverier eller vært i kontakt med politiet. Karsten fortalte at han heller aldri hadde vært innkalt på politikontoret.

Saken ble avsluttet fra politiets side av tre grunner; det var første gang guttene stjal, de var under den kriminelle lavalderen [2] og verken Bjellands kontrollør eller fabrikkeier Iversen forlangte dem straffet. I praksis innebar det at politiet, med henvisning til § 42 i lov av 6. juni 1896, kontaktet skoleinspektøren for å sørge for at guttene ble tildelt straff på skolen. Berge ble straffet i oktober, og Karsten fikk tre slag ris [3] på skolen 10. november. [4]

Karsten fikk også fire måneder senere fem slag ris for å ha vært ulydig på skolen. Men han var på ingen måte den eneste i klassen. Andre medelever fikk fire-fem slag ris for skulk, løgn og ulydighet. En ble sendt til tvangsskolen.[5]

Nytt avhør hos politiet

I påsken i april 1912, mindre enn et halvt år etter det første avhøret hos politiet, var Karsten i nytt avhør på grunn av tyveri. [6] Denne gangen hadde han, sammen med fire andre gutter; Thoralf, Arne, Bjarne og Ragnvald, stjålet fra lageret til Stavanger Blikemballagefabrik i reperbanen. Karsten var den eneste av dem som tidligere har vært i kontakt med politiet.

Alle de fem guttene var på samme alder og bodde i samme nabolag; Thoralf og Karsten i Pedersgaten nummer 109 og 115. Arne og Ragnvald var begge bosatt i Øvre Banegate, en i nummer 25 og en i nummer 35. [7]

 

Karstens første opphold 

Karsten ble sendt til skolehjemmet på Lindøy i mai 1912, en ukes tid etter elleveårsdagen. Grunnen var to-tre tyverier og innbrudd. Vergerådet konkluderte med at «slet selskab» var årsaken. Karsten fikk ikke lenger bo hjemme hos foreldrene, men ble sendt bort sammen og samtidig med sitt «slette selskap», Gunder Johan Halvorsen. [1]

Elevene

I juni 1912 var det totalt 32 gutter på Lindøy. Rundt halvparten av disse var kommet dit på initiativ fra Stavanger vergeråd. Den andre halvparten kom i all hovedsak fra andre byer. [2] Totalt var det, fra oktober 1907 da skolehjemmet ble etablert som en statlig institusjon, og frem til utgangen av juni 1913, skrevet ut 61 gutter. Bare to av disse skal i ettertid ha gjort straffbare handlinger.

Men de positive tallene fra årsmeldingen i 1913 endret seg i ettertid i negativ retning. Opplysningene i elevprotokollen, [3]  tyder på at nær halvparten senere har begått straffbare handlinger. Det er også verd å merke seg at 15 prosent har utvandret, de aller fleste til Amerika og én til Australia.

 

I løpet av de seks årene skolehjemmet har vært i drift, ble seks gutter overflyttet fra Lindøy til Bastøy skolehjem, det vil si rundt 10 prosent. Tre av dem kom dit i 1913 etter gjentatte rømningsforsøk.

Litt over halvparten av guttene som var på Lindøy i juni 1913, var i aldersgruppene 12-13 år og 15-16 år. De fleste har vært der mindre enn et år. Det er med andre ord en del utskiftninger blant elevene. Noen ble skrevet ut på prøve og andre kom til.

 

Lindøyguttene 1912/1913 – målt og veid

Da Karsten kom til Lindøy i mai 1912 veide han 34 kilo.[4] Det var minst av alle. Kameraten Gunder var 18 kilo tyngre. Et halvårs tid senere hadde Karsten lagt på seg 3,5 kilo og kameraten nesten det doble. Karsten var fremdeles en av de letteste, Gunder den tyngste. Gjennomsnittsvekten blant de sytten guttene som ble veid i mai 1912, var 42,7 kilo. Da Karsten forlot skolehjemmet i april 1914 var han 41,5 kilo og 1,47 meter høy.

I en artikkel om Lindøy i Stavanger Aftenblad i 1913 [5] står det: [...] Det er vel dem, som angaaende gutternes kaar, er tilbøielig til at tro, at de faar meget pryl og lidet mad. Den nøgne sandhed er imidlertid akkurat det modsatte. Faa eller ingen af gutterne har nogensinde i sit liv faat saa rigelig og god mad, som de faar paa Lindøen.

 

Personalet

Bestyreren, Henrik Storstein, startet i jobben i mai 1911. [6] Han var utdannet lærer fra Stord, hadde jobbet som lærer i folkeskolen i Stavanger, men  også vært ansatt som lærer på Lindøy. Jobben som bestyrer på skolehjemmet hadde han i ca. 30 år. Det var betraktelig lenger enn forgjengeren, Anders Hirth.[7] Han startet i bestyrerstillingen da skolehjemmet ble innviet i 1907. Men på bakgrunn av en relativt omfattende klagesak mot ham, sa han opp stillingen og ble tilbudt en lærerpost ved Stavanger folkeskole. [8]

 

I tillegg til bestyreren var det en lærer, en håndtverkslærer, en gårdsdreng, en husmor samt kjøkkenjente, syjente og budeie. Statsfysikus Th. Wyller var også tilknyttet skolehjemmet som lege. Læreren E. Meyer Hviding hadde, som Storstein, tatt lærerutdanning på Stord. [9] På skolehjemmet fikk han stilling i 1908. Håndverkslæreren Anders Ringøen var utdannet snekker og treskjærer og ble tilsatt på Lindøy i 1912. [10] Det samme året kom også gårdsdrengen Johan Farsund. Han var utdannet agronom. Elisabeth Storstein, bestyrerens kone, var ansatt som husmor.

 

Referanser

[1] Arkivreferanser: SAST, Lindøy skolehjem, serie Fba – Elevprotokoll 1907-1917, Fba L0001 og SAST, Lindøy skolehjem, serie Fa – Elevmapper 1912-1913, Fa L0001.

[2] Fremstillingen her bygger på årsmelding 1912/1913 skrevet av bestyrer Henrik Storstein. Arkivreferanse: SAST, Lindøy skolehjem, arkivserie D - saksarkiv, L0018 SAST/A-102055/D/L0018.

[3] Arkivreferanse: SAST, Lindøy skolehjem, elevprotokoll 1907-1917, Fba L0001.

[4] Arkivreferanse: SAST, Lindøy skolehjem, Vektbok elever, Fg L0002.

[5] Kilde: Stavanger Aftenblad, Mandag 2. juni 1913 Nr. 131.

[6] Arkivreferanse: SAST, Lindøy skolehjem, Saksdokumenter og korrespondanse, D L0018. 

[7] Arkivreferanse: Stavanger byarkiv, Stavanger skolekontor, saksarkiv 1911: «Jeg vil minde om at efter 21 aars lærervirke ved Stavanger folkeskole, blev jeg i 1907 eenstemmig ansat av Stavanger skolestyre som bestyrer av skolehjemmet. Fra 1900-1907 var jeg bestyrer av Arbeidsskolen for gutter. Også vært timelærer ved Stav off skole 1900-1907. I 1895 og 1904 reisestipend til utlandet for å studere skolevæsenet.»

[8] Arkivreferanse: Stavanger byarkiv, Skolekontoret, saksarkiv D, arkivboks nr. 12, merket «Dokumenter 1911. Skolestyrer Hirth, Lindøy, sak 1911». Saken er omfattende og kompleks og inneholder flere anklager mot bestyrer Hirth, bl.a. fra bestyrer Stueland ved tvangsskolen og fra ansatte på skolehjemmet. Også presten som hadde ansvar for Lindøyguttene, meldte om bekymring i forhold til om Hirth var egnet til å undervise i religion. Saken inneholdt selvsagt også Hirths kommentarer til anklagene. Bestyrer Hirth brukte bl.a. brev fra gutter som hadde vært på Lindøy som «bevis» på at han selv hadde gjort en god jobb og brydd seg om guttenes ve og vel. Hirth mente også at uanmeldte tilsynsbesøk fra lege Wyller tydet på at guttene skulle ha hatt det bra. 

[9] Første halvår 1913 var Hviding mye syk. Han var borte fra arbeid fra 23. januar til 31. mars. Elevene fikk Mikael Aksnes fra Aakre som vikar fra 13. februar og ut mars. Hviding var også syk fra 7. mai. Elevene fikk da Kristian Ljostveit som vikar fra 29. mai og utover. Kilde: Arkivreferanse: SAST/Lindøy skolehjem, kopibok 1913-1918, s. 198 Årsmelding um Lindøy skuleheim 1/7 1912-30/6 1913 ved Henrik Storstein.

[10] Bestyrer Henrik Storstein skrev følgende om Ringøen: «Herr Anders Ringøen har vore handverkslærar ved Lindøy skuleheim i halvtanna aar, fraa 1 oktbr 1912, og for dette arbeidet hans her kan eg gjeva han dei beste vitnemaal. Han er ein uvanleg hendig og dugeleg snikkar og treskjerar med framifraa utvikla form- og stilkjensle. […] Hans maate aa vera paa ogso millom elevarne er roleg og finsleg, han er deira kamerat paa same tid som han held god skikk og orden paa dei, er alltid ferdug til aa rettleida og hjelpa – ogso um det av og til kan koma til aa ga ut yver hans eigi fritid. […] 10. mars 1914 Henrik Storstein, styrar.» Arkivreferanse: SAST, Lindøy skolehjem, Kopibok A 1913-1918, s. 311.

Skolegang på Lindøy

I skoleåret, fra april 1912 til mars 1913, var det 253 dager med undervisning. [1] Skoletiden var fra 8 til 12 på formiddag eller 1 ½ til 4 ½ om ettermiddagen. Det var fellestime mellom 11 og 12. I tillegg hadde alle elever tre timer sløydopplæring hver uke i vinterhalvåret.

Opplæringen var tilnærmet lik den som ble tilbudt elever i folkeskolen i Stavanger. Men nivået var noe lavere i og med at flere av guttene ikke hadde gjort skolearbeidet sitt tidligere. Elevene var delt i to grupper; en formiddags- og en ettermiddagsklasse. Men det har tidvis vært nødvendig å dele opp klassene i ulike parti fordi det har vært så stort sprik i det faglige nivået. Tre gutter på 9-10 år og én på 11 år kunne verken lese eller regne da de kom.

Skolens boksamling inneholdt rundt 200 bøker. Disse hadde mange av guttene stor glede av. Fortellingene nådde ikke bare de som leste. Guttene som leste, fortalte hva bøkene handlet om og vekket leselyst hos flere. 

Aktiviteter og hverdagsliv 

Flere gutter var ivrige i musikkorpset og brukte også fritiden til å øve. Da korpset hadde kveldsunderholdning i misjonshuset i Stavanger, var det fullt hus. Pengene som kom inn, ble brukt til å kjøpe inn lysbildeapparat.

Alle guttene var i tur og orden på skolehjemmets verksted. Der jobbet de med halvsoling av sko og annet vedlikehold av sko og støvler. Dette var en type arbeid de fleste likte godt, selv om de ikke nødvendigvis var spesielt dyktige i utgangspunktet. Ellers deltok guttene i en del vedlikeholdsarbeid på hus og båter i sommerhalvåret.

Det var også rutine at guttene utførte annet arbeid og at dette gikk på rundgang. To gutter var med som hjelp på kjøkkenet en halv måned om gangen. En gutt hadde ansvaret for fjøset og en for rengjøring i huset. Alle guttene deltok i sesongbetont gårdsarbeid som pløying, setting av poteter og innhøsting av høy, grønnsaker og frukt.

Fritid, nasjonaldagsfeiring og sommertur 

En del av guttene brukte fritiden sin på å fiske med stang, andre kappseilte med småskuter. Det var også populært å kle seg ut som indianer og gå på krigsfot. Sommerstid fristet det mange med sjøbad og svømming. Vinterstid var det mer av innendørsaktiviteter; guttene spilte gjerne spill eller leste. Men om været var godt og isen trygg, gikk de på skøyter. 

17. mai feiret guttene på skolehjemmet sammen med guttene på tvangsskolen. Guttene var med på kappsprang og andre idrettsøvelser der de flinkeste fikk premie. Om kvelden var det fyrverkeri.

Sommerturen i 1912 gikk til Utstein kloster og Fogn med båt fra Det Stavangerske Dampskibselskap.

Bestyrerens dagbok - et innblikk i hverdagsliv og merkedager på Lindøy

Dagboken bestyrer Storstein førte i embetsmedfør forteller en hel del om daglig drift og rutiner. [2] Den rommer også ofte korte beskrivelser av været. Grunnen var trolig at guttene jobbet en hel del ute både med gårdsdrift og ulike vedlikeholdsprosjekter. Ellers står det litt om hva de har gjort de ulike dagene, både i undervisningen, i arbeidsøktene og på fritiden.

I april 1913 hadde Storstein ansvaret for 32 gutter. I dagboken har han skrevet at samtlige har fått utdelt neglebørste og at de har lagt ut såpoteter til spiring. Guttene har også vært med på å få storbåten i land for å pusse den opp.

I dagboken finnes også innførsler om helse og hygiene; guttene veies og sengeklærne henges regelmessig ut til lufting. Dersom det oppstod overenskomster mellom guttene eller noen forsøkte å rømme, ble det også skrevet ned.

Men det var ikke bare det negative bestyreren noterte. Det er flere innførsler om positive hendelser og observasjoner. [3] Dersom Storstein så at guttene oppførte seg bra og brukte fritiden konstruktivt, skrev han det. 

Ut fra dagboken får vi et visst innblikk i hvordan høytider ble markert. Til nasjonaldagen i 1913 fikk hver gutt ny lue og sløyfe. På selve dagen ble det avfyrt ni dynamittskudd om morgenen. Deretter ble det arrangert aktiviteter av ulike slag. Guttene hadde kappgang om formiddagen, og senere gikk de i sangtog rundt på øya sammen med tvangsskolen. Etter toget holdt lærer Haugland tale for dagen foran gymnastikksalen. Om ettermiddagen var det flere aktiviteter; bl.a. tresteg og «ringarne». Feiringen ble avsluttet med fyrverkeri på kvelden.

I forbindelse med julefeiring i 1913 sørget bestyreren for at det ble laget julepakker til de guttene som ikke fikk tilsendt noen hjemmefra. På julaften var været fint, og alle guttene fikk tegnebok, blyant, visk og 30 øre. Lærerne Hviding og Storhaug hadde stått for pyntingen av juletreet i gymnastikksalen. Om kvelden var det sang, gang rundt juletreet og pakkeutdeling der. Feiringen ble avrundet med at bestyreren leste en julefortelling og at det ble holdt andakt.

Av dagboken går det frem at bestyreren har hatt samtaler med guttene om hvilke planer de har etter utskriving. Han har også notert hva guttene fikk med seg da de ble utskrevet: «1 ny dress, ny lue, 2, par sokker, to skjorter, 1 arbeidsbukse, genser og arbeidsbluse, 1 set vadmels underklær».

Bestyrerens notater om Karsten i dagboken

Vi finner direkte beskrivelser av hva enkelte av guttene har gjort. Om Karsten står det at han har nektet å ta fotballen med hjem [4] selv om lærer Ringøren har krevd at han skal gjøre det. Det resulterte i at han ble pålagt å melde seg til bestyreren. Det gikk en stund før han faktisk gjorde det. Til bestyrer Storstein fortalte han at «han var redd aa melda seg», men angret og lovet å be Ringøren om forlatelse. 

Tre måneders tid senere slo Karsten en medelev, Jon Kviteberg, [5] i ansiktet. Bakgrunnen var at Jon skulle ha sagt til Karsten at han ikke hadde gjort det de hadde fått beskjed om. Bestyreren snakket med begge to, og i middagsstunden den påfølgende dagen måtte de «staa i gangen». [6]

Bare en ukes tid etter denne hendelsen, en gårværsdag i september, var det nok en innførsel om dårlig oppførsel fra Karsten sin side. Han har vært ulydig mot vikarlærer Lunde ved kveldsbordet. Det skjedde om kvelden den samme dagen skoleinspektør Anthon Larsen og konen var på besøk. De hadde hørt på undervisningen samt snakket med guttene. Bestyreren har notert at Karsten i noen uker har «vore lite viljug mot vikaren». [7] Han snakket også med Karsten den påfølgende dagen om måten han oppførte seg.

Mindre enn en måned etter har bestyreren igjen måttet kalle Karsten inn til samtale. Han skulle da ha tråkket på medeleven Alf, [8] men trolig har også Alf oppført seg ufint mot Karsten. Begge måtte stå i gangen i middagshviletiden. [9]

I januar 1914 var Karsten en av dem som hadde vært i saftskapet uten tillatelse. Da dette kom for en dag, var konsekvensen at han og de medskyldige egentlig måtte tilbringe fritiden sin inne og ikke fikk mulighet til å gå på skøyter på isen slik de andre guttene gjorde. Men bestyrer Storstein vurderte det slik at «av umsyn til isen og nytten av den, so faar dei gaa ei stund paa dammen» en time sammen med en av de voksne.

 

Referanser

[1] Fremstillingen her bygger på årsmelding 1912/1913 skrevet av bestyrer Henrik Storstein. Den finnes både håndskrevet versjon i kopiboken og i trykt versjon blant sakdokumenter og korrespondanse. Arkivreferanser: SAST, Lindøy skolehjem, Kopibok A 1913-1918, s. 198ff. Årsmelding um Lindøy skuleheim 1/7 1912-30/6 1913 ved Henrik Storstein, B L0002. SAST, Lindøy skolehjem, Saksdokumenter og korrespondanse D L0018.

Elevene i formiddagsklassen 1913/14

Karsten gikk i formiddagsklassen sammen med mellom 14 og 18 andre elever.[1] Antallet varierte litt. Noen nye kom til, og andre forsvant ut.

Elleve av de 25 guttene som i løpet av skoleåret 1913/14 gikk i formiddagsklassen, var født i Stavanger, mens fire var født i Haugesund og fire i Kristiansandsområdet.

Guttenes fedre hadde typiske arbeideryrker. Fedrene til fire av dem var stenarbeidere. Det samme antall gutter hadde fedre som var løsarbeidere/arbeidere og sjømenn/matroser.

Skoleåret 1913/14 hadde Karsten følgende medelever: Abraham Jakobsen [2], Alf Rasmussen, Alfred Hegland,Henrik Charles Stangeland, Edvin Høiland, Gustav Selmer Olsen, Hjalmar Hansen, Henry Andersen, Jens Dahl, John Johannesen, Johan Monsen, Johannes Andersen, Karl August Stray, Bernhardt Sivertsen, Nils Nilsen, Olaf Leonard Baardsen, Otto Nilsen, Ole Strømmen, Robert Hofmo, Sigurd Skeiene, Sigurd Pedersen, Sigvald Bjelland, Sverre Larsen og Villiam Tønnesen.

Grunnen til at samtlige av disse guttene havnet på skolehjemmet, var at de hadde begått kriminelle handlinger. Alle hadde stjålet, og flere av dem hadde også begått innbrudd i forbindelse med tyveriene. Tre hadde i tillegg forsømt skolen. Et fåtall av dem, færre enn fem, hadde vært i kontakt med politiet på grunn av andre forhold; rus, «gateløperi», heleri, underslag og ildspåsettelse. De bakenforliggende årsakene til at guttene hadde begått kriminelle handlinger var, at de hadde havnet i dårlig selskap.

 

 

Referanser:

[1] Arkivreferanse: SAST, Lindøy skolehjem Dagbok for formiddagsklassen 1913-1920 Fda L0001. Her er rubrikker for: "Antall", "Elever", "Naar født", "Naar indskr. i skolen", "Forældre og bosted", "Maaned", "Maanedsforsømmelse; syg, med tilladelse, uden tilladelse", "Karakterer" og "Anmerkninger". 

[2] Abraham Emanuel Jakobsen f. 2. februar 1898 i Haugesund, kom til Lindøy 6. mai 1912 og ble utskrevet på prøve første gang 18. oktober 1913. Arkivreferanse: SAST, Lindøy skolehjem, elevprotokoll 1907-1917, Matrno. 79.

De første guttene på skolehjemmet i 1907

Den første tiden etter at skolehjemmet på Lindøy ble tatt i bruk, fra oktober 1907 og frem til årsskiftet, var det bare fire gutter der; Sverre Larsen, Harald Egeløv, Edvin Kristofer Larsen og Alfin Larsinius Isaksen.

De tre førstnevnte kom alle til skolehjemmet 22. oktober, mens sistnevnte kom kort tid etter. [1] Alle var fra familier bosatt i arbeiderstrøket i Stavanger, en i Bredbakken 36, en Langgaten 7, en i Sandegaten 22 og en i Strandgaten 91. Sverre og Edvin var ti år gamle, Alfin 11 og Harald tolv.

Grunnen til at vergerådet hadde besluttet at de skulle være på skolehjem, var at de hadde begått tyverier og dermed brutt straffelovens § 257. Edvin hadde i tillegg til å stjele også nasket, mens Alfin hadde mishandlet barn og dyr. Årsaksforklaringene til hvorfor de begikk kriminelle handlinger, var noe varierende. For Sverre, Harald og Edvin sin del skulle den vesentligste grunnen være «slet selskap». Men i Sverre sitt tilfelle handlet det også om «daarligt tilsyn», det vil si manglende oppfølging hjemmefra. Også Edvin hadde etter Vergerådets vurdering, blitt dårlig fulgt opp hjemmefra og dermed fått en «mindre god opdragelse». Det var altså miljøet rundt som var grunnen til at disse guttene ikke oppførte seg som de skulle.

Når det gjaldt Alfin, mente Vergerådet at miljøet var av avgjørende betydning for at han begikk kriminelle handlinger, men at han også var arvelig belastet. Han var «i høy grad vanartet» og hadde to brødre som hadde vært på Bastøy. 

Livet etter Lindøy – virket oppholdet på skolehjemmet?

Harald, Sverre og Edvin ble alle utskrevet på prøve fra skolehjemmet i 1909. Alfin ble først utskrevet i 1911 etter å ha vært der i fire år. [2] Ingen av guttene ble sendt tilbake. Ut fra de opplysningene bestyreren har notert, ser det ut til at oppholdet på Lindøy har hatt en positiv effekt. Harald er den vi vet minst om. Han ble utskrevet tre dager etter konfirmasjonen i februar 1909. En måned senere utvandret han som Harald Gregoriussen til Amerika med moren og fire yngre søsken. De andre tre guttene kom tilbake til familiene sine, fullførte skolegang og fikk arbeid.

Sverre flyttet hjem til foreldrene som da bodde i Hjelmelandsgaten 13. Han startet på Petri skole i 6. klasse, og fikk deretter jobb som hermetikkarbeider hos Chr. Bjelland og Co. Han oppførte seg utmerket godt, og ble endelig utskrevet i november 1912.  

Edvin reiste til bestemoren på gården Elvenes i Bardu. Deretter hadde han et kort opphold i Arendal hos moren før de begge var en periode i Kristiania. Men i september 1911 var Edvin tilbake i Stavanger som elev i 6. klasse på Storhaug skole. Etter fullført skolegang fikk han jobb på en kassefabrikk og moren giftet seg med en politibetjent.

Da Alfin var tilbake i byen, startet han i bøkkerlære hos bøkkermester Chr. W. Pedersen. Senere fikk han jobb i beslagfabrikken, på Rosenbergs mek. verksted. Han var også en periode læregutt hos smed Guttormsen i Østervaag. Endelig utskrevet fra Lindøy ble han i april 1914. I tiden etterpå jobbet han på Rosenberg.

Ingen av disse fire første guttene var lenger på Lindøy da Karsten ble sendt dit i mai 1912

Gunder Halvorsen en av Karstens medelever 

Gunder kom til skolehjemmet samtidig med Karsten og av samme grunn. Han var tre år eldre. Faren hans var død for fire år siden. Den avgjørende årsaken til at han har stjålet var, ifølge Vergerådet, at foreldrene hans har forsømt oppdragelsen. 

Det var ikke første gang Gunder ble sendt bort fra hjemmet. To ganger tidligere har skolestyret vedtatt at han skulle sendes til tvangsskolen. Han har også blitt sendt på landet to ganger på initiativ fra fattigvesenet. Men begge gangene har han rømt.[1]

Gunders opphold på Lindøy varte rundt 10 måneder. Han forsøkte å rømme både i februar og i mars 1913. [2] Første rømningsforsøk var sammen med Oskar Lingaas. [3] I det neste var det Gunder som leder an, men også Knut Andreas Gaard [4] og Karsten Rødder var med. [5]

Disse to fluktforsøkene resulterte i at Gunder og Knut Andreas ikke lenger fikk bli på Lindøy. Begge ble overført til Bastøy skolehjem. Karsten ble derimot ikke sendt bort, men tatt tilbake til skolehjemmet på Lindøy. [6], [7] 

Skolegang på Johannes i 7. klasse

Etter å ha vært på Lindøy skolehjem i nesten to år, ble Karsten i mars 1914 skrevet ut på prøve. Det innebar at han fikk flytte hjem til foreldrene i Pedersgaten 115. Sammen med Otto Hjalmar Nilsen [1] som også hadde vært på Lindøy, startet han på Johannes skole  i 7. klasse. [2] Klassestyrer var G. Sortland. [3]. 

I forbindelse med utskrivingen tok bestyreren, Henrik Storstein, pr. brev kontakt med skolebestyrer Abraham Tønnesen ved Johannes skole. Han informerte om at begge guttene hadde gode evner og kunnskaper, og at de, i det minste de siste måneder, hadde oppført seg bra. Det var tydelig at Karstens noe heftige gemytt, bekymret ham. Men han forventet at han klarte å styre dette og ville vise vilje til å oppføre seg fint. Storstein bad skolen bære over med guttene dersom det skulle vise seg at de faglig sett ikke var like flinke som sine medelever. Men han håpet at de ville gjøre sitt beste for å følge med. [4]

I klassen var det 33 elever. Litt over halvparten var, som Karsten, født i 1901, de fleste andre i 1900, mens tre elever var født i 1899. [5] Fire av medelevene; Bjarne, Otto Hjalmar, Olav og Jakob, bodde i Pedersgaten. Fedrene var bøkker, mekaniker, støperiarbeider og maskintrykker. [6] Det var bare en elev i klassen som hadde en far i et annet yrke enn de typiske, praktiske arbeideryrkene. [7] Han var sønn av en politibetjent.

 

Dødsfall i klassen

Få uker etter Karsten igjen ble elev på Johannes skole, døde en av hans medelever, Hartvig Enoksen av hjernebetennelse. Familien takket lærer og medelever for deltakelse i sønnens begravelse. Det er ikke usannsynlig at Karsten også har vært i begravelsen. Men han kjente trolig ikke Hartvig godt. De to hadde ikke tidligere gått i samme klasse.

 

 

Karakterer

Både faglig og sosialt sett så alt ut til å gå bra med både Karsten og Otto Hjalmar. Begge fikk gode karakterer i samtlige fag i de første månedene. Også karakterene i orden, oppførsel og flid var gode. Begge hadde høyere hovedkarakter enn svært mange av sine medelever. De lå godt over snittet i klassen og var dermed faglig sterke.[8]

Men i løpet av høsten falt karakterene betraktelig. Karsten som tidligere hadde utmerket seg i både religion og historie med karakteren 1,5 i begge fag, fikk nå 4. Den samme karakteren fikk han også i norsk skriftlig der han tidligere har hatt 2,5. Også Otto Hjalmar fikk karakteren 4 i fagene norsk skriftlig, regning, historie og geografi. I alle disse hadde han før hatt karakterer på 1- eller 2-tallet. De to eneste fagene der både Karsten og Otto Hjalmar fremdeles gjorde det godt, var i tegning og skriving.

Det var ikke bare rent faglig det var en tydelig negativ utvikling. Karakterene i flid og oppførsel ble alarmerende dårligere. I juni hadde Karsten karakteren 1 i både flid og orden samt 1,5 i oppførsel. Otto Hjalmar hadde beste karakter, 1, i flid, orden og oppførsel. Et halvt år senere hadde begge karakterene 2 i orden, 4 i flid og 6 i oppførsel. Dårligere enn den sistnevnte, kunne det ikke bli. Det er verd å merke seg at det ikke bare var Karsten og Otto Hjalmar som fikk dårligere karakterer. En tredjedel i klassen fikk karakteren 6 i oppførsel i desember 1914, men ingen var registrert med lavere oppførselskarakter enn 2,5 et halvt år før.

Tyveri og innbrudd

Nyttårsaften 1914 var Karsten med på et innbrudd hos baker Pedersen & Co i Nygaten 16. [9] 

Karsten og kameraten hadde stjålet marsipan og noen kobberpenger der. Men det var først da de deretter prøvde å bryte seg inn i en forretning i Urgaten, at en nabo oppdaget dem. Naboen fikk tak i kameraten og bragte ham til politikammeret. Karsten klarte i første omgang å slippe unna ved å dra til Egersund, men ble pågrepet da han kom til Stavanger igjen.

Karstens far ba politiet om å ikke slippe sønnen fri. [10] Politifullmektig Søren Ruus kontaktet pr. telefon bestyreren på Lindøy og ba om at han kunne sendes dit igjen, hvis ikke var alternativet fengsel. Bestyrer Storstein bekreftet overfor tilsynskomiteen for Lindøens skolehjem at Karsten og to andre gutter til var tatt tilbake til skolehjemmet. En av dem var Otto Hjalmar som ble skrevet ut samtidig med Karsten. Alle tre hadde gjort seg skyldige i tyverier. [11] 

 

 

 

[3] Arkivreferanse: Stavanger byarkiv, Johannes skole, Dagbok for 7de klasse a gutter ved Johannes skole. Skoleåret 1914/15.

[4] Arkivreferanse: SAST, Lindøy skole, Kopibok A 1913-1918, s. 320 brev fra bestyrer Henrik Storstein til skolebestyrer Abraham Tønnesen.

[5] Atten elever var født i 1901, elleve i 1900 og tre i 1899. En elev er det ikke oppgitt fødselsår på. Arkivreferanse: Stavanger byarkiv, Johannes skole, Dagbok for 7de klasse a gutter ved Johannes skole. Skoleåret 1914/15.

[6] Bjarne Sørensen i nr. 97, Otto Hjalmar Nilsen i nr. 100, Olav Birkeland i nr. 103 og Jakob Larsen i nr. 140. Arkivreferanse: Stavanger byarkiv, kommunal folketelling for Stavanger 1915.

[7] Fedrene til medelevene var blant annet: smed, skomaker, snekker, mekaniker, murer, baker og arbeider. Arkivreferanse: Stavanger byarkiv, Johannes skole, Dagbok for 7de klasse a gutter ved Johannes skole. Skoleåret 1914/15.

[8] Middelkarakteren eller hovedkarakteren regnes ut ved å summere karakterene i alle fag og dele på antall fag. I juni 1914 var middelkarakter i klassen 2,08. Karsten hadde 1.88 og Otto Hjalmar 1,85. I september var middelkarakteren i klassen 2,16. Karsten hadde 1,82 og Otto Hjalmar 1.90. Middelkarakteren i klassen i desember var 2,13, mens Karsten hadde 2,36 og Otto Hjalmar 3.06. Arkivreferanse: Stavanger byarkiv, Johannes skole, dagbok 7. klasse 1914/1915.

[9] Opplysningene i disse avsnittene er hentet fra elevprotokoll og kopibok fra Lindøy skolehjem: Arkivreferanser: SAST, Lindøy skolehjem, elevprotokoll 1907-1917, Fba L0001. SAST, Lindøy, Kopibok A 1913-1918 s. 483.

[10] Arkivreferanse: SAST, Lindøy skolehjem, Fba L0001, Elevprotokoll 1907-1917, matrno. 81.

[11] Tilsynskomiteen for Lindøen skolehjem, Hermed meddeles i ærbødighed at skolehjemmet har tat tilbake følgende gutter, som for tre fjerdingaar siden blev utskrevet paa prøve herfra: 1. Nils Nilsen, født 28/7 1900, tat tilbake 4/1 1915, 2. Otto Hjalmar Nilsen, født 14/7 1900, tat tilbake 4/1 1915, 3. Karsten Tostrup Rødder født 7/5 1901, tat tilbake 3/1 1915. Samtlige gutter hjemmehørende i Stavanger. Disse gutter var indviklet i tyverier, den sidste et indbrud, de øvrige flere tyverier (indbrud). 6/1 1915 Henrik Storstein. Arkivreferanse: SAST, Lindøy skolehjem, Kopibok A 1913-1918 s. 483.

Fra januar 1915 var Karsten igjen elev i formiddagsklassen på skolehjemmet. [1] Der var de atten elever. Noen kjente han fra sitt tidligere opphold, andre var nye. Som ved forrige opphold på skolehjemmet, kom rundt halvparten fra Stavanger. Ellers var de fleste andre fra Haugesunds- og Kristiansandsområdet.

Bestyrerens karakteristikk av Karsten

Bestyreren var ikke imponert over Karstens oppførsel da han ble tatt tilbake etter å ha vært ni måneder hjemme. Da han ble skrevet ut på prøve, mente bestyreren at han hadde vist god oppførsel. [2] Men nå noterte han at Karsten «har et vanskelig gemyt». [3] Oppførselen hans det første halvåret etter tilbakekomsten var ikke god. Han karakteriserte Karsten som en innbilsk gutt uten særlig arbeidslyst. [4]

I dagboken skrev han at Karsten i perioder var sur og uvillig. [5] Han pekte også på at Karsten til tider hadde en negativ innvirkning på kameratene, og nevnte da eksplisitt at dette gjaldt Otto. Karsten hvisket til medelevene, og forsøker å sette dem opp. Det står ikke om det er mot andre elever eller mot lærerne.

Bestyreren hadde også fått med seg at Karsten og en medelev hadde planer om å rømme, og at de i den forbindelse hadde tatt penger hos Lægreid og arbeidsformannen. [6]

Det står ikke noe om bakgrunnen for rømniningsplanen eller om hvor de hadde tenkt seg dersom den lyktes. Men i tillegg til generell hjemlengsel det kan være nærliggende å tro at egen og andres sykdom samt et dødsfall har gjort oppholdet ekstra utrygt og utfordrende. Karsten har stort sett holdt seg frisk. Men flere gutter, og også han, var syke i februar måned. [7]

Sykdom og dødsfall blant elevene

Rundt to uker før rømingsplanen ble avslørt, tidlig i mars, døde medeleven Nils Olsen Aurdal [8] på Stavanger sykehus. Han kom til Lindøy en ukes tid før Karsten ble skrevet ut på prøve for første gang og var dermed ikke en gutt Karsten kjente godt. [9] Etter dette dødsfallet måtte både lappestuen og soveværelser dampes med formalin. [10] En måned tid etter at Nils falt fra, døde nok en elev, Kristinus, 5. april.

Bestyrerens observasjon og vurderinger av Karsten

I dagboken har bestyreren notert at Karsten og Marselius har tatt brød fra kjøkkenet uten lov [11] og at han har vært med på et frukttyveri fra hagen til tvangsskolen.[12] Karsten og noen andre gutter skal også ha fått noen penger som de ikke har fortalt bestyreren om.[13]

I elevprotokollen har bestyreren skrevet at Karstens oppførsel på Lindøy til tider har vært utfordrende, både for personalet og for medelever. I enkelte situasjoner kunne han oppleves som egensindig, innbilsk og svært oppfarende og hissig. Dette gjaldt særlig dersom hans egne lyster og planer måtte vike for andres. Bestyreren merket seg også at Karsten fort opplevde seg forurettet av andre, og hevdet at han selv var uskyldig.

Men bestyreren har også bitt seg merke i at særlig tre stillesittende aktiviteter; lesing, tegning og skriving, falt i smak hos Karsten. Disse fikk frem positive egenskaper i ham. Karsten viste da både tålmodighet, utholdenhet og konsentrasjon. I arbeidet med skoleavisen var Karsten tydelig engasjert og hadde klare ambisjoner.

 

Konfirmasjon

Karsten ble konfirmert i Stavanger 17. oktober sammen med syv andre gutter fra skolehjemmet; Sigurd Pedersen, Alf Tjølsen, Alfred Abrahamsen, Otto Hjalmar Nilsen, Sverre Larsen, [14] Konrad Marcelius Langaker, Hans Møller Larsen Herigstad. De tre førstnevnte var fra Stavanger, [15] de fire sistnevnte fra Kristiania, Bergen, Skudenes og Varhaug. Presten de leste med og som holdt konfirmasjonsgudstjenesten, var Ebbe Moe. [16] Også tre-fire andre gutter fra skolehjemmet fikk lov til å være med i kirken. Selve konfirmasjonsfesten var på skolehjemmet dagen etterpå. [17] 

Dialog mellom bestyrer Storstein og Karstens far

Kort tid før Karsten fikk dra hjem til familien var det dialog mellom bestyreren og Karstens far. [18] Bestyrer Storstein tok kontakt slik at foreldrene både var informert om at han planla en ny utskriving på prøve for Karsten og kunne hjelpe til med å finne et passende arbeid til ham.

Få dager etterpå fikk bestyreren svar fra Karstens far, Ivar:

 

Karsten ble utskrevet fra skolehjemmet rundt to uker etter denne korrespondansen. [19] Samme dag fikk også Otto Hjalmar og Sigurd, som han stod til konfirmasjon sammen med, forlate Lindøy. I forkant av disse utskrivningene hadde bestyreren, slik han alltid gjorde, tatt kontakt med hjemmet eller det aktuelle vergerådet. [20]

 

Referanser:

[1] Arkivreferanse: SAST, Lindøy skolehjem, Dagbok for formiddagsklassen, Fda L0001.

[2] Arkivreferanse: SAST, Lindøy skolehjem, Kopibok A 1913-1918, s. 331, rapportering for 1. kvartal 1914.

[3] Arkivreferanse: SAST, Lindøy skolehjem, Kopibok A 1913-1918, s. 526f., rapportering for 1. kvartal 1915.

[4] Arkivreferanse: SAST, Lindøy skolehjem, Kopibok A 1913-1918, s. 563-565.

[5] Arkivreferanse: SAST, Lindøy skolehjem, Fdb L0001, Dagbok 1913-1917. 22/2-23/2 Graaver, sudlegt; driv med snø!  - Karsten sur og uviljug av og til.  – Kviskrar til kameratarne, so han set dei upp t.d. Otto. (s 99)

[6] Arkivreferanse: Lindøy skolehjem, Fdb L0001, Dagbok 1913-1917, 23-24/3 1915.

[7] Arkivreferanse: Lindøy skolehjem, Fdb L0001, Dagbok 1913-1917, s. 98f. 8/2 Marselius, Ingvald, Karsten ligg: vondt i halsen elder i hovud.  – Stormande, kaldt, sudaust desse dagarne. 16/2 I dag ligg ogso Karsten, Sverre L, Hagbart, Alfred A.

[8] Arkivreferanse: SAST, Lindøy skolehjem, Fdb L0001, Dagbok 1913-1917. 9/3 Telefonerar at Nils døydde imorgo tilegt. Til byen for aa ordna med kista, telegraferar til vergeraadet i Ulvik osbr.  «Vergeraadet, Ulvik, Hardanger. Nils Olsen Aurdal døde idag Stavanger sykehus. Hjernebetændelse. 10 dages sygdom. Ønsker hjemmet noget i anledningen. Lindøen skhj.»

[9] Nils Olsen Aurdal f. 16.06.1899, kom til Lindøy 25. mars 1914. Begge foreldrene døde da han var 5 år gammel, i 1904. Det var bestefaren Nils Tyse, som hadde hatt ansvaret for Nils. Nils døde 9. mars 1915.  Arkivreferanse: SAST, Lindøy skolehjem, Fba elevprotokoll 1907-1917, matrno. 118.

[10] «10/3 Risøen her burte og dampar med formalin paa lappestova, sovevær. II, ikkje nr. III daa han kun har 2 apparater med seg. Nils Aurdals klær til damping i byen. Gutarne paa soverom II maa i natt liggja paa daglegstova med alle dører uppe til klassen og ut til gangen.» Arkivreferanse: SAST, Lindøy skolehjem, Fdb L0001, Dagbok 1913-1917. 

[11] 18.04.1915. Arkivreferanse: SAST, Lindøy skolehjem, Fdb L0001, Dagbok 1913-1917.

[12] 5/10 Stueland melder um frugttjuveri i Sørviks-hagen: Alf Tjølsen, Karsten, Otto, Bertil, Bertil, Ole Martin. Helge, Sigurd, Frithjof, Georg, Hagbart. Arkivreferanse: SAST, Lindøy skolehjem, Fdb L0001, Dagbok 1913-1917, 05.10.1915.

[13] Arkivreferanse: SAST, Lindøy skolehjem, Fdb L0001, Dagbok 1913-1917, 30.09.1915.

[14] Sverre Larsen ble født 5. april 1900 i Bergen, kom til Lindøy 27. januar 1914 og ble utskrevet på prøve 6. november 1915. Arkivreferanse: SAST, Lindøy skolehjem, Fba L0001 Elevprotokoll 1907-1917, Matrno. 113.

[15] Sigurd kom til Lindøy i mars 1912, to måneder før Karsten. Alf og Alfred kom begge dit i første halvår av 1913. Arkivreferanse: SAST, Lindøy skolehjem, elevprotokoll 1907-1917, Fba L0001.

[16] Arkivreferanse: SAST, Lindøy skolehjem, Fdb L0001, Dagbok 1913-1917, 26.09.1915. 

[17] Arkivreferanse: SAST, Lindøy skolehjem, Fdb L0001, Dagbok 1913-1917, 17.10. og 18.10.1915.

[18] Det har også vært dialog mellom skolehjem og hjem tidligere for eksempel i forbindelse med at Karsten første gang skulle skrives ut på prøve våren 1914: «16/3 1914 Ivar Rødder og A. Magnussen skriv um sønene sine. Spør um sumt. Dr. Wyller kjem burtum, reint uventa for oss alle. Mor aat Otto vitjar oss.» Arkivreferanse: SAST, Lindøy skolehjem, Dagbok 1913-1917, Fdb L0001.

[19] Han ble utskrevet for annen gang på prøve 18.11.1915. Arkivreferanse: SAST, Lindøy skolehjem, elevprotokoll 1907-1917, Fba L0001.

[20] I kopiboken finner vi bestyrer Storsteins brev til: Sigurds mor datert 28.10.1915 s. 592, til Varhaug vergeråd vedrørende Hans datert 28.10.1915 s. 594, til Haugesund vergeråd vedrørende Sverre datert 23.10.1915 s. 590, til Kopervik vergeråd vedrørende Konrad Marselius datert 23.10.1915 s. 589. Arkivreferanse: SAST, Lindøy skolehjem, Kopibok A 1913-1918.

Til sjøs og til Amerika

Da Karsten i november 1915 ble skrevet ut på prøve for annen gang, reiste han igjen hjem til foreldrene. [1] Bestyreren, Henrik Storstein, har notert at faren hans skal ha fått løfte om arbeid til ham.

Fire dager etter utskrivingen hentet Karsten dåps- og vaksinasjonsattest hos bestyreren. 

Karsten ble ikke værende hjemme lenge. Få dager etter jul, den 27. desember 1915, mønstret han på skipet Solveig Skogland i Stavanger som smøregutt og dro til Belfast. Tre og en halv måned senere var han registrert som rømt i Portland i USA.   

 

 

Bestyrerens kjennskap til Karstens liv etter utskrivning i 1915

I elevprotokollen er det satt av rundt en halv side for hver elev der opplysninger om hvordan det er gått med dem etter utskriving skal noteres. Bestyreren hadde nemlig ifølge vergerådsloven et ansvar for å rapportere om dette (jf. § 33 og 36 i loven av 1896).

Om Karstens liv vet bestyreren at han først dro hjem til familien og at faren skulle skaffe ham jobb. Bestyreren brukte en del av halvsiden til å beskrive det han oppfattet som Karstens vanskelige sinn og hvordan dette har kommet til uttrykk mens han har vært på Lindøy. Men han begrunnet ikke eksplisitt hvorfor. Strengt tatt var ikke dette informasjon som omhandlet Karstens liv etter utskriving.

Bestyreren fulgte med på hvordan det gikk med Karsten i 2,5 år, det vil si frem til han ble endelig utskrevet i august 1918. Han visste at Karsten var reist til sjøs, men ble først klar over det i mars 1916, tre måneder etter at Karsten faktisk dro. Han har notert at Karsten i januar 1917 tok kontakt pr. brev fordi han trengte en attest. [2] Ut fra det som er skrevet ned, har Karsten fortalt at han var i Portland i staten Maine i USA og at han der både har arbeidet og gått på en forberedelsesskole. Han informerte om at planen nå var å starte på Gramarschool. [3]

Bestyrer Storstein ga Karsten en god attest, og skrev ikke noe i den om det han betegnet som hans vanskelige sinn. Tvert imot fremhevet han at Karsten var skoleflink og presterte svært bra.

 

Referanser: 

[1] Fremstillingen under denne overskriften er basert på opplysninger om Karsten i elevprotokoll, kopibok og sjømannsrulle. Arkivreferanser: SAST, Lindøy, Fba L0001, Elevprotokoll 1907-1917, matrno. 81 og B L0001, Kopibok A 1913-1918.

[2] Brevet har ikke vært å finne i Karstens elevmappe.

[3] Arkivreferanse: SAST, Lindøy skolehjem, Fba L0001 elevprotokoll 1907-1917, matrno. 81: Mars 1916: Karsten til sjøs. Januar 1917 mottat brev fra K. R. som oph sig i Portland Me, USA Har i sommeren 16 arbeidet og spart sig op penger. Har i vinter gaat paa en forberedelsesskole. Vil nu beg paa Gramarschool. Ber om en attest. Fik brev og hilsen fra ham nu i januar 1918. Utskrevet endelig 26 august 1918.

Om Karstens liv i USA vet vi en del gjennom det han selv har fortalt i intervjuer han gitt og i artikler han har skrevet. Han og noen andre av besetningen på skipet Solveig Skogland rømte mens det lå til kai i Portland i USA. Rømningen skjedde rundt tre og en halv måned etter at Karsten mønstret på i Stavanger. 

I Portland bodde det i 1916 rundt 2000 nordmenn, og Karsten kom i kontakt med sjømannspresten, Anders Bersagel som også var Stavangermann. Han hjalp ham med å få seg jobb. Karsten hadde nemlig bare 33 cent da han gikk i land i Amerika. Pengene passet han så godt på at han hadde dem med seg da han i 1967 flyttet tilbake til Norge igjen. [1]

Utdanning

Karsten begynte på High School i Portland. Deretter gikk han på sosialskole, Rand School of Social Studies i New York. Bakgrunnen for at han valgte denne utdanningen og dette studiestedet skal være at en original og radikal kunstmaler i Portland mente at det ville være den beste skolen for ham. Etter ett år med studier der, startet han på Columbia University hvor han studerte i to år. Han var også innom The New School of Social Science. Han tok emner i fagene psykiatri, engelsk, litteratur og sosiologi. Særlig var han begeistret for sosiologi, og mente at kunnskap om og forståelse av dette fagfeltet var av avgjørende betydning for en journalist i og med at yrket kunne sees på som en opplæring i praktisk sosiologi. [2]

Arbeid 

Hele studietiden hadde Karsten jobb ved siden av, og påtok seg løse skriveoppdrag for aviser mot betaling. Han ble etter hvert fast skribent i avisen The Eagle hvor han skrev kulturartikler i Søndagsmagasinet. Samtidig jobbet han også for flere andre aviser både under studietiden og etterpå.

Han var blant annet innom Brooklyn Times, Brooklyn Eagle, Standard Union og Brooklyn Citizen. Karsten skrev primært om litterære og politiske emner. I den sistnevnte avisen ble han etter hvert litterær og senere politisk redaktør. I 1940 ble han kontaktet av Carl Søyland, nyansatt redaktør av den norske avisen Nordisk Tidende og tilbudt en stilling i redaksjonen der. Søyland ønsket at han skulle ha en daglig spalte av samme type som han under sitt siste opphold i Norge hadde skrevet for Stavanger-avisen 1ste Mai. Karsten skrev der spalten "Dagens Tekst" der han kommenterte aktuelle begivenheter. Tidligere hadde han også skrevet spalten "Mænd og Masker" i samme avis.

Fra 1945 var Karsten redaksjonssjef. Etter 22 år i Nordisk Tidende, fra nyttår 1963, overtok han redaktøransvaret. Denne stillingen hadde han frem til han pensjonerte seg og flyttet tilbake til Norge igjen fire år senere.

Privatliv

Karstens private liv mens han bodde i New York forteller aviskildene relativt lite om. Etter å ha vært i USA nær tolv år karakteriserte han livet han har hatt der som en dans på torneroser. Han understreket at dette bildet ikke først og fremst handlet om hans liv, men at det var av mer universell karakter. Alle menneskers liv byr på gleder og sorger, uavhengig av hvor man bor. Selv hadde han ikke noe ønske om å bli amerikansk statsborger. Hovedgrunnen var at han mente at hans temperament, identitet og opphav var og ble norsk. «Ens originale ham forkastes ikke alltid så lett.» [3] 

En del av ens identitet ligger i navnet. Karsten sitt familienavn, Rødder, er i så måte litt ekstra interessant. Det markerer tilhørighet og opphav i dobbelt forstand. Men som så mange andre utvandrere, justerte han litt på skrivemåten av det slik at Rødder ble til Roedder. 

De første tretten årene i USA var Karsten ungkar. Han brukte mye tid på studier og jobb. Men i 1929 endret han sivilstand. Giftermålet ble gjort kjent både i det norsk-amerikanske miljøet i New York og i Stavanger.

Karsten giftet seg med Dorothy Lois Hervey. Hun var tre år eldre enn ham og utdannet lærer. [4] De fikk ingen barn. Når og hvorfor ekteskapet ble avsluttet, forteller verken aviskildene eller andre åpent tilgjengelig kilder noe om.

I reportasjen om Karsten som stod på trykk i Nordisk Tidende i 1961 kommenterte han ikke sin sivile status. Det vi får vite, var at han hadde huset fullt av bøker, bodde i 81. gate og var eier av en bruktbil som han kalte Sara. [5]

Men tidlig på 1960-tallet, nærmere bestemt fredag den 6. desember 1962, [6] giftet han seg med den 22 år yngre farmasøyten Karin Korperud. [7] Vielsen fant sted i Brooklyn, men ikke i den norske sjømannskirken der mange andre nordmenn giftet seg. Det var høyesterettsdommer Nathan R. Sorbel som viet dem.[8]

I godt voksen alder, nær 65 år gammel, ble han far. Året etter, da han gikk av med alderspensjon i USA, flyttet familien tilbake til Norge. Oslofjord forlot havnen i New York 28. april 1967.[9]  Skipet la til kai i Stavanger 7. mai, dagen før han fylte 67 år.[10] 

Roedder var i særdeleshet gjenstand for oppmerksomhet i anledning av at han har valgt å reise til Norge for å slå seg ned for godt etter 50 år i Amerika og 27 år i Nordisk Tidende. Karin Roedder skrev også en periode på 1960-tallet i avisen under psevdonymet Pernille R.

 

 

 

Karstens fortellinger om livet i USA - utdrag fra Nordisk Tidende,  5. juni 1947, "Si meg - Vi spør og De svarer: 

Si meg - hvordan tilbrakte De den første dagen i Amerika? Det er en lengre historie. Jeg kom med en Haugesundsbåt fra sommer og sol i Lissabon til vinter og snøføyke i Portland, Maine. Det var i begynnelsen av april. Jeg var fjorten år gammel og maskingutt. Vi la til ved Grand Trunk og ingen kunne komme i land. Det var noe med papirer og denslags. I nattens løp forduftet seks mann av besetningen. Eller kanskje det var åtte. Det var noe slikt fjorten åringen skulle ha gjort. Det var jo egentlig derfor han hadde tatt denne hyren fire-fem måneder tidligere. Rømlingene drog til Boston til fete amerikanske hyrer. Kl. 8 den kvelden forsvant fjortenåringen. [...] Fjorten-åringen skulle ikke til Boston. Han var ferdig med sjøen for godt. Da han han gikk i land hadde han 33 cents i lommen og en fiolinkasse under armen. Foruten fiolinen rummet den to bunker dikte av den aller ungdommeligste sorten og en bibelbok som han hadde fått med seg på reisen gjennom livet av en eldre "tante" (minst 45 år gammel) som hadde levet det frodigste liv i synd med minst tre mistenkelige personer uten derfor tilsynelatende å ha tatt skade på sin sjel. Bibelen er fremdeles i hans eie ennskjønt den syndefulle forlengst er hentet hjem. Det regnet og det var et vær for hunder da han i frykt og beven drog oppover fra havneområdet. Han gikk som i svime. Der var ikke en tanke i pannebrasken hans. Ingenting uten nettopp føttene fungerte, og de tok ham opp over en mørk tvergate. På overreisen hadde han tenkt seg urskog og prærie og et menneskekryp som drog fra farm til farm med fiolinen sin. Måtte vel gå an å spille seg til et grøtfat nå og da. Romantikk skortet det visst ikke på...Han la merke til en mørk skygge lenger oppe i gaten. Han visste det var politiet. Han visste at politiet ville stanse ham. Han tok det hele å forskudd og gikk bent på, kunne ikke annet. Han hadde lært å si: - Norwegian steamer, det og det navnet, og det var det svaret politiet fikk. Hva politiet ville ha rede på var visst en hel del, men han fikk bare det ene svaret: - Norwegian steamer, det og det navnet. Det endte med at politiet la hånden om akslen hans og fulgte ham tilbake til havneområdet. Han var et faderlig og godt menneske og det følte forunderlig trygt å gå og dasse ved siden av ham i regnet. Da de nærmet seg Grand Trunk pekte poliet på båten – Der! Sa han.

All right now? Savi «all right»?

Ja, sa fjortenåringen. – Thank you, sa han. – God bless you, sa politiet. – Savi «God bless you»? Men det gjorde ikke fjorten-åringen, ordene ble bare hengende ved ham…Ved neste tvergate var det intet politi lenger, og der smatt fjorten-åringen opp mot byen, igjen. Hvor lenge han trampet rundt omkring i byen husker han ikke lenger. Han møtte folk, det var ikke mange. Han kom til en jernbanestasjon og gikk inn i venteværelset og satte seg. Han kunne jo for eksempel sitte og vente på et eller annet tog. Det ene toget etter det annet kom og gikk og der satt han. Han tenkte på køyen sin om bord i båten og hvorfor i all verden satt han her? Hvorfor skulle nettopp han være annerledes enn andre mennesker? Han gråt en liten skvett og syntes så sørgelig synd i seg selv. Han tenkte på den fortapte sønnen i bibelhistorien. De fant dem i gatene i Amerika. Sultet ihjel. Og fordi han selv formodentlig ville gå samme veien spanderte han nok en tåreskvett på seg. Og timene gikk. Ved halv-to-tiden begynte noen funksjonærer å legge merke til ham. De snakket til ham. Hvilket tog han ventet på eller noe slikt. Han turde ikke si annet enn Boston. Funksjonærene rystet på hodene. En snakket tysk til ham. Han forstod litt mer tyske enn engelsk og kunne forklare at han var norsk, at han kom fra Boston og hadde forsøkt å få arbeid her, men at han nå ville tilbake igjen.

- Vent, sa tyskeren. – Sitt her. Jeg komme tilbake. Han kom tilbake med en danske. Til danskeren sa han bare han var arbeidsløs. – Har du rømt fra en båt? sa dansken. – Ja, sa fjorten-åringen. – Ja, der er en norsk prest i byen, han burde kunne hjelpe deg. Dansken arbeidet til klokken 5, fjorten-åringen kunne sitter der og vente på ham og så kunne han bli med dansken hjem, få seg noe å spise og så til presten. De lukket stasjonsdørene og slukket de fleste lysene. Og der satt han. I de årene hadde han det svært travelt med Guds fingerpek og sånt. Og hadde ikke Gud pekt nå så! Fra likskue i rennestenen og nå på vei til en norsk prest! Han bad så inderlig at presten måtte være den «rette» presten. Han sov litt, men mest satt han våken. Han var 25 år gammel og nå var han prest selv. Det skrev seg fra denne kvelden. Guds veier var uransakelige. Dansken måtte vekke ham klokken fem. Han tok ham på trikken, og så hjem. Dansken sa ikke mye og spurte ham ikke om noe. Han laget maten selv, han var enkemann, han hadde en sønn som bodde i huset. – Jeg har selv rømt fra et skip, sa dansken. – Når får du værsgo’ forsyne seg, sa han. Han trodde sikkert at presten ville ta seg av ham. – De har ikke annet å gjøre, sa han. Han hadde forresten en gang hørt den norske presten og han lot til å være et bra menneske. – Nei prester! Sa han. Nå vel, de kunne jo være all right. De fikk se. – Men de ligger formodentlig og drar seg i sengen til langt ut på formiddagen. Altså fikk en vente…Fjorten-åringen satt på en stol ved døren mens de ventet. Det kom en mann inn i kjøkkenet. Han kunne være i 30 års alderen og var antageligvis sønnen. Han bare gikk gjennom kjøkkenet og ut igjen. Men idet han åpnet døren kastet han noen papirlapper i fanget på fjorten-åringen. Det var en fem-seks endollar sedler. Bare kastet dem og forsvant. - Det er penger, sa dansken. - Bare stapp dem i lommen. - Nei, sa fjorten-åringen. - Ikke noe tøv, sa dansken. Og der satt fjorten-åringen med lappene. - Manna fra himlen, sa dansken. - Ja, sa fjorten-åringen...Klokka 8 ringe de på hos presten, men fikk ikke svar. De to en tur rundt Mountjoy Hill, og klokken 9 ringe de på hos presten igjen. De ringte mange ganger. Omsider åpnet en søvnig dame døren. Det var prestefruen. Hun sa at presten ikke var oppe ennå, om de ikke kunne komme igjen senere? Dansken sa nei, er er her nå, og har vært her før. Denne dreng er nordmann og trenger litt hjelp, og så får I værsgo' ta Dere av ham. Prestefruen må ha vært besvimelsen nær. Dette var jo det rene revolverdrama. - Drengen er Eders, sa dansken og så gikk han. Og der stod fjorten-åringen med den betutlede prestefruen. Hun bad ham ovenpå. Han ble sittende i bestestuen i syv lange og syv brede. Der hang noen bilder på veggen. Der hang et fotografi av en prest. Fjorten-åringen satt i det uendelige og stirret på fotografiet. Det måtte være ham, for han var den  "rette". Prestefruen viste seg ikke, men at par onger kom inn, en pike på fire eller fem og en på to eller tre. Fireåringen stod og kikket på ham. - Kan du spille, sa hun på norsk. - Nei, sa fjorten-åringen. Ikke noe videre. - Men spill da, sa fireåringen. - Få høre. Han spilte "Gubbe Noa" og pikebarnet har aldri siden bet ham hente fiolinen fram. - Fy, sa hun bare. ...Senere på dagen satt han sammen med presten som var den "rette" og leste dikt. Sine egne dikt. Han hadde omskrevet profeten Habakuk i vers og presten satt og nikket mens hans leste og prestefruen bare ristet på hodet. - Salig fryd, sa presten, som var et ensomet menneske og stor og rummelig og kunne tilgi en ung barnslig poet mye...Og dette er min første dag, eller første døgn, i Amerika. 

Gjennom denne fortellingen om sitt første møte med USA som Karsten formidler mer enn 30 år senere, viser han tydelig at han er en belest mann som er bevisst på hvordan han forteller sin historie.[1]

Referanser:

[1] Han alluderer både til Kierkegaards filisofiske verk Frygt og bæven (1843), Kincks forfatterskap (menneskekryp, hundevær) og til Bibelen. (Jobs bok 4,14, Salme 55,6 og Efeserbrevet 6,5, Filipperbrev 2,12).

Knus ikke en elendig i porten er hentet fra Salomos ordspråk 22.22. Dette gjør Karsten Rødder leseren oppmerksom på. Salomos ordspråk kap. 22 sier i Bibelselskapets utgave fra 2011 dette: «Ran ikke en fattig fordi han er fattig, knus ikke den hjelpeløse i retten.» Teologisk og språklig henger ordspråket sammen med 2. Mosebok 23, 6: «Du skal ikke fordreie retten for den fattige hos deg i en rettssak.»

Gjennom romantittelen signaliserer Rødder at han er opptatt av at sosial og økonomisk stilling ikke skal være avgjørende for hvordan du blir behandlet. Ingen mennesker er mer verdifulle enn andre. Alle har samme rette og plikt til å være medmenneske og til å vise hverandre nestekjærlighet, omtanke og respekt i ulike livssituasjoner. 

Trolig er det ikke tilfeldig at han valgte å kalle hovedpersonen Jakob Marl. Det er bare bokstavene "-ey" på slutten av etternavnet som gjør at det ikke er helt identisk med Charles Dickens' Jakob Marley som vi møter i A Christmas Carol (1843). Jakob Marley var Ebenezer Scrooges' partner. På syvårsdagen etter sin død, på julaften, oppsøker han Scrooge for å fortelle om sin skjebne som hvileløst spøkelse. Denne tilværelsen er en straff for alle de onde gjerningene han gjorde mens han levde. Han var selvopptatt og gjerrig og hadde ingen empati for sine medmennesker. Nå vil han advare Scrooge slik at han unngår å lide den samme skjebnen.

Både valg av romantittel og navn på hovedperson understreker Rødders hovedbudskap om at den fattige eller avmektige skal ha samme mulighet og rett til å bli forsvart som hvem som helst annen.

Ved å alludere til Bibelen og til Dickens i sin roman om en gutt som vokser opp under krevende forhold, først i hjemmet og så på skolehjemmet, gir Rødder rom for den lille fortellingen i den store, og for den store i den lille. Slik sett legitimerer han romanen Knus ikke en elendig i porten som litteratur og som livsfortelling.

Omtaler av romanen

Romanen vakte stor oppmerksomhet da den kom ut, og den ble anmeldt i flere aviser.

Formålet med utstillingen

Et mål med dette arbeidet å se hvilke arkivavtrykk et menneskeliv gir. Derfor har det vært viktig å benytte både statlige og kommunale arkivkilder. Videre har det vært sentralt å synliggjøre kildebruken tydelig i utstillingen på to måter; både ved å la lesere selv få muligheten til å utforske digitalt tilgjengelige kilder og ved å referere til dem underveis ved å bruke referanser i teksten.

Avisoppslag og avisartikler om og av Karsten Rødder har også vært sentrale for å kaste lys over livet hans etter at han forlot Norge få dager etter julen i 1915. Disse er digitalt tilgjengelige på Nasjonalbiblioteket nettside.

Opplysninger i skolehjemsarkivet - utgangspunkt for søk i andre kilder

I arkivene etter skolehjemmet finnes en hel del opplysninger som forenkler søk etter informasjon om Karsten og hans familie i andre arkivkilder betraktelig. I elevprotokollen er fødselsdato og -år oppført, og vi finner også navn, fødselsår og yrke på foreldrene. Av andre personalia om Karsten får vi vite tid og sted for hvor han er døpt og konfirmert. Vi blir også kjent med årsaken til at han har havnet på skolehjemmet, hvem som tok initiativet til at han skulle sendes dit, hva tid han kom og når han ble skrevet ut, både for første og andre gang på prøve og endelig. Bestyreren har også notert det han vet om hvordan det er gått med Karsten i tiden etter at han forlot skolehjemmet.

Arkivet etter Lindøy skolehjem inneholder flere arkivserier som kaster lys over Karsten sitt opphold. Vi finner elevprotokoll, elevmappe, vektprotokoll, dagbok og foto. Dessuten er det også relevant å se nærmere på kopibok og sakarkiv for den perioden Karsten var elev. I kopibøkene finnes kopi av bestyreren sine brev. I sakarkivet finnes blant annet årsmeldinger. 

Elevprotokollen inneholder opplysninger om: "Guttens navn", "Født den", "Forældre", "Fødested", "Forsørger og adresse", "Anbragt i Lindøens mildere skolehjem den...av...", "Aarsag for indsættelsen", "Konfirmeret den....i....menighed", "Udskreven av skolehjemmet", "Reist til", "Beskjeftigelse og adresse", "Oplysninger efter udskrivningen".

Hvor mye og hvilken type informasjon den enkelte elevmappen inneholder, varierer noe. I Karstens mappe finner vi blant annet: 

• Skjema til utfylling av vergerådet i forb. m innsetting i skolehjem
• Utskrift av Stavanger vergerådsprotokoll
• Erklæring fra Stavanger helseråd
• Brev fra Stavanger vergeråd til bestyreren på Lindøy
• Dåps- og konfirmasjonsattest
• Brev fra Karsten Rødders far, Ivar Rødder, til Storsten, bestyrer på Lindøy
• Opplysninger fra lærer Tronstad, Petri skole
• Melding om innbrudd fra Stavanger blikemballagefabrik til Stavanger politi
• Politirapport vedr. Karsten Torstrup Rødder og Berge Ommundsen - innbruddstyveri
• Politianmeldelse
• Politirapport vedr. Karsten T. Rødder m.fl. - innbruddstyveri
• Stavanger politikammer ber sogneprest om aldersattest

Andre kilder til Karsten og familiens liv i Arkivverket:

I kirkebøkene finnes blant annet informasjon om ham og andre familiemedlemmers fødsel/dåp og konfirmasjon.

De statlige folketellingene for 1900 og 1910 sier noe om hvor familien bodde og hvem de bodde sammen med. I de kommunale folketellingene finnes også denne typen opplysninger, men i tillegg er gjerne arbeidssted notert. 

Informasjon om de ulike husene familien Rødder har bodd i, finner vi i panteregister, pantebøker og branntakstprotokoller. 

Vi har også brukt annotasjonsruller og hovedruller for å få en oversikt over Karsten og Ivar Rødder sin tid til sjøs. Annotasjonsrullene ble ført kretsvis. I disse protokollene registreres mannskap med sjømannspatent av midlertidig karakter. Hovedrullene ble også ført kretsvis og gir omfatter mannskap med sjømannspatent av permanent karakter.

Patentene Ivar Rødder fikk for oppfinnelser knyttet til hermetikkprodukter, finner vi både i arkivet etter Styret for det industrielle rettsvern (Patentstyret) som oppbevares i Riksarkivet samt hos Patentstyret.

Kommunale arkivkilder

Vi har også brukt følgende kilder fra Stavanger byarkiv:

• Petri skole, Dagbok (1911-1912), 4de klasse gutter
• Johannes skole, Dagbok (1914-1915), 7de klasse gutter

• Kommunale folketellinger for Stavanger (1901-1916)

• Adressebøker for Stavanger

• Likningsopplysninger fra arkivet etter Stavanger ligningskontor 
• Fødselsmeldinger 1908-1914 fra arkivet etter Stavanger helseråd

Nasjonalbiblioteket

Avisoppslag og avisartikler om og av Karsten Rødder har vært viktige kilder til å kaste lys over livet hans, særlig etter at han forlot Norge i romjulen i 1915. Det er først og fremst Nordisk Tidende som har vært sentral i og med at Karsten i en årrekke var journalist og redaktør i avisen. Men familienotiser i norske aviser, bl.a. i Stavanger Aftenblad, 1ste Mai, Stavanger Avis og Rogaland har også vært av betydning. Der har vi funnet dokumentasjon på giftermål, feiring av runde tall, dødsfall og begravelser. De ulike avisene er digitalt tilgjengelige på Nasjonalbiblioteket nettside. Som flere andre aviser tilbyr Stavanger Aftenblad digital tilgang til historisk arkiv for sine abonnenter.

Bidragsytere

Denne utstillingen er laget av Ine Fintland (førstearkivar i Arkivverket) med god hjelp fra:

• Jan Alsvik, Arkivverket
• Lene Bøe, Stavanger byarkiv
• Grethe Flood, Arkivverket
• Maria-Pilar Mendoza, Patentstyret 
• Eli Mosvoll-Jakobsen, Arkivverket
• Torkel Thime, Arkivverket
• Hilde F. Tjøtta, Arkivverket
• Synnøve Østebø, Arkivverket
• Jogeir Aartun, Arkivverket