Heksebrenning

Selv om kjettere var blitt brent i hjel tidligere ute i Europa, regnes trolldomsprosessene med brenning av trollmenn og hekser på bål som et fenomen som oppsto etter reformasjonen. Det er påfallende at prosessene stanset nesten like raskt som de begynte. I Norge vet vi at 870 mennesker ble stilt for retten anklaget for trolldom, og nesten alle disse rettsakene skjedde mellom 1560 og 1700. Dødsstraffene avgrenses tydelig til perioden 1570-1680 og ca. 30 % av dem som ble anklaget, fikk dødsstraff.  Den reelle prosentsatsen er nok lavere fordi folk anket, ble benådet eller greide å stikke av.

Beregninger viser at det trolig var et par tusen som ble anklaget for trolldom i Norge. Kildegrunnlaget for å vite noe om disse trolldomssakene er tingbøkene som refererer til rettsprosessene på de lokale tingene, lens- og fogderegnskap som forteller om utgifter til fengselsopphold, transport og bøddel samt ulike typer arkivmateriale etter geistlige instanser.

Jo lenger tilbake i tid vi kommer, jo mindre kildemateriale finnes. Men det som er noenlunde sikkert, er at prosessen startet relativt plutselig ca. 1560 og sluttet ganske brått ca. 1700. Dessuten ble flere anklaget og brent på Vestlandet enn på Østlandet, og aller flest ble rettsforfulgt i Finnmark. 75% av dem som ble tiltalt, var kvinner.

Østlandet hadde ca. ¼ av trolldomsprosessene i landet, og det er også her lokale ulikheter. Fron, Toten og Løten skiller seg ut med mange trolldomssaker.

1600-tallet var en urolig tid med konflikter og høy kriminalitet. Myndighetene svarte med harde straffer og tortur. Fra midten av 1500-tallet vokste befolkningen, og den katolske kirkes ulike hjelpetiltak forsvant. Det ble kamp om ressursene, og ingen hjalp de syke og fattige. De som ble anklaget for trolldom, var gjerne de fattigste av de fattige som lå lokalsamfunnet til byrde eller som skapte uro i en vanskelig hverdag. Lokal folketro og magi fikk et annet fokus og ble forsterket av den protestantiske demonologien, det vil si læren om djevelens verk. Trolldom ble på sett og vis satt inn i en kristen ramme. Den protestantiske læren hadde et mye mer problematisk forhold til trolldom og magi enn den katolske læren.

Myndighetene stadfestet i 1590 at signeri, det vil si helbredende magi, var en religiøs forbrytelse. Ved signeri svek en troen på Vårherre og syndsforlatelsen. Utførelse av trolldom, maleficium, det vil si skadelig magi, var å stå i ledtog med djevelen. For myndigheter og konge på 1600-tallet var skrifttroskap viktig. I 2. Mosebok 22-18 heter det litt avhengig av oversettelse : «En trollkvinne skal du ikke la leve».

På 1700-tallet ble rettsvesenet profesjonalisert og ulike typer fattighjelp ble etter hvert organisert. Heksebrenning ble historie.

Litteratur:

• Næss, Hans Eyvind : Trolldomsprosessene i Norge på 1500-1600-tallet. U-forlaget 1982
• Knutsen, Gunnar W. : Trolldomsprosessene på Østlandet. Oslo 1998

Kilder:

• Nord-Gudbrandsdal sorenskriverembete, tingbok 17, fol. 27a-27b