Kautokeino-samfunnet 1850
Kautokeino heter Guovdageaidnu på samisk og betyr blant annet midtveis. Kautokeino ligger midt i mellom Alta på norsk side, Muonio på finsk side og Karesuando på svensk side. Gjennom Kautokeino gikk det også vinterveier til Kvænangen, Lyngen og Nordreisa.
Etableringen av Kautokeinosamfunnet, med embedsmenn og landhandel med gjestgiveri må sees som et forsøk fra norske myndigheter på å innlemme vidda i Norge. En av grunnene var grenseforholdene til Russland/Finland og en annen var den religiøse vekkelse, Læstadianismen, som ikke bare foregikk i Kautokeino.
Tettstedet
Kautokeino bestod på midten av 1800-tallet av noen få hus og rundt femti boder på stolper. Disse fungerte som stabbur og lager for samene som oppholdt seg i Kautokeino i perioder av året, for eksempel ved ting- og markedsdager. Alle bodene kunne gi inntrykk av at stedet var større enn det var. Av fastboende fantes det i 1830-årene 8-9 familier som bodde til dels langt fra hverandre og av offentlige bygg fantes kirken, prestegården og skolen.
Kirken
Kautokeino kirke, som ble brent av tyskerne under 2. verdenskrig, var bygget i 1701. Før det hadde man brukt det som senere ble prestegården som kirke. Det var svenskene som bygget kirken og det var bofast svensk prest i Kautokeino mellom 1701 og 1755. Da området ble norsk ble det en del av Kistrand prestegjeld. Med egen sogneprest igjen bosatt i Kautokeino fra 1852 var presten mer tilgjenglig for folk i deres religiøse grublerier, enn den tidligere ordningen med en prest som kom for noen uker hver vinter.
