«Tyskerjentene»: Hva sier arkivene om hvordan de ble behandlet etter frigjøringen?

Guttene hadde tatt seg inn i huset til den ene kvinnen og dratt henne og datteren med ut på gaten. Der vred de armene til kvinnene bak på ryggen, og klipte dem foran en gruppe tilskuere. Etterpå måtte mor og datter gå et stykke med guttene for at alle skulle kunne se på og gjøre narr av dem.

Kvinnen skrev til politiet at hun syntes det var skrekkelig at datteren på 18 år ikke kunne gå ut med venninnene sine, og beskrev tilværelsen deres som et fengsel. Den andre kvinnen som sendte en anmeldelse fortalte om sin ni år gamle datter hun hadde problemer med å forsørge, fordi hun ikke kunne skaffe seg arbeid etter behandlingen hun hadde fått. 

Selvjustis og oppsigelser

I dagene etter frigjøringen manet norske myndigheter til ro og orden og til å ikke ta loven i egne hender. Selvjustis ble ansett som en trussel mot gjeninnføringen av normale rettstilstander. Men blant deler av befolkningen vanket det hevnlyst. Dette skulle gå hardt utover kvinnene som på ulike vis hadde hatt kontakt med fienden, til tross for at de ikke hadde brutt noen lov.

Kvinner ansatt i offentlige stillinger ble fradømt jobbene sine fordi de angivelig hadde utvist en «unasjonal adferd». Andre steder ble de mer eller mindre presset vekk fra stillingene sine som følge av mobbing fra kollegaer, eller at andre ansatte truet med streik dersom kvinnene ikke ble oppsagt.

Skamklipping og internering

Mange kvinner som det ble sagt skulle ha hatt med tyskere å gjøre ble skamklippet av andre sivile. Selv om skamklippingen var straffbar, kunne ikke kvinnene som ble utsatt for denne behandlingen regne med særlig beskyttelse hos politiet. Politiet hadde riktig nok mangel på ressurser og mye å gjøre etter krigen, men å beskytte kvinner som hadde pleiet omgang med tyskere var uansett ikke en prioritert oppgave.

Kvinnene som var blitt utsatt for skamklipping kunne i beste fall regne med å bli internert, i tråd med provisorisk anordning av 26. februar 1943 om polititjenesten i Norge under krig. Den sjette paragrafen i anordningen ga nemlig politiet adgang til å ta i forvaring personer som ble eller som kunne bli utsatt for "[...] overlast fra befolkningens side på grunn av formodning om unasjonalt sinnelag [...] av hensyn til deres egen sikkerhet». Kvinnene ble altså i praksis arrestert under påskudd av et ønske om å beskytte dem.

I politiarkivene finner vi flere eksempler på dette, med lister over såkalte «tyskertøser» som er blitt anholdt og avhørt etter krigen. Det er for øvrig et fåtall av disse som det oppgis at senere har fått landssviksaker mot seg. Vi finner også eksempler på at kvinner som angivelig skulle ha pleiet omgang med tyskere, ble kalt ut av politiet for å vaske hytter og lignende som var blitt beslaglagt under okkupasjonen. Den ene kvinnen som anmeldte skamklipping i Ringerike viste også til at hun var blitt sendt rundt for å vaske. Hun mente dette måtte ha vært straff nok, og ba om at det måtte finnes rettferdighet også for henne.

«Notoriske tyskertøser?»

Hvordan kunne en kvinne som anmeldte skamklipping regne med å bli møtt av politiet? De to anmeldelsene fra kvinnene i Ringerike ble liggende i over et halvt år. I desember ble de oversendt lensmannen i Nordre Modum med spørsmål om anmelderne var «notoriske tyskertøser».

Svaret kom tilbake til politimesteren bare noen dager senere. Alle de tre fornærmede i de to sakene skulle ha drevet en utstrakt trafikk med de tyske SS-soldatene som hadde holdt til på Vikersund bad, forklarte lensmannen. Han anbefalte derfor å henlegge sakene, den ene med begrunnelsen ”[e]n går ut fra at anmellerens hår er utvokset til det normale nu”.

Av Ingvild Aarøe Tønnesen, rådgiver i Arkivverket