Spillet om "City of Flint"

Gula Tidend

Nynorsk-avisen «Gula Tidend» var før krigen den av bergensavisene som hadde flest abonnenter på bygdene. 9. april 1940 ble avisen lagt ned av sine egne, fordi de ikke ville godta nazistisk sensur og kontroll. Først i 1948 kom den ut igjen. Da hadde imidlertid «Bergens Tidende» som kom ut stort sett under hele krigen, erobret markedet til «Gula Tidend». Likevel klarte avisen å leve som en liten språklig og meningsmessig «fargeklatt» i norsk presse helt til 1996. Det skjedde både på grunn og på tross av redaktør Per Håland.

Mandag 6. november 1939 – for 80 år siden, og lenge før Per Håland kom inn i avisens liv – vakte en reportasje i «Gula Tidend» oppsikt over hele verden. Avisen hadde nemlig klart å få snakke med noen av mannskapet på det amerikanske skipet «City of Flint» som akkurat hadde vært, og fortsatt var, sentrum i diplomatiske forviklinger av format.

Skipet hadde vært kapret av tyskerne i flere uker – og følgelig vært førstesidestoff i alle verdens aviser. Nå var det frigitt av norske myndigheter til høylytte tyske protester – og lå bevoktet av den norske marine på Puddefjorden i Bergen. Ingen uvedkommende fikk komme om bord og skipperen hadde fått beskjed fra Washington om å holde kjeft – inntil rapport var avgitt. «Gula Tidend»s medarbeider klarte likevel å få en prat med noen av mannskapet. Det var denne beretningen som gikk verden rundt. Hvordan han klarte det? Ja, det kan du lese i denne artikkelen.

Det blir fortsatt fleipet i pressekretser at avisens navn, «Gula Tidend», ble oversatt til «Yellow Times» da kilde for artikkelen skulle oppgis overfor utenlandske aviser. Det var neppe tilfelle. Da reportasjen ble gjengitt i «The New York Times» mandag 6. november, ble Erik Mohn oppgitt som «reporter» i Bergen. Avisens navn var ikke nevnt.

Løpergutt Reidar Bøe gjør et varp

Den journalistiske bragden til «Gula Tidend» skyldtes i første rekke avisens løpergutt Reidar Bøe. Han ble senere landskjent som sanger og «radiofantom» sammen med Kurt Foss. I 1939 var han bare en vilter kjuagutt, som på dagtid tjente noen slanter som redaksjonsbud i «Gula». Fritiden tilbrakte han nok som kjuagutter flest, høyt og lavt, på land og sjø. Et utenlandsk skip på reden, tiltrakk seg uvilkårlig unge gutter i deres jakt på gratis sigaretter. Det at «City of Flint» på toppen av alt var blitt verdensberømt, gjorde det nok ekstra interessant for en ung ærendsgutt å fortelle om sigarettvarpet i redaksjonen.

Siden Reidar Bøe åpenbart hadde tilgang på robåt og allerede hadde snakket med noen av mannskapet på «City of Flint», var det lett å vise vei for en engelsktalende frilansejournalist. Det endte med et journalistisk varp av internasjonalt format.

«Gula Tidend» fortalte i sin «særmelding» at de hadde hatt med både norske og engelske aviser ut til mannskapet på skipet. Mannskapet hadde dessuten kvittert med egne beretninger og notater. Norsk språk var ikke noe problem for denne gjengen, for mange av dem var Brooklyn-gutter som behersket «skandinavisk». De kunne blant annet fortelle at da de skiftet norsk los på veg sørover, hadde ikke den tyske prisesjefen penger til å betale losen med. Dermed måtte den amerikanske kapteinen ordne opp.

Regler for sjørøveri og Haag-konvensjonen nr. 13

Kapring av handelsskip har lange tradisjoner. Sjørøverne i Nord-Afrika ble tidlig beryktet. Også langs våre hjemlige strender drev man slik virksomhet, særlig under Napoleonskrigene. Mange av de gamle skipperhusene på Sørlandet er bygget for penger fra den norske kaperfarten tidlig på 1800-tallet.

18. oktober 1907 ble det undertegnet en avtale i Haag (Haag-konvensjonen nr. 13) som ga retningslinjer om hvordan blant annet nøytrale land skulle forholde seg til kaprede skip som kom innenfor tremilsgrensen. Avtalen ga anledning til at slike skip kunne seile innenfor grensen. De fikk derimot ikke gå til havn eller ankre opp uten at det forelå helt spesielle nødsituasjoner. Dersom de stoppet, pliktet det nøytrale landet å sette skipet fri.

Nøytral eller ikke...

Etter at Nazi-Tyskland hadde gått over grensen til Polen 1. september 1939, erklærte England og Frankrike krig mot Tyskland 3. september. De aller fleste andre land i verden var inntil videre nøytrale, blant dem både USA, Norge og de øvrige nordiske land.

Under enhver krig har krigførende land behov for å handle med nøytrale land. Det å holde seg nøytral har likevel aldri vært enkelt, selv om man opp gjennom årene fikk internasjonale avtaler som regulerte dette.

De største problemene for et nøytralt land, er at de krigførende gjerne vil ha dem med i krigen på sin side – eller å utnytte landets nøytralitet mest mulig, blant annet som tilfluktssted.

Det startet med "Athenia"

Da Frankrike og Storbritannia erklærte Tyskland krig, hadde tyskerne to krigsskip og 18 havgående ubåter liggende i Atlanterhavet. Allerede samme dag, 3. september 1939 kl. 12.15, fikk de ordre om straks å åpne fiendtlighetene.

Det første skipet kom på skuddhold samme kveld. Det var det 13.581 tonn store passasjerskipet «Athenia» med 1.418 mennesker om bord, hvorav 311 hadde amerikansk statsborgerskap. Skipet som ble ført av kaptein James Cook, tilhørte Donaldson Atlantic Line og var på veg til Montreal i Canada. Kl. 19.45 sendte den tyske ubåten U-30, under kommando av Oberleutnant z.S. Fritz Julius Lemp, avgårde en torpedo mot «Athenia». Skipet lå da 250 miles vest av Donegal i Irland. 

Torpedoen traff på babord side aktenfor maskinrommet. I tillegg til torpedoen avfyrte ubåten to granater mot skipet. Mange personer ble drept i eksplosjonene. Selv om skipet hadde livbåter til langt flere enn de som var om bord, oppsto det problemer da skipet begynte å synke. Tre av livbåtene ble ødelagt. Da den endelige opptellingen til rederiet var ferdig, viste det seg at 128 personer var omkommet, hvorav 28 amerikanske statsborgere. 

Flere skip kom til for å plukke opp de overlevende fra «Athenia», blant dem flere norske – og det amerikanske handelsfartøyet «City of Flint».

«Athenia» ble senket uten varsel. Dette var i strid med London-avtalen av 1936, om ubåters opptreden overfor handelsskip i krig. Denne avtalen, som også Tyskland hadde skrevet under, presiserte at handelsskip ikke måtte senkes før de som var om bord hadde kommet seg i sikkerhet.

Hitler likte ikke senkingen av «Athenia». Han regnet på dette tidspunkt stadig med fred med Vestmaktene og han ville slett ikke legge seg ut med USA. Derfor sendte tyskerne straks ut en melding om at «Athenia» var gått ned etter eksplosjon av en bombe. Den skulle være plassert om bord etter ordre fra Churchill, for å skade Tysklands forhold til USA. Løgn ble med andre ord tatt i bruk som propagandavåpen allerede fra første dag av verdenskrigen.

Etter «Athenia»-senkingen gav Hitler ordre om at ubåtene måtte holde seg strengt til folkeretten. Men etter hvert som han mistet troen på å kunne oppnå fred med England og Frankrike, ble ubåtenes hensynsfulle framferd de første månedene, avløst av brutalitet. 

Vil du vite mer om ubåtkaptein Lemp kan du trykke på +tegnet nedenfor.

"Flint'en" blir kapret og kommer i norsk farvann

I en melding 24. oktober het det at en tysk krysser (som seinere viste seg å være lommeslagskipet «Deutschland») noen dager før hadde senket et britisk skip («Stonegate»). Det britiske mannskapet var tatt om bord på krigsskipet, som like etter kapret det amerikanske handelsskipet «City of Flint». Tyskerne tiltvang seg kommandoen over «Flint'en» ved hjelp av et prisemannskap på 18. I tillegg ble de britiske sjøfolkene overført fra krigsskipet til «City of Flint».

20. oktober anløp «City of Flint» Tromsø første gang. Der ba det tyske prisemannskapet om drivstoff og vann, noe de fikk tillatelse til å bunkre. Da norske myndigheter oppdaget at det var britiske skipsmannskap om bord, ble det gitt ordre om at skipet måtte bli liggende noen timer ekstra. Til slutt ble det ordnet med at de britiske sjøfolkene kunne gå i land i Tromsø, før skipet seilte videre 21. oktober. Det fikk da lov til å holde seg i norsk farvann i 24 timer. Deretter måtte det gå utenfor grensen.

Dette førte til protester fra den tyske regjeringen. Den mente at et kapret fartøy med prisemannskap om bord, ikke skulle behandles på samme måte som et krigsskip. Utenriksminister Koht leste dem derfor teksten ned i Haag-konvensjonens fotnoter. Han understreket likevel at slikt bare gjaldt når et skip søkte havn – ikke dersom det dreide seg om gjennomfart uten stopp. Da kunne et skip i prise få fortsette uten tidsbegrensning. 

Nedenfor kan du lese utvalgte notater og brev om "City of Flint" fra arkivet til  Utenriksdepartementet i Riksarkivet.

Alle disse note-utvekslingene mellom norske og tyske myndigheter skjedde ikke med lynets hastighet. Her skulle paragrafer og kommaer sjekkes ned til minste detalj, før svar ble avsendt. Derfor skjedde dette i mellomtiden:

Murmansk neste

På dette tidspunkt av krigen var Tyskland og Sovjet forholdsvis «gode venner». Det tyske prisemannskapet styrte derfor «City of Flint» fra Tromsø og i retning Murmansk, hvor det ankom under tysk flagg.

Besøket i Murmansk ble kortvarig. Allerede 30. oktober var «City of Flint» tilbake i Tromsø. Denne gangen la den seg ikke til, men bad om å få fortsette sørover. Det fikk den lov til. «Men da dette var blitt kjent, oppsto den mulighet at en annen krigførende makt (England) ville passe opp båten på vegen», skrev utenriksdepartementet i en pressemelding om saken 5. november 1939, og fortsatte:

«For å føre oppsyn så lenge båten var på norsk sjøområde og for å trygge vår nøytralitet lot derfor kommanderende admiral en norsk orlogsskute følge med «City of Flint» sørover, og lenger sør ble båten møtt av «Olav Tryggvasson» som overtok vaktholdet.

Utafor Sogn hendte det at sjefen for «City of Flint» meldte at han hadde en sjuk mann ombord og derfor måtte få stanse i Haugesund for å få mannen under lægebehandling. Fra «Olav Tryggvasson» ble det da sendt en læge ombord, og da han hadde konstatert at den sjuke mannen bare hadde et ubetydelig sår på leggen, fikk sjefen på «City of Flint» beskjed om at han ikke av den grunn kunne få ankre opp i Haugesund. Prisesjefen sa seg enig i dette.

«City of Flint» ankret likevel opp i Haugesund den 3. november om kvelden, og da kapteinen på «Olav Tryggvasson» gikk ombord for å spørre om hvorfor den ankret svarte prisesjefen: «Etter ordre fra min regjering». Senere ble det sagt at han skulle rådføre seg med den tyske konsul i Haugesund.»

Så langt UDs pressemelding om reisen sørover. Det som står der, er ikke feil, men mangelfullt. Om natten 2. november ble nemlig et britisk krigsskip observert med kurs mot «City of Flint», innenfor den norske tremilsgrensen. Britene ble stanset av følgeskipet «Olav Tryggvasson» og gjort oppmerksom på at det hadde tatt seg ulovlig inn på norsk område. Like etter stakk det britiske skipet til havs, etter å ha signalisert en unnskyldning.

Det er dessuten kjent at «City of Flint» noe nord for Haugesund, ble passert av et tysk lasteskip som signaliserte at de skulle gå inn til Haugesund.

Frigivelse av "Flint'en"

UDs pressemelding av 5. november 1939 levner ingen tvil om det avtalerettslige grunnlaget for frigivelsen av «City of Flint» i Haugesund:

«Haag-avtalen fra 1907, som er ratifisert av både Tyskland og Norge ... foreskriver i sin art. 21 at priser kan bli ført inn i nøytral havn «bare på grunn av usjødyktighet, havets slette tilstand eller mangel på brensel og forråd». Når ingen av disse betingelsene er tilstede, heter det så i art. 22, «skal den nøytrale makt frigi den prise som måtte være innbragt».

I samhøve med denne forskrift ble derfor «City of Flint» i løpet av natten tatt ut av prisekommandoens makt og frigitt, mens det tyske prisemannskap foreløpig ble internert på «Olav Tryggvasson». Tidlig neste morgen forlot «City of Flint» Haugesund. 

Samme morgen, den 4. november, overleverte den tyske chargé d’affaires i Oslo til den norske utenriksminister en protest mot den måten de norske myndigheter hadde gått fram på mot «City of Flint». Utenriksministeren påviste på stedet at protesten var grunnløs, idet de norske myndigheter til punkt og prikke hadde oppfylt Haag-avtalens forskrifter.

Den tyske regjering krevde da at «City of Flint» skulle bli holdt tilbake så lenge saken ble drøftet mellom de to regjeringer. Men den norske regjering fant ikke noe rettsgrunnlag for å foreta noe slikt mot den amerikanske båt. Hele sin framferd i denne saken har den begrunnet i en note som i dag, søndag, er overgitt til den tyske chargé d’affaires.»

 “City of Flint” i Bergen

Fra Haugesund ble «City of Flint» beordret til Bergen, hvor den ble liggende på Puddefjorden noen dager mens kapteinen og amerikanske myndigheter ryddet opp i hva som videre skulle skje. Det var i denne perioden «Gula Tidend» fikk kontakt med mannskapet og «blåste» historien fra innsiden.

Allerede mandag 6. november, samme dag som både «Gula Tidend» og «The New York Times» hadde sine artikler, gikk kapteinen på «City of Flint» i studio og fikk kringkastet en tale til Amerika kl. 15.50.

Før båten forlot Norge, ble lasten solgt. Den bestod av smøreolje på fat, maskindeler, hermetikk, møbeltre, isolasjonsplater, radioapparater og andre elektriske apparater og ellers stykkgods av mange slag. 

Den første prøvestein for Norge

Med «City of Flint»-saken ble Norges nøytralitet satt på den første store prøve – bare to måneder etter krigens utbrudd. Ifølge den britiske avisen «The New Chronicle», bestod Norge denne prøven med glans: «Norway has now set an excellent example of courage and independence» (Norge har nå statuert et glimrende eksempel av tapperhet og uavhengighet).

En tilsvarende attest ble ikke utstedt i Nazi-Tyskland. Der het det at det nå var oppstått en «akutt situasjon i forholdet mellom de to land».

Det er ingen tvil om at den pinlig korrekte norske opptreden i «City of Flint»-saken, medvirket til planleggingen av det tyske angrepet på Norge året etter. Allerede 5. november 1939 skrev London-avisen «The Times»:

«Det kan være at den tyske kommandanten (på «City of Flint») handlet etter ordre fra sin regjering, som håpet å skaffe seg grunnlag for et klagemål mot Norge som den kunne utnytte i framtiden.»

Den resolutte norske opptredenen må ha virket ydmykende på Nazi-Tyskland. Selv propagandaminister Goebbels fikk problemer med å forklare både sitt folk og verden for øvrig hva som skjedde oppe på norskekysten. At den norske marine hadde arrestert og internert tyske sjørøvere – uten at Tyskland var i stand til å foreta seg noe, var en «for tøff nøtt å knekke for nazistene», skrev den engelske avisen «The News Cronicle». Verken Hitler eller Goebbels glemte den, noe Norge fikk merke 9. april 1940.

Da Koht leste tyskerne teksten 

Halvdan Koht kan uten tvil kalles Norges mest utskjelte utenriksminister. Det meste av kritikken mot Koht rettet seg mot hans håp og tro om at Norge skulle klare å holde seg nøytralt under siste krig. I tillegg mente man at dersom han hadde vært mindre opptatt av kommaregler og mer av realpolitikk, burde han ha «forutsett» 9. april.

Historikeren Koht sitt problem var at han stolte på inngåtte avtaler – og forventet at alle andre land også overholdt slike, «bokstav for bokstav, komma for komma». Selv i krigssituasjoner finnes det internasjonale avtaler som regulerer både hva krigførende og nøytrale land kan foreta seg. Det at Tyskland og dets allierte under nazi-styret etter hvert viste seg som falske avtalepartnere, ble et problem både for Koht, Norge – og USA, blant andre.

I «City of Flint»-affæren utviste Halvdan Koht nettopp en slik «bokstavtro» holdning. Han holdt seg pinlig nøyaktig til Haag-konvensjonen av 18. oktober 1907, som også Tyskland hadde skrevet under. I henhold til konvensjonen, beordret han det tyske prisemannskapet på «City of Flint» arrestert og skipet frigitt til amerikanerne. Da tyskerne protesterte, bad han dem ryke og reise (på en svært diplomatisk, men meget bestemt måte). Selv Tyskland fikk vær så god sørge for å holde seg til de avtaler de hadde skrevet under. Skulle det være slik at Hitlers nazi-styre ikke hadde lest Haag-konvensjonen, ble de nå diktert innholdet av Koht – bokstav for bokstav, ord for ord, fotnote for fotnote. Han kunne den nok utenat, ned til minste komma.

Krigen var da to måneder gammel – og langt fra noen verdenskrig.

Undersøkelseskommisjonen av 1945 om "City of Flint"-saken

I denne kommisjonsutredningen som ble avgitt til Stortinget og trykket i 1947, synes ikke den vellykkede håndteringen av «City of Flint»-saken som noe de burde bruke mye spalteplass på (kommisjonen skulle jo finne kritikkverdige forhold). Dog brukte den nesten er halv side (av s. 284) i bilagene til Bind I på å forklare «City of Flint»-saken i en fotnote!, som sluttet med setningen: «Den norske avgjørelsen var utvilsomt riktig.»  

"Flinten"s endelikt

S/S «City of Flint» var bygget i 1920 og var på 4.963 tons. Under krigen var det eid av den amerikanske «Maritime Commission». På en reise fra New York til Gibraltar med petroleum og militært materiell (hadde forlatt konvoien UGS-4), ble skipet torpedert og senket sørvest av Azorene 25. januar 1943 av den tyske ubåten U-575 under kommando av Günter Heydemann, med et tap av seks liv.

Av Bjørn Davidsen, Arendal