«Kjøttgryta» - Personlige brev i fellesdagbok

Det skal ha vært klassens psykologilærer Torstein Høverstad som kom med ideen. Dagboka ble sendt rundt med posten, i alfabetisk rekkefølge. Når Kjøttgryta ankom, kunne mottakeren lese hva som hadde skjedd med de 31 andre siden sist, før hun skrev sitt eget innlegg og sendte boka videre til neste på lista, det kunne gå to år før hun fikk den på nytt.

1942-kullet ved Statens lærerinneskole i husstell på Stabekk

Kvinnene var født mellom 1912 og 1918 og kom fra ulike deler av landet. Da den 2-årige utdannelsen var avsluttet, ble de spredt over det ganske land. De fleste giftet seg, og barn og barnebarn ble betegnet som «Kullets avleggere». Blant disse kvinnene var det både lærere, rektorer, gårdbrukere og hjemmeværende husmødre. I utgangspunktet ville de dele faglige erfaringer, men det ble mer og mer personlig. De delte både hverdagslige, og festlige opplevelser med hverandre, limte inn bilder av bryllup, barn og barnebarn. De besøkte hverandre, og klassen ble også fysisk samlet flere ganger. Ved 50-årsjubileet var 17 friske nok til å møte. 

De holdt kommunikasjonen gående til døden skilte dem ad

I de siste bøkene måtte noen bruke lupe for å lese innleggene, og enkelte fikk hjelp av sine barnebarn til å skrive. Etterhvert som «flokken minsket», kom Kjøttgryta oftere og oftere. Da siste innlegg ble skrevet i februar 2008, var fortsatt 7 i live. I dag er det én gjenlevende, Kari Rugesæter, som fyller 100 år 19. desember.

Gryta ble «holdt i kok» i 65 år, fra 1943 til 2008. De utskrevne bøkene ble oppbevart i ei forseggjort trekasse, som mannen til en av dagbokførerne hadde skåret ut til formålet. Det ble i alt 7 tettskrevne protokoller. Dagbøkene er slitte etter å ha blitt sendt rundt og bladd i. For at alle skulle få lest alle innleggene, måtte den gamle boka lenge følge med den ferskeste boka. 

En unik kilde

I 1986 skrev en av kvinnene at det gjennom snart 45 år hadde vært like gledelig og spennende å få «Kjøttgryta». De hadde nå «gjennomlevet de fleste faser av livsløpet- fra å være nybakte lærerinnespirer til pensjonister». Hun var bevisst på at de hadde skapt en viktig kilde. «Tenk for en kunnskapskilde om etterkrigstiden disse bøkene utgjør. Vi må for all del ikke brenne dem».

Før de la ned pennen i 2008 slo de fast at deres generasjon hadde opplevd større forandring enn tidligere generasjoner. «Husmorskoler finnes ikke lenger og husstell lærere er en utdøende rase». Kjøttgryta gir et unikt innblikk i hverdagshistorie sett gjennom kvinneøyne. Gjennom disse 32 livsløpene får vi et genuint innblikk i endringer i familie- og husholdningshistorie i ulike deler av landet i ei tid med store teknologiske og samfunnsmessige endringer. Gjenoppbyggingen av Nord-Norge etter krigen kan vi følge gjennom beretninger fra dem som holdt til der. En av kvinnene bodde noen år i USA, og fikk tilsendt Kjøttgryta, som ble tilført erfaringer også derfra.

Dette brevet fra august 1946 er et godt eksempel. Her er både familieforhold og teknologisk utvikling i fokus. Brevskriveren, som tidligere hadde bodd et sted med elektrisk lys, håpet å få elektrisitet i løpet av høsten. På hjemstedet var alt klart. De ventet bare på en kabel, som foreløpig «ligger på vent i England og koser seg».

Det koker fremdeles i Kjøttgryta!

Dagbøkene har etter at de ble avlevert til Statsarkivet i Oslo i 2013, vært etterspurte både av forskere og av barnebarn som er vokst opp med Kjøttgryta. Med støtte fra både Vestnorsk Filmsenter og Fritt Ord har Tindefilm i flere år arbeidet med en dokumentar, som etter planen skal sendes på NRK høsten 2020.