De ti vanskeligste trolldomsprosessene i nord

Trolldomsprosessene i Norge forgikk hovedsakelig i siste del av 1500-tallet og hele 1600-tallet. Under trolldomsprosessene ble kvinner og menn ført for retten anklaget for trolldom. I vårt land rammet denne forfølgelsen Finnmark særlig hardt. I perioden 1600–1692 ble 135 mennesker anklaget for trolldom og ført for retten i Finnmark. Av disse ble 91 mennesker dømt til ild og bål, 77 kvinner og 14 menn. De ble henrettet ved å bli brent levende på bålet. Antall dødsdommer under trolldomsprosessene i Finnmark utgjør nesten en tredjedel av dødsdommer under trolldomsprosessene i Norge totalt. For hele landet regner man med 310 dødsdommer under trolldomsprosessene, som totalt omfattet mer enn 750 anklagede personer.
 

De viktigste arkivkildene som kan belyse trolldomsprosessene i Finnmark er referater fra trolldomssaker i rettsprotokollene, tingbøkene, i Sorenskriveren i Finnmarks arkiv, som er i Statsarkivet i Tromsø. Serien med tingbøker begynner i 1620, og er meget godt bevart. I tillegg er lensregnskapene for Vardøhus, som oppbevares i Riksarkivet, verdifulle kilder til å belyse trolldomsprosessene, likeledes Lagmannens protokoller, som oppbevares i Statsarkivet i Trondheim. For perioden før 1620 er også Hans H. Lilienskiolds manuskript med avskrifter av en rekke dommer avsagt under trolldomsprosessene i Finnmark, et verdifullt materiale. Dette manuskriptet oppbevares i original i Thotts samling i Det Kongelige Bibliotek, København.

Vanskelige saker i forskningssammenheng

Jeg har forsket på trolldomsprosessene i Finnmark helt siden 1980-tallet, og senere utvidet det geografiske området til å gjelde Skottland og andre europeiske land. Når det gjelder trolldomsprosessene nord i vårt land, i Finnmark, har jeg valgt ut ti saker som jeg mener er vanskelige saker ut fra flere forhold. Ordet ‘vanskelig’ henspiller på forhold ved rettssakene som i en forskningssammenheng fremtrer som utfordrende. Det dreier seg om trolldomssaker der arkivdokumentene, gir for lite opplysning om hva som skjedde til at jeg i dag kan danne meg et fullgodt bilde av saken; det dreier seg om trolldomssaker der rettslige bestemmelser om bruk av tortur tydelig er krenket; det dreier seg om saker der sammenhengen mellom indisiebevis og tilståelse blir tydeliggjort; det dreier seg om trolldomssaker preget av brutalitet; det dreier seg om trolldomssaker som er blitt stående uavklart med henblikk på domfelling. Utvalget av saker nedenfor viser også en linje gjennom hele århundret da trolldomsprosessene pågikk i Finnmark, nemlig 1600-tallet, og en inkludering av både kvinner og menn som ofre i trolldomssaker. 

1 og 2. For knappe kilder forteller om Christen Skredder og Morten Olsen

De to første trolldomssakene i Finnmark,1601, er illustrerende for saker der arkivdokumentene gir sparsomme opplysninger om hva som skjedde. Det er lensregnskapene som er kildebelegg til disse to sakene, og opplysningene der er knappe. De to som var anklaget, var Christen Skredder, en velholden mann bosatt i Vardø, og Morten Olsen fra Varanger. Christen Skredder var norsk, og Morten Olsen var samisk. Rettssakene ble holdt på Vardøhus festning, som på samtidige kart og i datidens kilder ble kalt «Vardøhus Slot». De to var anklaget for å ha samarbeidet om å kaste trolldom over lensherre Hans Olsen Kofoed, som døde plutselig i mai 1601. De ble begge kjent skyldig i trolldom og dømt til ild og bål. Christen Skredders bo skulle tilfalle Kongen. Vi ser her en sak der et plutselig dødsfall opptrer og der man spør seg om hva som kunne være årsaken. Svaret er da trolldom, og en type trolldom der en samisk mann er involvert. Vi er helt i starten av trolldomsprosessene i Finnmark, og en samisk mann kommer i søkelyset som skyldig. Dette betyr at samisk trolldom utøvd av menn er kjent og fryktet blant rettens håndhevere i Finnmark. Når jeg oppfatter denne saken som vanskelig, er det fordi jeg gjerne skulle visst mye mer om sakens begynnelse, fortsettelse og avslutning, ikke minst hva de to mennene tilstod og hva slags holdning rettsapparatet viste til trolldom helt ved begynnelsen av 1600-tallet. 

3. Ulovlig bruk av tortur - Marrite Thamisdatter

En trolldomssak som er vanskelig fordi rettslige bestemmelser om bruk av tortur tydelig er krenket og der sammenhengen mellom tortur og tilståelse er tydelig, er saken mot Marrite Thamisdatter i 1634. Det var ikke tillatt på denne tiden med tortur før tilståelse, eller bekjennelse, som det kalles i kildene, hadde funnet sted. Etter dom var det tillatt med tortur i trolldomssaker for å få frem navn på medsammensvorne. Marrite Thamisdatter var en gift kvinne som var bosatt i fiskeværet Makkaur. Hun var blitt beskyldt for trolldom av en annen kvinne som var anklaget for å være en trollkvinne, og ført for retten 21. april 1634 ved Makkaur tingsted. Marrite Thamisdatter nektet først å kunne trolldom. Så gjennomgikk hun vannprøven og fløt, noe som var et tegn på skyld. Men fremdeles nektet hun å tilstå. Så ble hun kjent skyldig ut fra trolldomsbeskyldning og vannprøven, som var et indisiebevis sett på som en gudsdom. At dom ble avsagt på et slikt grunnlag, uten at det forelå noen tilståelse fra Marrites egen munn, er uvanlig i trolldomssaker.

Etter domsavsigelsen ble hun torturert, noe som er innført i rettsreferatet, og til å begynne med tilstod hun lite. Alt dette foregikk den 21. april 1634. Så ble hun ført for retten igjen dagen etter, den 22. april 1634. Det er da innført i protokollen at hun tilstod «upint». Dette er en sannhet med modifikasjoner, ettersom hun ble torturert dagen før, og visste hva som kom til å skje dersom hun nektet å tilstå. Marrite Thamisdatter tilstod nå alt det som forhørerne ønsket å høre; at hun hadde inngått pakt med Djevelen, at hun hadde vært med på en kollektiv trolldomsaksjon for å kaste trolldom over en jekt; at hun hadde kastet trolldom over fire menn med sykdom som resultat. Hun navngav en annen kvinne for å være trolldomskyndig, bekreftet sin bekjennelse og ønsket å ta imot sakramentet.

Saken mot Maritte Thamisdatter viser at domsavsigelse ble gjort før tilståelse hadde funnet sted, og er således et eksempel på ulovlig bruk av tortur. Dette er en sak som jeg anser som vanskelig og utfordrende fordi den viser at under trolldomssaker forholdt ikke rettsmyndighetene seg til lovens bokstav, men lot behovet for å presse frem en tilståelse veie tyngre enn de restriksjoner de faktisk var pålagt ut fra kongelige forordninger og lover. Saken viser også tydelig hvordan Marrite Thamisdatter nektet å tilstå helt til hun ble torturert og at det til tross for at hun vitterlig var torturert den første dagen, ble innført i protokoll andre dagen at hun tilstod «upint». Språkbruken viser at ved lesing av rettsreferater må man lese ord som å tilstå «upint», «godvillig», og «av egen fri vilje» med et mistankens blikk. 

4. Indisiebevis mot Oluf Nilsens hustru Lisbet

I saken mot Lisbet, Oluf Nilsens hustru ser vi at sammenhengen mellom indisiebevis og tilståelse blir tydeliggjort. Lisbet var en gift kvinne som bodde i Vardø. Hun kom reisende til Finnmark fra Nordland, og hadde tidligere arbeidet som tjenestejente. Lisbet hadde rykte på seg for å kunne trolldom, og ble ført for retten for trolldom på Vardøhus første gang 27. september 1628. Hun tilstod ikke, men ble på nytt ført for retten i 1632 og endelig i 1638. Hun ble anklaget for, omskapt som skarv, å ha kastet trolldom over flere personer med død som resultat, samt å ha satt stikker og snøre i veien for lensherren slik at han falt og ødela benet. Dette fordi han snakket hardt til henne. Lisbet gjennomgikk vannprøven og fløt, og etter det tilstod hun at hun hadde lært en trolldomsformel på tre ord av en finnekone på Rensås. Lisbet, Oluf Nilsens hustru, ble kjent skyldig i bruk av trolldom og dømt til ild og bål. Utviklingen av denne saken viser at Lisbet lenge nektet å tilstå, men etter vannprøven tilstod hun. Det viser at bruken av indisiebevis var effektiv for å få anklagede personer til å tilstå, da en slik gudsdom ble tatt meget alvorlig av rettsmyndighetene, bevitnet som den var av de mennesker i lokalsamfunnet som var utkommandert til å bivåne vannprøven.

5. Peder Krogs hustru Ingeborg ble torturert til døde

Trolldomssaker preget av brutalitet vil jeg dokumentere ut fra flere saker som skjedde under den siste store kjedeprosessen i 1662–1663. Dette var den siste krampetrekning under trolldomsprosessene i Finnmark, og en kjedeprosess som var meget brutal. Totalt ble 20 kvinner fra Vardø, Vadsø og de nærliggende fiskevær brent fra oktober 1662 til april 1663. I høsthalvåret frem til jul 1662 ble sju dødsdommer avsagt, resten om våren.

Jeg går inn i denne kjedeprosessen i januar 1663, da Ingeborg, Peder Krogs hustru, ble ført for retten på Vardøhus den 26. januar 1663. Hun var bosatt i Makkaur og beskyldt for trolldom av tre kvinner som i løpet av høsten var fengslet for trolldom og hadde fått dødsdom. Ingeborg nektet hele tiden at hun kunne trolldom, også etter å ha gjennomgått vannprøven og å ha blitt torturert. Hun ble ført for retten igjen den 29. januar 1663, og nektet fremdeles å kunne trolldom og å ha kastet trolldom over en nordlandsbåt, slik hun var blitt beskyldt for. Men hun forsøkte å saumfare alle muligheter for at hun kunne har fått trolldom i seg på en eller annen måte. Hun sa at hun hadde fått en fisk av en annen kvinne, og at hun ble syk etter å ha spist av denne fisken, så hun visste ikke om denne kvinnen hadde hatt noe i fisken. Noe annet nektet hun å si. Ingen dom ble avsagt. Samme kveld ble Ingeborg torturert til døde på strekkbenken, pinebenken, på Vardøhus. Liket hennes ble noen dager senere slept ut til Steilneset, retterstedet i Vardø, der hun ble brent sammen med andre trollkvinner.

Saken mot Ingeborg, Peder Krogs hustru, viser stor brutalitet utøvd under forhør under trolldomssaker på Vardøhus festning. Den avdekker hvor viktig det var for rettens betjenter å få mennesker anklaget for trolldom til å tilstå, og dermed den store frykten for trollfolk som eksisterte innen rettsapparatet. Samtidig viser saken mot Ingeborg, en åpenbart jordnær kvinne, den angsten hun selv hadde for at hun muligens kunne ha fått trolldom i seg gjennom noe mat hun hadde spist. Saken er for meg utfordrende fordi den viser at også de anklagede ofrene, trodde at trolldom var mulig, og at det gikk an å få i seg trolldom på ulike måter, enten man var seg det bevisst eller ikke. Saken mot Ingeborg er også utfordrende fordi hun plutselig forsvinner ut av protokollsidene og ingen forklaring gis på hvordan det gikk med henne. De kunne ikke føre inn i rettsprotokollen hvordan tortureringen utviklet seg. Grunnen til at vi kjenner hennes skjebne, et at ryktene gikk om at Ingeborg var tatt av dage under tortur, og noen menn fra Vardø skrev et brev til myndighetene der de ba om å få svar på hva som hadde skjedd. Dette brevet ble behandlet av myndighetene, og kjennskap til Ingeborgs endelikt kom for en dag.  

6. Guri, hustru av Laurits, tilsto første dag

Saken mot Guri, Laurits’ hustru, foregikk samtidig med saken mot Ingeborg. Guri var en gift kvinne bosatt på Ekkerøy utenfor Vadsø, og hun ble ført for retten på Vardøhus den 26. januar 1663. Hun var beskyldt for trolldom av tre kvinner som høsten 1662 ble anklaget for trolldom, forhørt og henrettet. Guri bekjente allerede første dagen for retten at hun hadde forsverget Gud og lovet Djevelen tjeneste, og at hun ble lovet hell med buskapen av Djevelen. Dessuten at hun hadde deltatt på trolldomssamling med Djevelen som midtpunkt på fjellet Domen utenfor Vardø St Hans natt, der trollkvinnene danset. Hun bekjente også at hun kunne en magisk formel som hun hadde brukt sammen med noe salt. Hun ble ført for retten på nytt 29. januar 1663, samme dag som Ingeborg, bekreftet sin tilståelse og sa at hennes gud het Erich. Hun ble kjent skyldig i bruk av trolldom og dømt til ild og bål.

Saken er utfordrende fordi den viser i klartekst likheten i endelig resultat mellom saken mot Guri, som tilstod allerede første dagen, og saken mot Ingeborg, Peder Krogs hustru, som ble drept på pinebenken samme dag som Guri fikk sin dom. Begge sakene går parallelt, men den som ikke tilstod, ble myrdet. Sakene viser at det egentlig ikke var noen utvei for en kvinne anklaget for trolldom i en kjedeprosess på Vardøhus i 1663. For begges vedkommende var alt håp ute den 29. januar 1663, enten det var snakk om en tilståelse eller en nekting. 

7. Stort press over tid for Margrette Jonsdatter i «Troldquindehullet»

Utover de neste måneder denne etterjulsvinteren 1663 fortsatte trolldomssakene med styrke.

På Vardøhus satt de trolldomsmistenkte kvinnene fengslet i «Troldquindehullet», et rom som var fryktet viden om. En av de tiltalte het Margrette Jonsdatter, som i mars 1663 fikk sin dødsdom, en skjebne lik mange andres. Margrette Jonsdatter var en gift kvinne som bodde i Vardø. Tidligere hadde hun arbeidet som tjenestejente i Tromsø. Hun ble navngitt for trolldom av to andre kvinner som var fengslet og forhørt. Hun ble første gang ført for retten på Vardøhus 8. oktober 1662, og fikk da godt skussmål fra allmuen, men var fortsatt i søkelyset for trolldom. Så ble hun ført for retten igjen et par uker senere, 25. oktober 1662, men nektet å tilstå trolldom. Julen kom og gikk. Margrette ble igjen ført for retten 29. januar 1663, men hun nektet fortsatt. En tilståelse var ønsket. Så ble hun prøvd med vannprøven 9. mars 1663 og fløt som en dupp. Dagen etter, 10. mars, ble hun igjen ført for retten, tilstod trolldom og farlig pakt med djevelen.

Grunnen til at Margrette var kommet i myndighetens søkelys, var at hun var navngitt, utlagt som det het, av tidligere fengslede kvinner som var anklaget for trolldom. De hadde i sine tilståelser sagt at Margrette hadde vært med på en trolldomssamling på Domen, der Djevelen var til stede. Da hun endelig tilstod, oppgav Margrette selv navn på mange andre kvinner som skulle ha vært med på samme trolldomssamling. Hun tilstod også ha vært med på å jage fisken fra land med tarelegger; kaste trolldom over sleden til amtmann Jørgen Friis og skipet til en Bergensborger; samt at hun hadde vært med på tur til helvete St. Hansnatt. Hun tilstod også noe meget farlig, at hun hadde inngått pakt med Djevelen. Margrette fikk sin dom 11. mars, hun ble dømt til ild og bål. Hun hadde opplevd store påkjenninger i månedsvis; kaldt og skremmende opphold i fengselshullet på Vardøhus, frykt for hva utfallet av hennes sak ble. Hun hadde vært vitne til at den ene kvinnen etter den andre av dem hun kjente, ble dømt til døden. Saken til Margrette er utfordrende fordi den tydelig viser hvordan press over tid fører til tilståelse, og at noen trolldomsmistenkte kvinner ble holdt lenge i live for at de skulle oppgi navn på medsammensvorne. 

8. Gundelle Olsdatter erklærte seg uskyldig og ønsket vannprøve

Den 10. mars 1663 ble også Gundelle Olsdatter ført for retten for trolldom på Vardøhus. Hun var en gift kvinne bosatt i Vardø, og var kommet til Finnmark fra Senja. Hun var beskyldt for trolldom av Margrette Jonsdatter. Gundelle nektet først å kunne trolldom, og ønsket selv å gjennomgå vannprøven, noe som ble utført. Hun fløt som en dupp. Dagen etter, den 11. mars, ble hun ført for retten på nytt, og denne dagen tilstod hun fortløpende: at hun hadde lært trolldomskunst, som hun hadde fått inn gjennom noe øl; at den slemme Satan kom til henne i en kråkes skikkelse og ønsket hennes tjeneste; at hun lovet å tjene sin gud, som lot seg kalle Morten; at hun ble lovet hell med buskapen og alt hun foretok seg; at hun prøvde ut kunsten på en hund for å se om den var virksom; at hun i skikkelse av en kobbe hadde medvirket til å jage fisken fra land med tare; at hun gjorde det fordi hun var sint på sin arbeidsgiver, som tok for høy pris for sine varer; at hun var med på en trolldomssamling St. Hansnatt på fjellet Domen; at den slemme Satan, Gammel Erich, kom til samlingen i en kråkes skikkelse. Gundelle Olsdatter ble kjent skyldig i trolldom og dømt til ild og bål, akkurat som Margrette Jonsdatter samme dag. Saken mot Gundelle Olsdatter er utfordrende fordi den viser at hun selv ønsket å gjennomgå vannprøven. Kan hende var det slik at en kvinne anklaget for trolldom på Vardøhus i 1663 fremdeles hadde et svakt håp om at hun ville synke, og dermed ville bli betraktet som uskyldig? 
 

9. Dorette Poulsdatter ble torturert til døde

Den samme dagen som Margrette, Gundelle og en tredje kvinne, Sigri Jonsdatter, ble ført for retten på Vardøhus, den 10. mars 1663, ble også Dorette Poulsdatter ført for retten. Hun var født på Hamarøy og bosatt i Vardø. Hun var beskyldt for trolldom av Margrette Jonsdatter og to andre kvinner. Dorette var anklaget for å ha deltatt på trolldomssamling på fjellet Domen, ha vært med på å jage fisken fra land med tare samt ha medvirket til å kaste trolldom over Jens Ottesens skip. Hun tilstod omsider at hun hadde fått en drikk øl av en annen kvinne, og at hun hadde fått ondt av den. Hun mente at kvinnen hadde hatt noe i ølet. Hun nektet å tilstå mer, gjennomgikk vannprøven etter eget ønske og fløt. Ingen dom ble avsagt. Samme kveld eller natt ble Dorette Poulsdatter torturert til døde på strekkbenken, pinebenken, på Vardøhus.  Siden ble hun slept ut til retterstedet Steilneset og brent sammen med andre, levende dømte trollkvinner. Saken mot Dorette Poulsdatter er utfordrende, på samme vis som saken mot Ingeborg, Peder Krogs hustru, ved at streng tortur kommer til syne. Imidlertid forsvinner de begge ut av protokollsidene uten at det gis noen videre forklaring på hva som skjedde med dem. Derfor er det andre kilder som må til for å fortelle hva som skjedde med dem på Vardøhus etter at de nektet å tilstå trolldom.

10. Anders Poulsen ble drept mens han var i rettslig forvaring

Den siste saken jeg vil nevne som er utfordrende og vanskelig å forholde seg til, er saken mot Anders Poulsen i 1692, den siste saken under trolldomsprosessene i Finnmark som endte med at en person mistet sitt liv. Saken er interessant fordi vi aldri får vite hva som ble rettsmyndighetenes dom. Anders Poulsen var en gammel noaide som brukte runebomme. Han var en gift, samisk mann som bodde i Varanger, og var født i Torne Lappmark i Sverige. Han ble ført for retten ved Vadsø tingsted 9. februar 1692. Han var anklaget for å ha brukt runebomme og utøvd ugudelig trolldomskunst. Hans runebomme var tatt fra ham i desember 1691. Under forhør ble han spurt om betydningen av runebommens symboler, som han delvis forklarte ut fra en naturreligiøs ramme, delvis ut fra en kristen ramme. Under forhør var det stor interesse blant rettens embetsmenn for å få vite hva de ulike symboler betød, særlig utlegningen av noen skikkelser av djevler malt nederst på runebommen. Imidlertid  understreket han selv at han kun gjorde godt med sin kunst, at han ikke brukte kunsten i ond hensikt.

Anders Poulsen ble også spurt om hvordan han brukte runebommen, og han demonstrerte dette i rettslokalet. På spørsmål om hvem som hadde laget runebommen ga han ulike svar. Han ble også spurt om hvem som hadde lært ham runebommens visdom, og da ga han også ulike svar, både at det var hans mor og at det var en same i Torne Lappmark. Saken er utfordrende fordi man må ta i betraktning at det er en rettssak som er rammen rundt Anders Poulsens tilståelse. Dette kan påvirke påliteligheten av tilståelsen, og det er tydelig at på noen punkter vakler hans tilståelse. Min oppfatning er at når det gjelder fortolkning av runebommens symboler innen en naturreligiøs ramme, er Anders Poulsens tilståelse og utlegning av runebommens symboler pålitelig, mens andre symbolers utlegning kan være påvirket av at dette var en alvorlig kriminalsak som ingen visste utfallet av. Anders Poulsen sak varte i to dager. Retten fant ikke å kunne avsi dom, da saken var vanskelig, og den ble utsatt inntil øvrighetens svar fra København var innhentet. Anders Poulsen ble holdt i rettslig forvaring i Vadsø. Han ble drept med øks av en sinnsforvirret person dagen etter at rettssaken var over. Man vet dermed ikke hva som ville blitt utfallet av denne saken, og en slik uvisshet er utfordrende fordi man i 1692 var helt på slutten av trolldomsprosessene i Finnmark.

Steilneset minnested

Jeg vil til slutt si noen ord om Steilneset minnested i Vardø. Steilneset minnested er bygd for å hedre ofrene for trolldomsprosessene i Finnmark. Det ble åpnet av Hennes Majestet Dronning Sonja i 2011. Minnestedet har tre komponenter: Kunst, arkitektur og historie.  Minnestedet har to bygninger, en glasspaviljong og en lang, trang bygning på 135 meter. Den sveitsiske arkitekten Peter Zumthor har tegnet begge bygningene. Inne i glasspaviljongen er det en installasjon: en stol med en brennende flamme i midten. Over stolen er det montert sju ovale speil som alle har ulik vinkling mot stolen, slik at avspeilingene av stolen blir ulike. Den fransk-amerikanske kunstneren Louise Bourgeois har laget installasjonen.

Den lange bygningen inneholder minnestedets historiske innhold. De 91 ofrene for trolldomsprosessene i Finnmark er hedret med hver sin individuelle minnetavle. Alle minnetavlene har et navn øverst. Slik kommer den besøkende nær skjebnen til hver enkelt som mistet sitt liv under trolldomsprosessene i Finnmark på 1600-tallet. Historiker Liv Helene Willumsen har skrevet alle tekstene som henger i den lange bygningen. Steilneset minnested kan bidra med kunnskap om smertefull historie, slik at tilsvarende hendelser ikke gjentar seg. Minnestedet kan bidra med å synliggjøre mekanismer under trolldomsprosessene som vi kan gjenkjenne i dag, eksempelvis resultat av tortur, og dermed være en advarsel mot forfølgelse og overgrep som foregår i vår egen tid. Vardø museum har gjort en utmerket jobb med å formidle Steilneset minnested til et stort publikum.

Av professor emerita Liv Helene Willumsen, UiT, Universitetet i Tromsø - Norges arktiske universitet