Oslo hovedstad i 700 år?

Kansleren var kongens viktigste medarbeider og medlem av riksrådet. Han tok vare på rikets segl og arkiv, og han utstedte og beseglet også brev og forordninger. Dette var viktige oppgaver i forbindelse med administrasjonen av riket, og med dette brevet ble disse oppgavene knyttet fast til Oslo.

Håkon 5. Magnusson var blitt konge da broren Eirik døde i 1299, de var begge sønner av Magnus Lagabøter. Kong Eirik hadde sitt hovedsete i Bergen, mens Håkon, som var hertug i Oslo-området, Opplandene, Ryfylke, Færøyene og Shetland, hadde Oslo som sitt holdepunkt, og det fortsatte han å ha etter at han var blitt konge.

En mann ved navn Åke var kansler for Håkon både som hertug og konge. Åke skal ha vært universitetsutdannet, og som prost i Mariakirken var han leder for den kongelige kapellgeistligheten der og hadde lendmanns rang. Som kansler var han Håkons viktigste rådgiver og skal ha hatt stor innflytelse på kongens beslutninger. Det er en grundig artikkel om Åke i Norsk biografisk leksikon.

Det originale brevet fra 1314 er dessverre ikke bevart, men vi har to bekreftede avskrifter av det. Den ene, øverst, er fra 1321 og den andre fra 1364. Den eldste er tydelig slitt av tidens tann, men ved å sammenligne de to avskriftene, har man kommet frem til teksten som er fullstendig gjengitt i Diplomatarium Norvegicum og i forkortet utgave i Regesta Norvegica. Brevet gjorde prosten i Mariakirken til kongelig kansler for evig tid, samtidig som han nå også fikk inntektene fra Nesodden, i tillegg til dem han allerede hadde fra Follo. Slik hedret kong Håkon Mariakirken, og det gjorde han til sjelehjelp for seg selv og dronning Eufemia, deres forfedre og etterkommere. Det var den nyutnevnte kansleren, Ivar Olavsson, som først fikk nyte godt av bestemmelsene, men det var i Åkes tid den tette forbindelsen mellom Mariakirken og kanslerembetet ble knyttet.

Kanslerembetet sto ved lag helt til 1679 selv om det endret seg over tid.