Bevismateriale fra Købersaken

Det spiritistiske mediet Ingeborg Køber ble mistenkt for mord på sin far, byfogd Ludvig Dahl i Fredrikstad. Hun hadde på seg en sommerkjole da faren druknet ved Hankø i 1934. Kjolen, 21 seanseprotokoller og ouijabrettet, som ble brukt for å kommunisere med de døde, var blant bevismaterialet under etterforskningen.

Forutså sin fars død

I avisreferatene etter tragedien skal det ha vært lagt vekt på at byfogdens gifte datter Ingeborg Køber (f.1897), etter å ha forsøkt å redde sin far fra drukning, hadde vært våt ”fra øverst til nederst”. Et vitne som hadde sittet i sjokoladekiosken ved Hankø, var blant dem som hevdet at hun hadde vært våt bare opp til hoftene.

Ingeborg som hadde vært eneste vitne til drukningen 8. August 1934, hadde under flere seanser forutsett farens død. Dahl hadde også en brist i nakken, som harmonerte dårlig med en drukningsulykke. Ingeborg Køber ble innkalt til rettslig avhør, men saken ble henlagt i 1935. Da det senere ble kjent at farens livsforsikring utløp bare en måned etter hans død, og at den lød på nøyaktig samme beløp som hans kone i hadde underslått fra byfogdkassen, ble Ingeborg i 1936 siktet for å ha forvoldt hans død, subsidiært for medvirkning til selvmord og forsikringsbedrageri. Hun tilbrakte 7 måneder i varetektsfengsel, men saken ble i 1937 henlagt på grunn av utilstrekkelig bevis. Dette til tross for at politiet etter grundig etterforskning konkluderte med at hun burde tiltales. Ingeborg Købers søknad om billighetserstatning ble avslått av Stortinget i 1939.

Købersaken har helt fram til i dag vært flittig belyst i pressen og i bokverk. Historikeren Ivo de Figueiredo gjennomgikk bl.a. sakspapirene før han i fjor ga ut en bok om saken. Hans teori er at det trolig har dreid seg om en form for assistert selvmord. Hvis man hadde vært lagt mer vekt på bristen i byfogdens nakkevirvel, ville kanskje også juristenes dom ha blitt at byfogden ble hjulpet over i det hinsidige.

Spiritisme

Spiritismen hadde mange tilhengere i mellomkrigstiden. Ektoplasma – en materie som var usynlig for folk flest - kunne oppfanges av et medium og få gjenstander til å sveve under seansene slik at man kunne kommunisere med de døde. Man forsøkte også å fange opp ektoplasma på fotografier.

I byfogdgården begynte de å eksperimentere med spiritisme allerede i 1919. Familiens eldste sønn Ludvig Dahl junior på 25 år, var omkommet om sommeren og det ble etablert kontakt med ham, først gjennom bordbanking og senere med plansjett og brett. Plansjetten (oppfunnet av franskmannen M. Planchette i 1853) var en trekant med metalltapper under som mediet førte over bokstavene på brettet. Ouijabrettet var standardredskap for spiritister. Ingeborg Køber opptrådte som medium og tok kontakt med den avdøde broren, som også satte henne i kontakt med andre ånder. I 1924 døde også broren Ragnar på 23 år. Byfogden førte hvert ord som ble sagt under seansene inn i en egen seanseprotokoll. I 1934 var det blitt 21 protokoller (8 sider fra seansereferatene måneden før Dahls død, var riktignok revet ut). Nesten alle var innbundne, nummererte, og stemplet med embetsstempelet til Onsøy sorenskriverembete. Også oijabrettet som ble brukt for å kommunisere med de døde, hadde embetets stempel. Byfogden presenterte seansene i foredrag rundt om i landet, og i flere bøker til forsvar for spiritismen.

Frikjent, men i medienes søkelys

Etter rettssaken giftet Ingeborg Køber seg og tok nytt etternavn, og hun flyttet til København. Men i 1975 da hun nærmet seg 80 år, kom hun igjen i medienes søkelys da det ble gitt ut en dokumentarisk roman om kriminalsaken (Tor Edvin Dahl). Da saken ble slått stort opp i Dagbladet, klaget Ingeborg forholdet inn for Pressens faglige utvalg. Hun mente hun hadde rett til å være i fred. Hun hadde ikke engang vært dømt i saken, bare siktet. Utvalget konkluderte med at det ikke var noe galt i å skrive en roman om en så kjent kriminalsak. Dagbladet hadde derimot begått et overtramp ved å trekke fram saken på en måte som på nytt satte spørsmålstegn ved Ingeborg Købers skyld.

Denne saken belyser de juridiske og etiske dilemmaene ved å trekke fram gamle straffesaker, som ikke lenger er allment kjent. Ifølge straffeprosessloven kan innsyn avslås i enhver dom som er eldre enn 5 år. Tankegangen er at den som er dømt for et forhold, skal kunne gjøre opp for seg og få være i fred. At saken tidligere har vært kjent i avisene, endrer ikke på dette. (Jf. RA. Justisdep. Politikontor C pk 325 (1937-1948) og RA.Privatarkiv nr. 938, Pressens faglige utvalg, DA 37)

Statsarkivet i Oslo, Fredrikstad politikammer, Fhb 33