Gjestebud og silkeklær – og myndighetenes forsøk på å kontrollere bøndenes forbruk på 1700-tallet

Lensmann på farlig oppdrag

Lensmannen i bygda, Hartvig Nideros, reiste til bryllupet på inspeksjon denne lørdagen, men det viste seg raskt at dette ikke var noe enkelt oppdrag. Han ble også advart på forhånd. En bonde som var med lensmannen som vitne, hadde hørt at det var forberedt underlige ting dersom lensmannen møtte opp i bryllupet. Like ved gården kom brudgommen og svogeren hans lensmannen imøte. De fortalte at det var umulig å få gjestene til å forlate bryllupet, og ba ham snu. Lensmann Nideros fant snart ut at dette var det eneste fornuftige. I et brev til fogden Dons fortalte han selv om hva som møtte ham. Like ved gården hadde det begynt å regne store steiner ned over lensmannen der han satt på hesten sin. For ikke å bli stenet til døde, måtte han skynde seg unna. Selv om brudgommen hadde fulgt ham et stykke på vei, hadde steinene fortsatt å hagle over ham. Da han endelig var kommet utenfor rekkevidde, stanset han hesten. Men hele selskapet kom etter ham, kastet stein og trestykker «[...] og Raabte om ieg torde komme tilbage da skulle de slaae Arme og Been af mig, de skulle sette mig paa Træe-Hesten, [...], bød mig at drikke af deres Bag-Ende, med meere saadan Grovhed.” Lensmann Nideros fikk senere høre at bryllupet på Fossen hadde vart i fire dager og at det hadde blitt servert brennevin der.

Til tross for opplevelsen ved Fossen reiste lensmann Nideros på inspeksjon i et nytt bryllup uka etter, denne gang til gården Jamtås. Da han begynte å nærme seg gården, så han en stor menneskemengde, alle rustet med stokker og staur. Mengden kom mot ham med heftige rop og skrik. I spissen for flokken red tre forkledde menn, en med jernrive, en med greip og en med stokk i hånden. Lensmannen, som bare hadde et vitne med seg og bare en pisk å forsvare seg med, valgte å reise fra gården med uforrettet sak. De tre forkledde mennene forfulgte ham helt til neste gård. Lensmann Nideros hadde åpenbart problemer. Bøndene i Orkdal viste ingen vilje til å etterleve myndighetenes forordninger og fant seg ikke i inspeksjon.

Luksuslovgivningen i 1783

Luksus var et sentralt debattemne på 1700-tallet. Emnet ble diskutert over hele Europa, og Danmark-Norge var intet unntak. Det tradisjonelle synet på luksus, som bygget på den antikke dydslæren så vel som på kristen morallære, var at luksus eller overdådighet, som det også ble kalt, var et samfunnsonde som måtte bekjempes. Overdådighet er statens farligste fiende, skrev en av 1700-tallets mest verdsatte økonomiske forfattere i Danmark-Norge omkring 1760. Luksus var både et moralsk og et økonomisk problem. Tanken var at et liv i luksus førte til moralsk forfall. Folk ble forsømmelige, ødsle og late. De økonomiske farene forbundet med luksus var også store. I Danmark-Norge ble det i liten grad produsert luksusvarer. Luksusvarer var dermed nærmest ensbetydende med import. Ifølge den rådende økonomiske tankegangen var det viktig for en stat å ha en positiv handelsbalanse med utlandet. Importen måtte derfor begrenses.

Det var vedtatt lover mot luksusforbruk i Danmark-Norge tidligere på 1700-tallet og også i århundrene før. Men skepsis mot slik lovgivning var utbredt blant annet fordi lovene var lite effektive. Ove Høeg Guldberg, som kom til makten etter Struensees fall i 1772, sørget imidlertid for å få vedtatt nye luksuslover i Danmark-Norge. Guldberg var en innbitt motstander av luksus og hadde dessuten stor tiltro til luksuslovgivning. 20. januar 1783 kom først en forordning som gjaldt for hele befolkningen. 12. mars kom så enda en forordning som var spesielt rettet mot befolkningen på landsbygda. Bare denne siste forordningen hadde bestemmelser om kontroll av innbyggernes forbruk, og i Norge var det altså lensmennene som fikk denne oppgaven.

Forordningen av 12. mars 1783 inneholdt en rekke forbud med hensyn til bruk av nytelsesmidler og klær, og dessuten restriksjoner med hensyn til bondebefolkningens sammenkomster ved bryllup, barnedåp og begravelser. All kaffedrikking ble forbudt, og silke ble bare tillatt i luer. Bøndene fikk ikke servere hverken kaffe eller vin i bryllupene sine, og de fikk bare sette fire retter mat på bordet. Antall gjester skulle begrenses til 32, og feiringen skulle bare vare en dag. Andre dag kunne riktignok 16 personer komme sammen om aftenen og danse til midnatt, men det var forbudt å servere gjestene mat. Ved barnedåp og begravelser var det ikke tillatt med bevertning med mindre det dreide seg om utenbys folk. Straffen for lovovertredelser var bøter som varierte fra 8 skilling til 20 riksdaler. Å feire bryllup i fire dager, slik bøndene i Orkdal gjorde, var det med andre ord ingen adgang til. 

Ulike strategier

Bøndene i Orkdal valgte å kjeppjage lensmannen som kom for å kontrollere at lovens bestemmelser ble overholdt. Ikke alle var like pliktoppfyllende som lensmann Nideros. Myndighetene erfarte at mange lensmenn lot være å utføre den kontrolloppgaven de var pålagt, de valgte i stedet å overse bygdefolkets lovovertredelser. Med kjennskap til Nideros’ erfaringer er dette lett å forstå. Andre utnyttet sin stilling og tok seg betalt for å la være å anmelde bøndene. Noen steder valgte imidlertid bøndene å feire slik de ønsket i full åpenhet og betale de bøtene som derved fulgte. På 1790-tallet feiret bøndene på Ringsaker bryllup i både tre og fire dager, og det ble servert både brennevin og kaffe. Bøtene kom gjerne på to til tre riksdaler, men det var ikke mye for en storbonde på Ringsaker. I Valdres foregikk det på liknende vis. Bøndene inviterte flere gjester til bryllupsfeiring enn loven ga adgang til og betalte bøter for dette. De betalte også bøter for å kunne beverte gjestene i barnedåp og begravelser.  

En besværlig lov

Det var ikke bare gjestebudene som skapte problemer. Med forordningen av 1783 forsøkte myndighetene også å kontrollere hvordan befolkningen kledte seg. Helst skulle folk på landsbygda kle seg i hjemmegjorte klær av vadmel eller verkensstoffer. Silkeklær skulle de ikke bruke. ”Qvindfolkene maae aldeles ei bære Silketrøier eller Skjørter, eller Silke-Tørklæder [...]”, het det i forordningen. En lue av silke kunne de riktignok få bruke, og noe kjøpetøy. Problemet var bare at mange kvinner i bondestanden allerede hadde skaffet seg slike klær som myndighetene nå forbød. De siste årene var det enkelte steder blitt vanlig med silkecaper, fløyelskyser og andre klær i fine importerte stoffer. Danske kanselli fikk henvendelser fra Smålenens amt, Akershus stift og Trondheim stift om dette problemet. Allerede den 22. oktober sendte myndighetene ut et reskript hvor det het at befolkningen på landsbygda kunne bruke silkeklær og andre forbudte klær i tre år dersom de hadde skaffet seg dem før 12. mars 1783. Men dette var bare en utsettelse av problemet. Da de tre årene var gått, ønsket bøndene fortsatt å bruke finklærne sine. Bøndene i Kristians amt, det vil si dagens Oppland, skrev nå til Danske kanselli og ba om tillatelse til å slite ut de forbudte klesplaggene. Amtmannen der, Christian Sommerfeldt, og stiftamtmann Levetzau i Akerhus støttet bøndene. En silkecape som sjelden var i bruk, kunne vare livet ut, argumenterte embetsmennene. Om slike klær nå måtte legges vekk, ville bonden få utgifter med å anskaffe noe nytt. Begge disse embetsmennene var uttalte luksusmotstandere, men de så åpenbart ingen grunn til at bøndene skulle lide på grunn av lite gjennomtenkt lovgivning. Resultatet ble nok et reskript. Dette var datert 14. juli 1786 og gjaldt bare for Akershus stift. Bøndene ble tillatt å bruke de forbudte klærne ”saalænge de ere brugbare”, men eierne måtte sørge for å få dem stemplet av øvrigheten. Denne stemplingen skulle foregå på tingene og være gratis, het det videre i reskriptet. De som unnlot å stemple klærne, skulle bøtelegges og klærne skulle inndras. I hvilken grad dette ble etterlevet, vet vi ikke, men vi vet at stempling forekom. I Norsk Folkemuseums samlinger finnes silkeklær som er stemplet i 1786.  

Forordningen av 1783 møtte motstand blant mange norske embetsmenn. Motstanden gjaldt i liten grad lovens hensikt. Men forordningen tok ikke hensyn til norske forhold, ble det argumentert. Våren 1788 søkte sorenskriveren i Valdres, Erik Gløersen, på almuens vegne om at forordningen måtte forandres. Gløersen var positiv til tanken om å regulere bøndenes forbruk, men forordningen av 12. mars 1783 var umulig å overholde i norske fjellbygder, mente Gløersen. I Valdres lå gårdene langt fra hverandre, og veien til kirken og mellom gårdene kunne være lang og besværlig. Gløersen ba derfor om at det måtte være tillatt å servere gjestene mat i barnedåp og begravelser. Dessuten måtte brylluper kunne feires i to dager og antall gjester overgå 32 dersom det gjaldt slekt og naboer. Bestemmelsen om at 16 gjester kunne komme sammen for å danse annen dag, hadde liten hensikt når gjestene måtte reise hele eller halve dagen for å komme fram til festen. Disse forandringene kunne gjøres gjeldende for hele Norge, eller bare for norske fjellbygder, foreslo Gløersen.

Luksusforordningene oppheves

Gløersens ankepunkt mot forordningen i 1783 var av praktisk karakter. Påfallende få synes å ha vært motstandere av loven ut fra mer prinsipielle synspunkter. Det var få embetsmenn som reiste tvil om myndighetenes rett til å blande seg i befolkningens privatliv på denne måten. Gløersens initiativ overfor myndighetene førte ikke til noen lovendring. Men i 1799 ble luksusforordningene opphevet. Fortsatt ønsket kongen å avskaffe ”skadelig Yppighed” blant befolkningen. Men erfaring hadde vist at lovene var vanskelige å overholde, og at de ikke hadde ført til de ønskede resultater. Dessuten ønsket myndighetene nå å unngå tvang og husundersøkelser. Det var nok ikke bare orkdølene som mislikte at myndighetene sendte ut embetsmenn for å kontrollere dem. I 1799 mente også myndighetene at dette var problematisk. Tvangslover var ikke lenger veien å gå. I stedet formante nå kongen bøndene til anstendig tarvelighet.

Artikkelen er skrevet av Gerd Mordt, historiker og arkivar i Arkivverkets seksjon Tilgjengeliggjøring. Den er tidligere publisert i Lokalhistorisk magasin 01/2011.   

Kilder og litteratur

Kilder i Rigsarkivet, København
Forordning Angaaende Overdaadigheds-Indskrænkning for Danmark, Norge og Hertugdømmene av 20. januar 1783
Forordning angaaende Overdaadigheds Indskrænkning i Bondestanden av 12. mars 1783
Rescript av 22. oktober 1783
Rescript av 14. juli 1786
Forordning av 27. desember 1799
A. Kjellberg, To silketrøyer og et stempel. Spor etter 1700-årenes overdådighetsforordninger? i By og Bygd, bind XXXI, Oslo 1987
G. Mordt, Luksus som problem i 1743, i Heimen 2010/2
A. Skrondal, Orkdalsboka, bd. II, 1961, s. 166–117
A. Tranberg, Ringsakboka III. Korn og klasseskille 1660–1840, 1993, s. 321–325