Emigrantprotokoller fra Oslo 1867-1966

I perioden 1820-1930 utvandret rundt 50 millioner europeere. Med et folketall på omkring 2 millioner i snitt i perioden, lå Norge med nesten 900 000 emigranter nær utvandringstoppen. Norsk utvandringshistorie er i stor grad historien om utvandringen til Nord-Amerika. De store utvandringsbølgene startet på 1860-tallet. Overbefolkning og knapphet på jordbruksland i Norge kombinert med fattigdom, undertrykking og klassedeling fikk folk til å bryte opp. Eventyrlyst og rykter om billig jordbruksland i Amerika trakk.

Det varierte over tid hvor i landet emigrantene kom fra. De store mengdene kom først fra landsbygdene, men etter hvert kom også mange utvandrere fra byene.

I perioden 1836-1865 var det fylkene Telemark, Sogn og Fjordane og Oppland som hadde de høyeste utvandringsratene. I perioden 1866-1915 var det Oppland, Vest-Agder og Rogaland som relativt sett hadde størst utvandring.

Det store flertallet reiste fra Kristiania, Stavanger, Bergen og Trondheim.

Rundt halvparten av utvandringen fra Norge gikk gjennom Kristiania.

Reisekontroll

Frem til 1860 måtte alle som skulle reise fra ett prestegjeld til et annet ha med seg en reiseattest utskrevet av presten eller lensmannen. De som skulle ut av landet måtte ha et pass som ble skrevet ut av politiet samtidig som de ble ført inn i en protokoll. I 1860 ble passplikten for reiser innenlands, og for å komme inn til Norge, opphevet. Heller ikke for reiser ut av landet måtte man skaffe seg pass.

Ved provisorisk anordning av 6. april 1867 fikk politimestrene pålegg om å føre kontroll med emigrasjonsagentene. På grunn av emigrasjonsveksten ønsket myndighetene å ha kontroll både med utvandringen og agentenes virksomhet.

Etter utvandringsloven av 22. mai1869 med tilleggslov 5. juni 1897 skulle politiet føre kontroll med befordring av utvandrere til andre verdensdeler. Det skulle være en skriftlig kontrakt mellom agenten og utvandreren, som skulle undertegnes av politimesteren. Hensikten med kontrollen var blant annet å hindre personer i å emigrere hvis de var ettersøkt av påtalemyndighet, hadde bidragsplikt eller utestående verneplikt med mer.

En viktig kilde til utvandringshistorie

Hovedkildene til personopplysninger om norsk utvandring er emigrantprotokoller fra 1867 og utover. Det finnes andre kilder, men de er ufullstendige. Passprotokoller i fogdearkiver og politiarkiver kan gå tilbake til rundt 1800. De omfatter imidlertid ikke alle som utvandret, og etter 1860 da passtvangen i Norge ble opphevet, er det bare sporadisk registrering av emigranter. Etter bestemmelser i Reskript av 1. desember 1812 ble det i kirkebøkene ført lister over inn- og utflyttede til prestegjeldet, men de er langt fra komplette.

Skipslistene finnes normalt ikke i norske arkiver, men er levert mottakerlandet. Skipslister som er bevart i havner i USA, er mikrofilmet og finnes i National Archives, USA.

I perioden 1892-1954 skulle alle emigranter til USA reise via havner med immigrasjonskontroll, passasjerer på 1. og 2. klasse var fritatt og slapp å gå gjennom kontrollstasjonen. The Statue of Liberty - Ellis Island Foundation har gjort det mulig å søke blant alle emigranter som kom til USA via Ellis Island og andre havner i perioden 1892-1924.

De eldste bevarte emigrantprotokollene er ført hos politiet i Oslo og Trondheim fra 1867. Det ble også ført protokoller for andre byer langs kysten som Bergen, Stavanger, Ålesund, Kristiansund og Kristiansand. En del av de norske emigrantprotokollene er gått tapt. For Kristiansand er det bevart protokoller fra 1873, for Bergen fra 1874, for Kristiansund fra 1882, for Ålesund fra 1888 og for Stavanger fra 1929. Noe av det tapte materialet erstattes av at det fra 1903 ble sendt inn (delvise) avskrifter av protokollene til Statistisk Sentralbyrå.

Emigrantprotokollene inneholder opplysninger om utvandrernes navn, alder, hjemsted, reisemål, skipets navn, hvem som hadde betalt billetten og hvor mye penger de hadde med. Til dels er det opplysninger om hvordan emigrantene hadde livnært seg i Norge.

Oslo politikammers emigrantprotokoller 1867-1966 (44 protokoller) er ført kronologisk etter kontraktens avslutning. Fram til 1874 gjelder protokollene seilskip og dampskip. Deretter er dampskipene enerådende fram til motorskip og fly kommer inn i bildet på slutten av perioden. Registrene til emigrantprotokollene (16 protokoller) er ført alfabetisk etter utvandrernes navn og gir dermed inngang til materialet på personnivå.

Oslo politikammers emigrantprotokoller er bevart for hele perioden 1867-1966. I tillegg har Statsarkivet i Oslo emigrantprotokoller etter White-Star Line som var ett av de store dampskipsselskapene som sørget for å frakte emigrantene over Atlanterhavet. Selskapets skip gikk ut fra engelske havner, og passasjerene fra Norge ble fraktet med mindre skip til England. White-Star-linjens agent i Oslo førte emigrantprotokoller fra 1883-1923 og passasjerlister med angivelse av utskipningshavn og destinasjon fra 1924-1938. Atlanterhavstrafikkens lønnsomhet ga White-Star- linjen grunnlag for å bygge verdens største passasjerskip S/S Titanic, som sank på sin jomfrutur i 1912. I emigrantprotokollen som dekker 1912, finner vi navnene på norske passasjerer som skulle reise med Titanic.

Dokumentenes betydning for Norge

Å kunne dokumentere hvem som utvandret fra Norge er viktig for forståelsen av det norske samfunnet på 1800- og 1900-tallet. Emigrantprotokollene gir grunnlag for å finne ut hvilke grupper som forlot landet og derigjennom analysere mulige årsaker til utvandringen. Protokollene er også sentrale for undersøkelser av slektsrelasjoner mellom folk i det gamle hjemlandet og det nye.

Politiet i Oslo var tidlig ute og begynte å føre emigrantprotokoller allerede i 1867. Statsarkivet i Oslo har en sammenhengende rekke med emigrantprotokoller gjennom 100 år. Protokollene dokumenterer en sentral del av emigrasjonshistorien både fordi en stor del av emigrasjonen fra Norge gikk gjennom Oslo, og fordi de er bevart fra emigrasjonen kom i gang for fullt og til etter at den hadde avtatt.