Ingrid Bjerkås: Norges første kvinnelige prest 1961
Ordinasjonsbrevet utstedt av biskopen i Hamar, 19. mars 1961, og utnevnelsen av Ingrid Bjerkås til sogneprest i Berg og Torsken fra biskopen i Nord‐Hålogaland, 18. april samme år, gir et godt innblikk i striden om ordinasjon og tilsetting av Norges første kvinnelige prest i Den norske kirke.
Disse to dokumentene er en del av privatarkiv PA 1366 – Ingrid Bjerkås, som ble avlevert til Riksarkivet i 2005. Arkivet inneholder hennes prekener, manuskripter, korrespondanse, fotografier, vitnemål, utnevnelser og andre personlige papirer. Materialet er ikke omfattende, men gir likevel et godt innblikk i striden om ordinasjon og tilsetting av Norges første kvinnelige prest i Den norske kirke og innsikt i hennes grunnholdninger og trosoppfatninger. Dokumentene bekrefter og bygger opp under de historiske arbeidene som er gjort om Bjerkås spesielt, og kvinnehistorie mer generelt.
De private dokumentversjonene fra Ingrid Bjerkås skiller seg fra de offentlige avskriftene på flere måter. For det første er de påført segl, for det andre er de underskrevet av biskopene, og for det tredje er overstrykninger av de trykte ordene «han» og «hans» erstattet med «hun» og «hennes» - påført for hånd av biskopene. Det siste kan fremstå som et unikt symbolsk uttrykk for endringen av kvinners rettigheter og muligheter. Utnevnelsen av Norges første kvinnelige prest var ledd i en lang utvikling, men selve handlingen i 1961 ble et skifte i norsk kvinne‐ og kirkehistorie som banet vei for andre kvinner, inkludert kvinnelige biskoper i den norske kirke.
Biskop Kristian Schjelderup var hele tiden en sentral støttespiller for Bjerkås. I 1961 var det kun to biskoper som var for å gi kvinner adgang til prestetjeneste: Schjelderup i Hamar og biskop Alf Wiig i Nord‐Hålogaland. Det er derfor ikke tilfeldig at de to dokumentene er knyttet til henholdsvis ordinasjonen i Hamar og utnevnelsen til sogneprest i Nord‐Hålogaland.
Ingrid Bjerkås var husmor i Oslo. Hun var gift og hadde to barn. I Aud V. Tønnesens biografi om henne fremgår det at hun hadde et brennende engasjement mot nazismen allerede i 1935, da hun var svært opptatt av Carl von Ossietzkys kamp mot det tyske regimet. Under okkupasjonen opplevde hun en personlig religiøs vekkelse. Denne bakgrunnen, hevder Bjerkås i sin selvbiografi, ga henne uante krefter og mot og resulterte i at hun i 1941 skrev et brev til Quisling med beskjed om at han måtte trekke seg mens det ennå var tid, og sørge for at Nasjonal Samling ble oppløst. Svaret var at fru Bjerkås måtte få sin mentale tilstand utredet. I en psykiatrisk rapport ble hun karakterisert som ”jøssingismus psykopatica”, og hun ble senere arrestert og satt på Grini.
Den religiøse overbevisningen til Ingrid Bjerkås ledet til at hun i en alder av 50 år begynte å studere teologi. Hun fullførte sine studier like etter at Stortinget i 1956 fjernet menighetenes reservasjonsrett, og dermed ga kvinner adgang til å bli prester på lik linje med menn. Det var en moden og uredd kvinne som sto opp mot en mannsbastion med sitt ønske om å gjøre tjeneste i Den norske kirke. Ordinasjonen møtte stor motstand, men Ingrid Bjerkås og hennes mann, Søren Bjerkås, stod sammen i denne striden.