Røros Kobberverks arkiv 1644-1977
Arkivet gir kunnskap om verkets økonomiske, tekniske og sosiale historie og bergverkssamfunnets framvekst. Det forteller oss om menneskene som bygde bergstaden og gir innblikk i det internasjonale handelsnettverket kobberverket var en del av. Arkivet er derfor av både lokal, regional og nasjonal betydning.
I 1644 startet prøvedriften ved Røros Kobberverk. To år senere fikk verket sine privilegier, og landets nest største bergverk med tilhørende bergstad vokste fram. Gruvedriften på Røros holdt på fram til 1977 da verket gikk konkurs. Bergstaden er i dag et levende kulturarvsted og ble i 1981 oppført på UNESCOs liste over verdensarvsteder. I 2012 ble Røros Kobberverks arkiv tatt opp på listen over Norges dokumentarv.
Arkivet etter Røros Kobberverk er hovedkilden til kunnskap om verkets og bergverksamfunnets lange historie. Det godt bevarte arkivet gir unik dokumentasjon om Røros Kobberverks økonomiske, tekniske og sosiale historie, om bygningshistorien og den særpregede kulturen som vokste fram i bergstaden.
Reglement mot fyll, hor og bråk i bergstaden 1666
Med etableringen av kobberverket vokste det fram et bysamfunn på Røros. 20 år etter at verket hadde startet, fant presten på Røros, Peder Dettelffsen, seg tvunget til å klage over det usømmelige liv han mente hadde utbredt seg på den nye bergplassen. Etter hans syn var det langt verre på Røros enn i andre gruvesamfunn i riket, både når det gjaldt øldrikking, ansamling av løsaktige kvinner, horeri og slagsmål. Han gikk til bergmester Tax, som med bergverksoffisererne og kongens medhold utferdiget en forordning som ble hengt opp på kirkedøren. Her ble det slått fast en rekke regler som måtte følges i bergstaden. En interessant regel er at arbeiderne ikke får forlate plassen i helgene for å bo på setrene sine der de kunne leve utenfor verkets kontroll.
Reglement fra 1666 for innbyggerne på Røros
Reglement fra 1666 for innbyggerne i Røros
- Ingen som bruker øltappen må selge øl etter kl. 10 om aftenen
- Ikke under preken
- Ikke om uken- eller soknedager når arbeiderne skal gå til deres arbeid, unntatt en kanne per mann, som kan regnes til deres nødtorft under en bot på en ort (hver gang det skjer) av de som kjøper – tolv skilling (for hver person) av dem som selger. Hvilke penger av ”knapschafftz forstanderne” skal innfordres
- Den som forsettlig, eller uten lovlig forfall forsømmer Gudstjenesten: eller kommer med full buk i kirken, så de under prediken og gudstjeneste må løpe ut av kirken, og eller de som foretar forbudt arbeid eller gjerning; eller og etter kl 10 om aftenen skriker og hujer på gaten: bøter for hver gang 1 riksort. Etter tredje advarsel gis større straff og kirkens disiplin.
- Alle forseelser som skjer ved leiermål, slagsmål, munnbruk eller annen usømmelighet vil plassfogden antegne og overlevere til meg hver gang jeg kommer hit så at de skyldige kan straffes etter loven.
- Alle løse og ledige kvinnfolk skal innen en måned ta seg husbond og tjeneste, ellers må de forlate verket, dersom de ikke har fått særlig tillatelse.
- De som to ganger eller flere ”lader seg belige” (får uekte barn) skal flytte seg utenfor verkets priviligerte Cirkumferens innen en måned. Såfremt de ikke ved skarpere midler vil bortdrives og føres til tinget for å lide etter loven.
- Presten og verksoffisererne beklager høylydt at mange av folket ligger borte på helgdagene,( i deres mange sæterhus) og dermed ikke bare forsømmer gudstjenesten, men bedriver også mye uskikkelig virksomhet: Og når de best på en eller annen måte behøves finnes ikke mange til stede. For disse og mange viktige årsakers skyld befales at deres stuer må flyttes hit og de må holde til her på plassen. Hvilket og i seg selv er rimelig. Det anbefales hermed på min allernådigste arveherre og konges vegne, at de retter seg heretter, og straks flytter sine våninger og sæterhus, dog kan de som synes dette er umulig denne vinter, (for husroms skyld) bli igjen over vinteren, (men ikke lenger) og at ingen underslag skjer, såfremt de ikke vil at deres hus skal bli revet.
- Og på det ingen skal kunne unnskylde seg med uvitenhet, skal pliktsfogden publisere dette på kirkedøren.
Opprør i 1670
Gjennom tidene har det vært flere arbeidskonflikter ved Røros Kobberverk. En kan finne dokumentasjon om dette i verkets arkiv. Her viser vi tre dokumenter som forteller om bergarbeidernes opprør mot bergmester Henning Irgens i 1670.
7. mai 1670 innleverte bergarbeiderne på Røros en supplikk til kansler Ove Bielcke. Der klager de over:
- At de blir trukket i lønn når de ikke arbeider på helligdager, og at de må arbeide to timer lengre per dag dersom de ikke arbeider nattskift.
- At de i stedet for penger må motta dyr proviant som ”fru Doktorinnen og Jens Bing” holder, og at mange ikke har fått mellomregning på dette på 1 1/2 - 2 år eller lengre. Det har for enkelte tatt 7-8 år å få utbetalt sitt tilgodehavende.
- Det går også fram at kullbrennerne streiker for å få bedre betaling ettersom skogen rundt Røros er så uthugget at de må dra lengre for å finne skog. Som betaling får de en seddel som de må dra til Trondheim med for å veksle inn i penger. Der trekker de som utbetaler pengene 16 skilling fra hver daler.
-Arbeiderne sier også at de trues og overfalles med hugg og slag av Henning Irgens, og at de har sendt tre supplikker uten å ha fått svar.
Her viser vi siste siden i den tre sider lange supplikken. Alle bergarbeiderne har undertegnet og satt på segl.
Suplikk 1670 fra Røros arbeidere.
Den 14. november 1670 kommer Ove Bielckes resolusjon. Skrivet ble lest fra prekestolen i Røros kirke den 20. november og var to dager tidligere også blitt lest fra partisipantenens hus.
Kilde: Statsarkivet i Trondheim, privatarkiv nr. 211 Røros kobberverk, 20.1.18.
Bjelkes resolusjon 1670.
Visestattholder Ove Juul hadde også sitt å si om de opprørske arbeidere på Røros. I sitt brev av 19. november 1670 som ble lest fra prekestolen i Røros kirke den 4. desember samme år, sier han blant annet:
Arbeiderne på verket
Blant bergregnskaperne i Røros Kobberverks arkiv (klasse 8) finner man verkets avlønningsbøker. De er en fantastisk kilde for den som ønsker å gjøre forskning omkring arbeiderne ved verket. Avlønningsbøkene er bevart fra 1690.
”Maanedsfolkens Aflønnings Boeg fra 1690” er den eldste lønningsboken i Røros Kobberverks arkiv. Den har et alfabetisk register over nesten 500 arbeidstakere, og en side med regnskap for hver person: Her får man vite navn, yrke, når og hvor arbeideren har utført sitt arbeid, og hva han/hun har fått i betaling. Boken er trukket med pergament, trolig laget av kalveskinn. Avlønningsbøkene er en god kilde til sosial og økonomisk historie. Forfatteren Johan Falkberget hentet informasjon og inspirasjon til sine bøker om An-Magritt (i romansyklusen ”Nattens brød”) fra disse lønningsbøkene der han fant opplysninger om en kvinnelig malmkjører.
”Støbstamper” Amund Rasmussen (Rasmus Schjeldrups dreng) hadde en månedslønn på omtrent fire riksdaler i 1690, til sammen omtrent 57 riksdaler for året. Året var delt inn i 13 bergmåneder à 28 dager. For Rasmussen gikk mesteparten av lønna til å betale varer som var tatt ut på forhånd fra verkets proviantmagasin. Omtrent fire riksdaler ble utbetalt i kontanter.
(Kilde: Røros Kobberverks arkiv (PA 211) Bergregnskap, Månedsfolkens avlønningsbok 8.3.1. side 176. Statsarkivet i Trondheim.)
Nye smeltemetoder 1887
Kobberverkets arkiv inneholder mye dokumentasjon om bergverkets tekniske historie. Tegningen nedenfor er eksempel på det. Den forklarer den nye smeltemetoden, kalt bessemermetoden, som verket tok i bruk etter fransk patent i 1887. Innføring av ny teknologi var viktig for verkets effektivisering.
Det var i 1887 Røros Kobberverk tok i bruk den nye smeltemetoden i kobberframstillingen. Det ble da slutt på den gamle, omstendelige femtrinns smelteprosessen som hadde vært i bruk fra starten. Den nye metoden – bessemering – representerte en stor forbedring. Fordelene var at man totalt trengte langt mindre trevirke, kull, til brensel, drifta ble enklere og smelteprosessen langt raskere. Framstilling av kopper fra skjærstein tok tidligere 1 ½ måned, mens det nå kunne gjøres i løpet av 1 ½ time. I den nye smeltemetoden ble skjærstein tappet direkte fra smelteovnen over i en konverter hvor jernet ble oksidert og overført til flytende slagg. Slaggen ble tappet av, og nå besto smelten av nesten rent hvittmetall, Cu 2 S. Dette ble blåst til metallisk kobber, som ble tappet over i store former ved å sette konverteren i riktig stilling. Kopperet gikk deretter til en raffineringsovn, der oksygen ble fjernet. Det ferdige metallet ble støpt ut i barrer med stempel R♀V.
Metoden ble funnet opp av Henry Bessemer og ble først tatt i bruk i jernframstilling. Franskmannen I. E. Manhés lyktes imidlertid i å ta i bruk konverteren til kopperframstilling. Røros Kobberverk fikk tillatelse til å ta i bruk Manhés’ patent mot en avgift. I 1887 kom en av Manhés’ formenn, ”Contremaitre” Girard til Røros for å lede den første smeltinga. Dokumentet er hentet fra Røros Kobberverks kart- og tegningsarkiv og viser franskmennenes plan for anlegget i smeltehytta på Røros.
Den nye smeltemetoden fikk store konsekvenser for bøndene i distriktet. Mange måtte finne seg andre inntektskilder enn kullbrenning og frakting av kull og ved for verket.
