ENG
Absolutt siste kirkeskøyte nr 2

Kirkeskøyta. Pengegaver fra Amerika, England og Sverige, gjorde det mulig å kjøpe ei skøyte der lasterommet ble ominnredet og tatt i bruk som vigslet kapell i 1946.

Finnmarks seilende kirke

Det kirkelige livet i Finnmark hadde vanskelige kår etter 2. verdenskrig var slutt. Tyskerne hadde svidd av 26 kirker og alle de 15 prestegårdene, dessuten var både veinettet og mange kaianlegg ødelagt. Befolkningens behov for kirkelige handlinger måtte løses, noe som krevde både kreativitet og uvanlige tiltak. Løsningen ble verdens første seilende kirke, "Kirkeskøyta", i tillegg til egne "Presteskøyter".

PA-1209_Uj-L0214_0054
Kirkespir: Småbyene og fiskeværene i Nord-Norge var et trist skue etter tyskernes herjinger. I Vadsø var 65-70 % av byen ødelagt og i Vardø 85%. Innover Varangerfjorden til Vest-Tana var det nesten intet igjen. På bildet sees kirkespiret som ble funnet mellom ruinene av kirken i Vadsø som tyskerne hadde satt fyr på. Det er journalist Jørgen Juve som studerer levningene. Foto: ukjent. (Arkivreferanse: RA/PA-1290 NTBs krigsarkiv/Digitalarkivet). 


I Finnmark var 26 kirker, og alle de 15 prestegårdene brent ned under krigen. Befolkningens behov for kirkelige handlinger og åndelig føde skulle imøtekommes. Gjenoppbygging ble derfor særlig utfordrende og krevde kreativitet og uvanlige tiltak. Sognepresten i Sortland, Alf Wiig, senere biskop i Nord-Hålogaland, fikk ansvaret for å lede kirkens gjenreisningsarbeid i landsdelen.

 

Siste kirkeskøyte nr 1
Kirkeskøyta. Kapellet i kirkeskøyta skulle dekke viktige åndelige behov da gjenoppbyggingen var i startfasen.  (SATØ S-1512: Arkivet Biskopen i Nord-Hålogaland, Lpnr. 563, Statsarkivet i Tromsø.)


Tilbake etter krigen stod 23 kirker og kapeller, storparten skadd av eksplosjoner eller fordi de hadde vært brukt til militært og annen bruk. Loppa, Måsøy og Lebesby hadde mistet alle sine kirker. Alle bykirker og de fleste hovedkirkene var nedbrent. Kaier var sprengt og veier ødelagt. Våren 1946 var 14 prester i virksomhet i Finnmark mot 17 før krigen. Noen av disse hadde alt en vinter bak seg i små, kalde skjul med 40 kvadratmeters golvflate. 
 

URN_NBN_no-a1450-db10811811270028
Gjenoppbygging. Postkort der motivet er gjenoppbyggingen av Hammerfest i 1946. (SATØ S-1512: Arkivet Biskopen i Nord-Hålogaland, Lpnr. 563, Statsarkivet i Tromsø.)


Like etter krigen var planen at gjenoppbyggingen av kirker og presteboliger skulle komme i gang umiddelbart. I 1946 ble det helt klart at dette ikke ville gå så raskt som en hadde håpet. Skoler skulle prioriteres foran permanente kirkebygg. Det ble også større problemer med å skaffe materialer enn forutsatt. Løsningen ble å satse på midlertidige kirke-brakker.

Bidrag fra andre land

Verdens Kirkeråd i Geneve, og støtte fra Sverige, Amerika og England, ville bidra med kirkelig gjenoppbygging i Finnmark. Biskopen med flere bestemte at den beste hjelp som kunne gis var innkjøp av en skøyte som kunne innredes med kapell. 
 

Kirkesøyta - Innvielsen 11. april 1946 Tromsø Havn 2 – Kopi
Kirkeskøyta vigsles. Kirkeskøyta på Tromsø havn den 11. april 1946. Ombord sees residerende kapellan Martin Tveter, sokneprest Storvik, sokneprest Notø, Helmer Hansen, biskop Krohn-Hansen og stiftskapellan Amlie. I rorhuset er skipper Peter Solstad og sokneprest Tønder. (SATØ S-1512: Arkivet Biskopen i Nord-Hålogaland, Lpnr. 563, Statsarkivet i Tromsø.)


I januar 1946 var finansiering på plass og skøyta ble innkjøpt. Skøyta var bygd i 1943, 47 fot, og hørte tidligere hjemme i Ullsfjord. Den het opprinnelig «Karsfjord», men fikk nytt navn, «Kirkeskøyta». Kirkeskøyta ble vigslet i Tromsø 11. april 1946 av biskop Krohn-Hansen. Sin første tur fikk skøyta med biskopen på bispevisitas til Dyrøy og Tranøy. Deretter gikk ferden til Finnmark.
 

Fra innsiden av kirkeskøyta
Kapell. Skøyta ble ominnredet til sitt nye formål. Det ble laget et lite kapell ombord som rommet 40-50 personer. Kapellet skulle brukes til vanlige kirkelige handlinger som gudstjenester, dåpshandlinger og vigsler. Skøyta ble betegnet som «enkel, men smakfullt utstyrt og fargene er holdt i brunt, blått og hvitt». (SATØ S-1512: Arkivet Biskopen i Nord-Hålogaland, Lpnr. 563, Statsarkivet i Tromsø.)


I det vedtatte reglementet for bruken av «Kirkeskøyta» beskrives at hensikten med skøyta er «å betjene med Guds ord og sakramenter de krigsherjede kyst- og fjorddistrikter i Finnmark». Skøyta skulle gå på omgang mellom prestene i de nevnte strøkene, slik at hver prest fikk disponere skøyta i 2-3 uker hver gang. Når presten hadde skøyta skulle han farte rundt og besøke og holde gudstjenester på «langt bortliggende og vanskelig tilkommende boplasser, hvorfra folk har ondt for å komme til de vanlige kirke- og møtesteder». 

URN_NBN_no-a1450-db10811811270030
Internasjonal pressedekning. Det vakte stor oppsikt da den seilende kirken ble vigslet. Her er et oppslag fra den svenske avisen Dagens Nyheter 21. april 1946 som fokuserte på at det skulle holdes gudstjenester på Europas hardeste hav. (SATØ S-1512: Arkivet Biskopen i Nord-Hålogaland, Lpnr. 563, Statsarkivet i Tromsø.)

"Den seilende kirken" 

Kirkeskøyta gikk inn til alle de små stedene hvor det tidligere stod et forsamlingshus eller kapell, og til alle de stedene hvor det aldri ville komme noe kirkelig bygg fordi befolkningen var så fåtallig, steder med 2-3 hus. Foreldre som ikke kunne dra flere mil vinterstid for å få døpt sine barn, eldre, syke og skrøpelige, fikk nå tilbud med «den seilende kirken» på steder som ikke hadde sett noen prest på kanskje 20 år. Befolkningen verdsatte denne muligheten. Flere prester var nidkjære i å medvirke til at ugifte par skulle gifte seg, udøpte barn skulle bli døpt, en skulle i det hele få hjelp til å få orden på slike forhold. I dagboka ser vi blant annet et eksempel der presten gikk flere kilometer for å få overtalt et par som var ugifte, til å gifte seg.
 

Rapport om drift av Kirkeskøyta i 1946
Kirkeskøytas oppdrag lyktes. Mange kom til den flytende kirke. Prost Alf Wiig kunne i sin rapport til Biskopen i Nord-Hålogaland om kirkeskøytas virksomhet i 1946 fortelle om 208 dager med effektiv virketid og 132 besøkte steder. En slik reiseaktivitet er mye når en også ser at storm og mørke hadde hindret en del planlagte gudstjenester.

 

Foruten evangeliet, så spredde prestene også nyheter, det fantes svært få radioapparat i Finnmark etter krigen.

Kirkeskøyta måtte i 1949 innstille sin virksomhet på grunn av manglende driftsmidler. Den ble solgt og fungerte seinere etter noe ominnredning som skyssbåt for presten i Loppa.

URN_NBN_no-a1450-db10811811270024
Side fra Kirkeskøytas album. (SATØ S-1512: Arkivet Biskopen i Nord-Hålogaland, Lpnr. 563, Statsarkivet i Tromsø.)


Presteskøytene overtar 

Ny Presteskøyte
Presteskøyta 2. (SATØ S-1512: Arkivet Biskopen i Nord-Hålogaland, Lpnr. 563, Statsarkivet i Tromsø.)


Ekstra pengegaver medførte at Kirkeskøyta ble etterfulgt av Presteskøytene, 3 skyssbåter på 35 fot hver.  I juli 1949 var skøytene klare til å seile fra Kristiansund nordover til innsats i Loppa, Måsøy og Lebesby som skyssbåt for prestene. Margarethe Wiig, kona til prosten, ble ved tilfeldigheter ansvarlig for den ene båtens seilas fra Trondheim til Tana. Turen skildrer hun detaljert i dagbok (1946-1949), en tur der de tre skøytene også fikk utfordringer med uvær og sjøsyke, noe hun tidvis opplevde som voldsomt.
 

3 båter URN_NBN_no-a1450-db10811811270104
Presteskøyte nr. 1, 2 og 3. De tre presteskøytene fotografert seilende nordover. (SATØ S-1512: Arkivet Biskopen i Nord-Hålogaland, Lpnr. 563, Statsarkivet i Tromsø.)


For de som vendte tilbake til et krigsherjet Finnmark etter krigen, hadde «Kirkeskøyta» og de tre «Presteskøytene» en viktig misjon og fylte et viktig behov. I et avisklipp skrives: «Det er ikke tvil om at kirkeskøyta i de første vanskelige år fikk gjøre en stor innsats i den åndelige gjenreisnings tjeneste i Finnmark» og Alf Wiig skriver i rapport i 1947 at «Kirkeskøyta» hadde fylt et stort savn og var blitt mottatt med glede både av prestene og menighetene.

Av Solbjørg Ellingsen Fossheim, statsarkivar i Statsarkivet i Tromsø