Dagbøker

Christian Frederik kom til Norge den 21. mai 1813 som stattholder for sin fetter, Frederik 6. av Danmark-Norge. Arkivene etter ham vitner om stort engasjement, arbeidsomhet og interesse for Norge.

Skrev til sin dødsdag

Christian Frederik skrev dagbøker alt som 13-åring og han fortsatte, med noen avbrytelser, hele livet. Dagboken i Norge begynte han på den 16. januar 1814. I alt ble det tre bøker hvor den siste innførselen den 10. november ble skrevet etter hjemkomsten til Danmark. Han fortsatte å skrive dagbok nesten til sin dødsdag i 1839.

Fransk

Christian Frederik skrev dansk i dagbøkene mens han bodde i Danmark. Dagbøkene fra tiden i Norge er på fransk. Hvorfor skiftet han språk? Ville han holde innholdet hemmelig for sine nærmeste tjenere eller medarbeidere som ikke kunne fransk? Tenkte han at han var med på noe stort i verdenshistorien, at dagbøkene i ettertid skulle publiseres, og at da måtte det bli på diplomatiets internasjonale språk, fransk? Eller tenkte han at han måtte friske opp fransken til møter han som norsk monark ville ha med fremtidige diplomater og andre kongelige? Teksten tyder på at han kunne trenge øvelse.

Viktige kilder til 1814

Innholdet i dagbøkene er personlig, men ikke særlig privat, med unntak av noen passuser helt på slutten, etter at han var tilbake i Danmark. Her omtaler han et møte med Charlotte Frederikke, sin tidligere hustru.  Disse har åpenbart ikke vært ment for offentligheten. Andre begivenheter har Christian Frederik pyntet på, og for øvrig har han fremstilt seg selv i et gunstig lys. Uansett er dagbøkene en av de aller viktigste kildeskriftene til vår kunnskap om året 1814. 

Pyntet på utgivelsen i 1914

Dagboken ble oversatt til norsk i anledning grunnlovsjubileet i 1914, sammen med den franske teksten. Den gangen befant arkivet til Christian Frederik seg i Danmark, og den danske riksarkivaren tillot ikke at de mer pikante delene ble trykt. Han sørget også for å rette opp en del av Christian Frederiks franske språkfeil i det som ennå ikke var gått i trykken da tillatelsen ble gitt. Professor Halvdan Koht latterliggjorde begge inngrepene i sin bokanmeldelse. 

Vanskelig håndskrift

Håndskriften til Christian Frederik er vanskelig å tyde, og enda vanskeligere når han skrev dansk med gotisk håndskrift enn fransk med latinsk håndskrift. En ny norsk oversettelse kom i 1954, inkludert de pikante detaljene.

Mye av vår kunnskap om det som skjedde i 1814 har vi fra dagbøker og private brev. Mange av disse oppbevares i Riksarkivet.

De såkalte unionsmennene, som ønsket å gjøre det beste ut av en union med Sverige, er overrepresentert blant dem vi har brev og dagbøker etter. Skyldes det at de var i mindretall på Eidsvoll og derfor følte et sterkt behov for å meddele seg til papiret? De fleste unionsmennene ble mistenkeliggjort og personforfulgt på Eidsvoll.

Ulike grunner til ønske om union

Avstemmingsresultatene tilsier at ca. 30 av de 112 representantene gikk inn for en union med Sverige. Grunnene varierte, noen fryktet krig hvis man motsatte seg Kieltraktatens bestemmelser, andre tvilte på at Norge var sterkt nok til å bestå som en selvstendig stat. Endelig gledet noen seg over bruddet med Danmark og fryktet en fremtidig gjenforening siden Christian Frederik var tronfølger i Danmark. 

Jacob Aalls dagbok

Jernverks- og godseier Jacob Aall (1773-1844) møtte på Eidsvoll som representant for Nedenes Amt (nåværende Aust-Agder fylke). Aall var også  politiker, historieformidler og litterat. Han utga senere ”Erindringer som bidrag til Norges historie 1800-1815”, der dagboken brukes som kilde, men i filtrert og bearbeidet form. Den originale dagboken, renskrevet rett etter begivenhetene, gir tilgang til Aalls umiddelbare reaksjoner og tanker.

Tok unionistenes parti

Aall var i utgangspunktet vennlig innstilt til Danmark, men en realistisk orientering tvang ham over på unionistenes parti. Han mente norsk selvstendighet og motstand ikke var mulig etter krigsnederlag, dårlige tilstander i hær og flåte og mange år med forsyningsvanskeligheter. Da han valgte å følge grev Wedel Jarlsbergs vei på Eidsvoll, var det med tungt hjerte, men med overbevisning om at det var det eneste fornuftige. Han tok det derfor hardt å bli utsatt for hån og press fra selvstendighetssiden.

«.. en Mand uden Kultur og Humanitet …»

I et tillegg til dagboken karakteriserte Aall en rekke eidsvollsmenn. Om Falsen skrev han følgende: ”En Mand der ikke synes at mangle Talenter; men der ofte viste sig i Forsamlingen som en Mand uden Kultur og Humanitet... [Han tillod seg] stundom uforskammede Udtryk mod Forsamlingen… Ubehageligt var hans Væsen, haard og stødende hans Tale, mørk og barsk hans Mine i Forsamlingen…”

Stemte mot sin egentlige overbevisning

I dagboken hevder han at flere av selvstendighetsmennene noen ganger ytret meninger i uformell passiar som avvek fra hva de faktisk stemte i voteringene. Aall mente at flere ga etter for press fra selvstendighetsfløyen og stemte mot sin egentlige overbevisning.

Yrkesmilitær og politiker Ole Elias Holck (1774-1842) var representant for Bergenhusiske regiment ved riksforsamlingen på Eidsvoll.

Han var fra Gulen i Sogn. Holck gjorde senere en solid militær karriere og satt flere perioder på Stortinget, der han var særlig opptatt av militære spørsmål.

Full selvstendighet

Holck deltok aktivt i debattene på Eidsvoll. Han var den første som under forhandlingene talte eksplisitt og offentlig for full selvstendighet. Da det 16. april ble vedtatt at Norge skulle være et innskrenket og arvelig monarki, foreslo Holck å inkludere i paragrafen at regenten skulle ha tittelen konge. Dette vakte stor motstand fra unionsmennene, som oppfattet en norsk regent med tittel konge som uforenlig med svensk union. Det ble en kraftig debatt, men Holcks syn vant størst oppslutning. Holck gjengir denne og andre debatter i sin dagbok i en saklig, nøkternt beskrivende form.

Nedtegnelser fra riksforsamlingen

Holck var en ivrig dagbokskriver, og mange av dagbøkene hans er bevart i Riksarkivet. Året 1814 førte han hyppige nedtegnelser, både fra riksforsamlingen på Eidsvoll og fra begivenheter forut for og etter denne, blant annet under den korte krigen mot Sverige sommeren 1814.

Aksepterte unionen

Holck omtaler Christian Frederik med stor beundring og er meget negativ til Sverige. Da unionen ble et faktum, aksepterte han den likevel raskt fordi han mente Norge beholdt tilstrekkelig selvstendighet. 1. januar 1815 oppsummerte han året 1814 på følgende måte: ”På årets første Dag er min Sjel stemt til Andagt og Tak til Gud for de store Velgjerninger, han har bevist imod mig og Fædrenelandet i det for enhver Nordmand uforglemmelige Aar 1814. Truende var Fædrenelandets Stilling ved Aarets Begyndelse, men Gud skee Tak, alt har faaet et fordelagtigt Udseende, og Norges Selvstændighed under egen Regjering og fælles Konge med Sverrig maae glæde enhver Fædrelandets Ven”.