Det kommer alltid en buss

Martin Olsen Schøyen – en pioner innen norsk kollektivtransport

Schøyen ble født på Eidsvoll i 1896. Etter middelskoleeksamen utdannet han seg til ingeniør. Bare 23 år gammel startet Schøyen sitt eget bilfirma. Det skjedde 1919 på ren innskytelse. Høsten det året var det trikkestreik i Oslo, og Schøyen grep den fortjenestemulighet som streiken åpnet for; han fikk tak i en bil som han brukte til å frakte passasjerer. En av de første passasjerene var en lege på vei til sykebesøk. Kjøreturen resulterte i avtale mellom Schøyen og Kristiania Lægeforeningen om syketransport. Før 1919 var omme, var Schøyens Lægebilcentral etablert. To år etter startet han Schøyens Bilcentraler (SBC) for å drive turistkjøring og rutebiltrafikk.

Schøyens Bilcentraler (SBC) A/S bygges opp

Virksomheten startet i 1921 med biler i fast rute fra Kristiania til Hønefoss, til Drøbak, til Lommedalen via Røa, til Snarøen, til Stabekk og til Ljan. Alt i 1922 ekspanderte selskapet med ruter også til Sandviken og Fagernes. Og veksten fortsatte. I 1923 kom det bussruter til Sørkedalen via Røa, til Bygdø og til Drammen, i 1924 til Maridalen, i 1925 til Grorud og Nittedal, og i 1926 til Landøen og Slemmestad. Kort sagt: I løpet av ganske få år hadde Schøyen klart et kollektivtilbud til de mange nye boligstrøk rundt Oslo.

Senere ble det opprettet flere ruter og datterselskaper: AS Nordstrandruten og AS Modumsrutene fra 1927, Lofthusruten fra 1932, AS Maridalsruten fra 1943, Malmøysund- og Gressbaneruten i 1951. Utviklingen innebar at SBC i løpet av 30 år vokste til å bli Norges største busselskap.

De første bussene

Både turister og busspassasjerer ble i de første årene kjørt i åpne 7-seterbiler. Men etter hvert ble også større biler tatt i bruk. Fra omkring 1923 ble bilene skiftet ut med busser.

Vekst og omorganisering

I 1927 ble hver av rutene omgjort til egne aksjeselskaper, hvor også sjåfører, velforeninger og faste passasjerer var aksjonærer. SBC fungerte som administrasjonsselskap for selskapene og normalt ble de lokale styreformennene valgt inn i Schøyens Bilcentralers representantskap. Slik fikk trafikkantene direkte del i rutenes drift og administrasjon.

Etter hvert som trafikken økte, ble det nødvendig med egne verksteder og garasjer. I 1939 ble det bygget et større garasje- og verkstedanlegg i Filipstad, samtidig som det ble satt opp garasjer ved langrutenes endestasjoner. Hovedanlegget i Filipstad ble nærmest totalskadd i eksplosjonen i 1943, men ble gjenoppbygget etter krigen.

Kollektivtransporten i omforming

I 1973 overtok Oslo Sporveier konsesjonen på Schøyens Bilcentralers innenbys bussruter, men lot SBC kjørte bussene på kontrakt. Mot slutten av 90-tallet ekspanderte SBC virksomheten gjennom holdingselskapet Schøyen Gruppen AS, som inngikk partnerskap med den amerikanske banken Goldman Sachs og startet det nederlandske busselskapet Concordia Bus BV med eierforholdet 49-51%. I 1999 kjøpte Schøyen/Concordia busselskapene Stagecoach og Swebus og overtok trafikk i Oppland og Hedmark.

Avviklingen av Schøyens Bilcentraler

I 2004-05 ble rutene i Akershus satt ut på anbud. Concordia vant Nesodden, men mistet sitt gamle domene i Nittedal. Samtidig gjennomgikk Concordia en finansiell krise som reduserte det norske eierskapet fra 49 til 2%. Concordia mistet flere anbud i Oslo og kjørte fra 2006 ikke lenger i hovedstaden. Men selskapet hadde fortsatt ruter i Akershus, Østfold, Vestfold, Oppland, Hedmark og Hordaland. Fra 2007 ble den norske delen av selskapet hetende Concordia Bus Norge, og fra samme tid gikk navnet Ingeniør M. O. Schøyens Bilcentraler ut av bruk. I 2009 endret selskapet på nytt navn til Nobina Norge AS.

Til vanns som til lands

I tillegg til busstrafikken, startet Schøyen Bilcentraler alt i 1936 med bilferger til utlandet. Da ble fergeforbindelsen A/S Larvik-Fredrikshavn etablert, og markedet ble åpnet for biltransport og bussturisme til og fra Europa. SBC administrerte denne fergeforbindelsen i over 50 år. Senere har Colorline og andre selskap fulgt i de spor som alt var tråkket opp, men det er Schøyen Bilcentraler som både var først ute og som har drevet på lengst med bilferger til utlandet.

Mer om Schøyens Bilcentraler A/S

Arkivet til Schøyens Bilcentraler A/S er på 30 hyllemeter. Det oppbevares i Statsarkivet i Oslo. Du kan finne ut mer om arkivet ved å søke det opp på nettet i Arkivportalen.

Norsk kulturråd har støttet Statsarkivet i Oslos arbeid med bevaring og tilgjengeliggjøring av arkivet til Schøyens Bilcentraler A/S.

Hva inneholder arkivet?

Presentasjonen av Schøyen Bilcentraler A/S ovenfor bygger på informasjon fra selskapets arkiv. Arkivet inneholder administrasjons- og styringsdokumenter, et rikholdig materiale om utviklingen og drift av de mange ulike bussrutene, personalsaker om alt fra ansatte til lønnsutviklingen og streik, regnskaper og årsberetninger, fotografier og gjenstander samt en stor klippsamling.

Hva kan arkivet brukes til?

Først og fremst forteller arkivet historien til Schøyens Bilcentraler A/S. Men denne historien belyser også fremveksten av norske kollektivtransport gjennom innpå 100 år. Bedret kollektivtransport har vært viktig for å kunne etablere bosetningsmønsteret som kjennetegner dagens samfunn. Slik har bussene spilt en sentral rolle både for folks hverdag og for utviklingen av det moderne Norge. Arkivet til Schøyens Bilscentraler A/S er derfor en viktig kilde både til norsk samferdselshistorie og til samfunnsutviklingen.