Grunnloven

16. februar 1814 samlet Christian Frederik en gruppe fremstående norske menn på Eidsvoll for å drøfte norsk motreaksjon mot bestemmelsene i Kieltraktaten. Resultatet ble en beslutning om selvstendighetsreisning. Det skulle holdes landsdekkende valg av representanter til en riksforsamling, og forsamlingen skulle lage en grunnlov for et selvstendig Norge. Christian Frederik stilte seg i spissen for prosessen som fulgte.

Prinsen tok nå tittelen Norges regent, og 19. februar sendte han ut kunngjøringer og brev med instrukser for valgene, sivile og militære. De skulle avvikles i to runder, der første valgrunde skulle utpeke valgmenn, som i neste runde valgte representanter til Eidsvoll. For byene gjaldt egne regler.

Valg på landet

Første valgomgang foregikk i sognekirkene. Rammen rundt var en høytidelig bededagsgudstjeneste som Christian Frederik selv ga instruks for. Etter opplesning av de offisielle kunngjøringene skulle presten oppfordre folket i kirken til å avlegge en høytidelig ed: de skulle sverge å ville hevde Norges selvstendighet og å ”vove Liv og Blod for det elskede Fædreland”. Etter de påfølgende religiøse handlingene valgte man to valgmenn – valgbare var embetsmenn, brukseiere, jordeiere eller gårdbrukere over 25 år. Minst én skulle være bonde. I andre valgrunde kom valgmennene i hvert amt (fylke) sammen for å velge tre representanter seg imellom. Her skulle også minst én være av bondestanden.

Nord-Norge

Allerede 25. februar holdt man lokalvalg i en rekke kirker på Østlandet. Så fulgte Sørlandet, Vestlandet og Trøndelag etter, med Nordre Trondhjems amt (Nord-Trøndelag fylke) som det nordligste amtet som rakk å holde valg tidsnok til å delta i riksforsamlingen. Også i Nord-Norge holdt man valg, men avstandene gjorde at det skjedde for sent til at landsdelen ble representert på Eidsvoll.

Byvalg

Byer med flere menigheter skulle først holde valgmannsvalg i hver av dem, deretter skulle valgmennene seg imellom velge én representant til Eidsvoll. Stiftsbyene Kristiania, Kristiansand og Trondheim fikk sende to, Bergen fire representanter. Mindre byer med bare én menighet gikk direkte til valg av representant.

Militære valg

Ved alle militære enheter skulle det også holdes høytidelig samling med edsavleggelse. Militære underenheter hvert sted skulle velge to valgmenn: en norskfødt offiser og en underoffiser eller soldat/matros, den siste måtte være gårdeier og over 25 år. Valgmennene valgte så seg imellom én offiser og én fra den andre gruppen som representanter til Eidsvoll. Ordningen førte til at hær og flåte fikk til sammen hele 33 av de 112 representantene.

Fullmaktene er dokumentasjon

Fra hvert av valgene har vi bevart en enestående dokumentasjon i form av fullmakter utstedt til de som ble valgt. I mer formelt språk kalles dokumentene ”adresser”, det vil si henvendelser, og adressat var regent Christian Frederik.

Fullmaktene i nettutstillingen har alle vært innom regentens hånd på Eidsvoll. Etter overleveringen ble de tatt med til Kristiania for å oppbevares ”i Rigets Arkiv”, som det het i Christian Frederiks befaling. I dag er samtlige fullmakter i Arkivverkets eie. Riksarkivet tar vare på dokumentene som ble overlevert på Eidsvoll, mens fullmaktene fra Nord-Norge, som aldri ble gitt til regenten personlig, finnes i Statsarkivet i Trondheim (Nordlandenes amt, dagens Nordland fylke) og Statsarkivet i Tromsø (Finmarkens amt, dagens Troms og Finnmark fylker).

Fullmaktene vi har valgt ut, har geografisk bredde fra den delen av landet som var representert på Eidsvoll. Alle ledd i valgprosessen beskrevet ovenfor er representert, og også variasjonen i utforming, fra rene praktskriv til enkle brev.

Fullmakten fra Akershus amt dokumenterer valget av amtets tre representanter til Eidsvoll.

Her finner vi kjente navn: kammerherre Peder Anker, og sorenskriver Christian Magnus Falsen. Tredjemann var bonden Christian Kollerud - i tråd med Christian Frederiks befaling om at minst én av representantene skulle tilhøre bondestanden.

Seglavtrykk

Fullmakten er på ekstra stort papir, og med hele 41 segl i ordnete rekker fremstår dokumentet som et praktskriv. Samtlige valgmenn fra amtet skrev under, og de har hatt sine personlige signeter med til valgmøtet slik at de kunne sette eget seglavtrykk under underskriften. Valget ble holdt på Ellingsrud gård i Aker prestegjeld den 17. mars 1814. 

Fullmakten fra Eivindvik i Sogn dokumenterer edsavleggelse og valg i Eivindvik hovedkirke den 11. mars 1814.

Med sin utsøkte kalligrafi skiller den seg ut som et estetisk mesterstykke. Hvert ord er sirlig tegnet - et tidkrevende nøyaktighetsarbeid som forutsatte stor ferdighet med fjærpennen og god kjennskap til bokskrift.

Smiger og hylling

Teksten er svulstig, høystemt og full av smiger til det danske kongehuset. Frederik 6. omtales som ”den meest elskede Landsfader Frederik den Eyegode”, Christian Frederik tiltales som ”Dyrebare Prinds” og som skudd på en kongestamme ”hvis mere end Tre Hundrede Aars retfærdige milde og fredselskende Regiering” prises som velsignet og uforglemmelig. Mange fullmakter er fulle av hylling og smiger, denne har særlig sterkt innslag av begge deler.

Valgmenn

To av underskriverne har fått navnet sitt skrevet ”med paaholden Pen”. Slik praksis brukes når noen underskriver på andres vegne fordi de selv ikke kan skrive, eller fordi det er mest praktisk.

Valgmennene herfra var Mons Andersen Losne eller Nætteland og Lasse Hermundsen Brekke. Ingen av dem kom videre til Eidsvoll.

Fullmakten fra Klepp prestegjeld på Jæren er eksempel på de mange helt enkle skrivene som ble overlevert til Christian Frederik.

Her er verken segl eller flott papir, og heller ikke noen overflod av smiger og svulstige hilsninger til regenten. Den innledes med overskriften ”Underdanigst Adresse til Norges Regent Prinds Christian Fredrik Fra Kleps Præstegjelds samtlige Meenigheder i Klep, Aare og Bore Sogner på Jedderen”.

Valgmenn som ikke kom til riksforsamlingen

Hvert prestegjeld besto som regel av flere sogn, og her har presten kalt inn lokalbefolkningen fra et stort område til den høytidelige bededagsgudstjenesten i prestegjeldets hovedkirke på Klepp den 18. mars 1814. Valgmennene som ble valgt, var gårdbrukerne Jon Ingebretsen Grude og Thore Isaachsen Aare.  Ingen av dem kom videre til riksforsamlingen.

Nordafjelske infanteriregiment ble opprettet i 1733 og gikk under ulike navn til det ble oppløst i 1817. Regimentet hadde kompanier spredt over hele Østlandet.

Selvstendighetseden

Fullmakten utmerker seg ved presisjon og nøyaktighet i formuleringene og ved vakker og stilsikker kalligrafi. Den redegjør for hvordan første runde av valgene har vært avholdt hos regimentets underenheter, med opplesning av Frederik 6.s åpne brev om avståelsen av Norge og åpent brev og kunngjøringer fra Norges regent Christian Frederik. Deretter ble offiserer og mannskaper spurt om å sverge selvstendighetseden, ”Hvilket Alle med høi og lydelig Stemme besvarede med det Ord:  Ja der tilkjendegav Hjertets varme Følelse.” Deretter avla de eden ”høitideligen og med det sande Fædrelandssind.” 

Danskfødte offiserer

Med regimentets høyeste offiserer til stede valgte valgmennene så i fellesskap representanter til Eidsvoll: kaptein Peter Blankenborg Prydz og musketer Helge Ellingsen Waagaard.

Regent Christian Frederik hadde stilt danskfødte offiserer fritt til enten å returnere til Danmark eller avlegge selvstendighetsed til Norge som fedreland. Fullmakten opplyser at i dette regimentet valgte alle å sverge eden. Fullmakten er datert 10. mars 1814.

Den staselige fullmakten fra Trondheim by dokumenterer et representantvalg med et spesielt forløp.

Nektet å motta valget

Byens to menigheter valgte hver to valgmenn. Men da to av valgmennene deretter ble utpekt til representanter, nektet begge å motta valget. Da heller ikke de to andre valgmennene ønsket å bli valgt, kalte stiftamtmann Trampe byens geistlighet og 12 menn fra hver menighet inn til rådslagning. Resultatet ble at en av de opprinnelig valgte representantene, justitiarius Andreas Rogert, likevel godtok valget. Valgmannen grosserer Peter Schmidt gikk med på å rykke inn som Trondheims andre representant.

Fullmakten er datert 12. mars 1814.

Til den grunnlovgivende forsamlingen på Eidsvoll i 1814 skulle representantene ha med seg dokumentasjon på at de hadde avlagt ed til Norges selvstendighet, og at de var valgt på riktig måte. Et eget dokument ble utferdiget fra hvert eneste valg landet rundt, og disse dokumentene kalles fullmakter eller ”adresser”.

Enestående dokumenter

”Adresse” betyr i denne forbindelsen høytidelig henvendelse, og adressaten var prins og regent Christian Frederik. Fullmaktene fra valgene er enestående i kraft av sin historiske betydning og sin geografiske spredning i hele landet. 

Da riksforsamlingen på Eidsvoll møttes, satte den raskt ned en komite som skulle utarbeide et forslag til grunnlov for hele riksforsamlingen. Konstitusjonskomiteen brukte mindre enn to uker på å lage sitt første utkast.

Det er mange grunner til at arbeidet gikk raskt: Komiteen var godt kjent med utenlandske grunnlover, den hadde nye norske grunnlovsutkast til disposisjon, og blant de 15 medlemmene fantes noen med høy kompetanse og arbeidskraft. Den politiske situasjonen tilsa også at man ikke drøyde.

Det første grunnlovsutkastet ble diktert

Men da det første grunnlovsutkastet skulle trykkes, oppsto problemer. Det medbrakte trykkeriet, feltpressen, virket så dårlig at man måtte finne en annen og mer effektiv metode. Resultat var at det aller første grunnlovsutkastet på Eidsvoll ble diktert til medlemmene av konstitusjonskomiteen, og de skrev det selv ned, paragraf for paragraf.

Peter Motzfeldts avskrift

Grunnlovsutkastet vi viser, er representanten Peter Motzfeldts avskrift. Den er det eneste komplette eksemplaret av det første grunnlovsutkastet som finnes i dag. Avskriften er spesiell også av en annen grunn. Som man kan se, er det fullt av overstrykninger og tilføyelser. Disse er skrevet inn etter den første helhetlige gjennomgangen av utkastet i konstitusjonskomiteen. Da Motzfeldt skrev av førsteutkastet, brukte han et lyst blekk, endringene under det videre komitearbeidet tilføyde han med et mørkere blekk. Dokumentet synliggjør dermed hvordan diskusjonen i komiteen endret førsteutkastet til det utkastet som ble lagt frem for riksforsamlingen i plenum.

Christian Fredrik forsøkte å befeste regentens stilling

I det første grunnlovsutkastet hadde representanten Herman Wedel Jarlsberg fått inn detaljerte bestemmelser om statsrådets størrelse og sammensetning. Regent Christian Frederik følte at disse beskar kongemakten, og via sine støttespillere i komiteen, antakelig Falsen, fikk han inn en ny paragraf (se § 43x øverst til venstre på illustrasjonen). Den nye paragrafen ga kongen rett til å forandre bestemmelsene om statsrådet når han fant det tjenlig. Da paragrafene kom opp i riksforsamlingen, vedtok denne ytterligere endringer i favør av en sterk kongemakt på bekostning av statsrådet.

Innblikk i det politiske spillet

Motzfeldts grunnlovsutkast lar oss følge de to første stadiene i grunnlovsarbeidet i ett og samme dokument. Denne ”kladden” til grunnloven viser både den fysiske og den intellektuelle arbeidsprosessen på Eidsvoll, med åpent og skjult politisk spill og med ulike idealer for styresett.

Den 17. mai besluttet riksforsamlingen at Grunnloven skulle trykkes og valgte da en redaksjons- og trykkekomite på tre medlemmer.

Kongeriget Norge er et frit og udeleligt Rige

Allerede den 30. mai kom den ut og kunne kjøpes på alle rikets postkontorer. Her presenteres et spesialeksemplar hvor et blankt ark er bundet sammen med hver trykte side. På det blanke arket ser vi to håndskrifter. Den tydeligste, i blekk, tilhører Carl Henrik von Holten, Christian Frederiks sekretær. Det står: ”Kongeriget Norge er et frit og udeleligt Rige. Dets Regieringsform er indskrænket og arvelig monarkisk”.

Christian Frederik har tilføyd med sin mer utydelige blyantskrift: ”fri religionsudøvelse for christne Secter”. 

Utenlandske diplomater

Innførslene er gjort i juli 1814 i forbindelse med møtene Christian Frederik måtte ha med utenlandske diplomater som kom til Christiania for å sørge for realisering av unionen med Sverige. Innførslene viser hvilke endringer Christian Frederik tenkte seg i tilfelle Norge skulle forenes med Sverige.

Dynastiske interesser

Christian Frederik var i utgangspunktet opptatt av sine dynastiske interesser som dansk tronfølger, men kanskje ble han i løpet av våren 1814 så begeistret for Grunnloven at han ønsket å forsvare den for fremtiden?