Kongevalget 1905

Etter krav fra prinsen var det holdt folkeavstemning om Norge skulle være kongedømme eller republikk. Kongedømmet hadde fått stort flertall, og stortingspresidenten hevdet at republikanerne blant stortingsrepresentantene måtte være bundet av folkets flertall. Derfor ble kongevalget gjort av et enstemmig storting. Møtet i Stortinget ble hevet kl. 18. Straks etter sendte stortingspresidenten telegram til København.

Telegrammet til prins Carl

Telegrammet har denne ordlyden:

Hans kongelige Høihed prins Carl
Kjøbenhavn.
Norges storting har i møde i dag enstemmig fattet følgende beslutning:
Norges storting kaarer til Norges konge Hans kongelige Høihed prins Carl af Danmark.
Carl Berner
Stortingets præsident

Til bekreftelse er Stortingets papirsegl klistret på telegramblanketten.
Blanketten viser at telegrammet ble innlevert kl. 6.20 e(ttermiddag) og ekspedert ti minutter senere.
I et annet telegram kom regjeringen Stortinget i forkjøpet: ”Den norske Regjering sender Norges Konge og Dronning sin ærbødige lykønskning og hilsen. Gud bevare fædrelandet og kongehuset”. Dette telegrammet ble levert kl. 1755 og ekspedert presis kl. 1800.

Prinsens svartelegram

Prins Carls svar til Stortinget ble levert til den danske statstelegrafen kl. 21, knappe tre timer etter at han hadde fått meldingen fra Norge. Oppe i høyre hjørne på blanketten viser et nitall og et firetall at telegrammet ble sendt kl. 2104.

Håndskriften byr på et lite mysterium. Det er ikke prins Carl som har ført svaret i pennen. Det blir tydelig når vi sammenligner med eksempler på kong Haakons håndskrift fra de nærmeste årene etter 1905.

Telegrammet har denne ordlyden:

Storthingets Præsident
Christiania
Med Hans Majestæt Kongen min Høie Bedstefaders Tilladelse agter jeg at modtage Valget til Norges Konge idet jeg antager Navnet Haakon den VII og tillægger min Søn Navnet Olaf.
Guds rigeste Velsignelse nedbeder min Hustru og jeg over det Norske Folk. Dets ære og Lykke ville vi vie vort fremtidige Liv.
Carl

Fem minutter tidligere hadde den vordende kongen også sendt et kort svar til statsminister Michelsen: ”Til den norske Regjering sender min Hustru og jeg en varm og hjertelig Tak og Hilsen. Carl.

Danskekongens samtykke

I sitt svartelegram til Stortinget sa prins Carl at han ville motta den norske tronen med samtykke fra sin bestefar, kongen av Danmark. I TV-serien var kongen lite synlig, men som familiens overhode hadde kongen det siste ordet. Om ettermiddagen 18. november hadde stortingspresidenten vært omhyggelig med å sende telegram til den 87-årige kong Christian IX samtidig med at han informerte prins Carl.

Telegrammet til kongen av Danmark

Telegrammet til kongen har denne ordlyden

Hans Majestæt kongen.
Kjøbenhavn
Norges storting har i møde i dag enstemmig fattet følgende beslutning: Norges storting kaarer til Norges konge Hans kongelige Høihed prins Carl af Danmark. En af stortinget udvalgt deputation vil overbringe Deres Majestæt officiel meddelelse om dette valg og udbede sig Deres Majestæts samtykke til, at Hans kongelige Høihed prins Carl modtager valget. For denne deputation anholdes underdanigst om foretræde for Deres Majestæt.
Carl Berner
Stortingets præsident.

Også den norske regjeringen sendte melding til den danske kongen og underrettet dessuten den danske statsministeren.
Kongen svarte regjeringen og stortinget samme kveld. I telegrammene ønsket han deputasjonen velkommen og uttalte håpet om at valget av prins Carl ”med Guds Hjælp … maa blive til Velsignelse for Norge og min Sønnesøn”.
 

Svaret fra prins Carl

I flere omganger var Fritz Wedel Jarlsberg (1855-1942) den norske regjeringens utsending i København i 1905. Han har fått en fremtredende plass i TV-serien. Men hvor mye han var involvert i det som skjedde i København nettopp den 18. november, kom ikke tydelig frem.

I en erindringsbok forteller Wedel Jarlsberg at han og prins Carl satt sammen om ettermiddagen og forberedte det svaret prinsen skulle gi til Stortinget. De satte opp forskjellige utkast på smålapper, og her øvde prinsen seg også for første gang på å skrive navnet Haakon.
Erindringsbøker kan være upålitelige kilder, men i dette tilfellet eksisterer en slik lapp som bekrefter fortellingen. Den ligger i arkivet etter Fritz Wedel Jarlsberg.

Utkastet har denne ordlyden:

Med H.M. Kongen min Høie Bedstefaders Tilladelse modtager jeg [med varme Følelser] Valget til Norges gamle Kongestol idet jeg nedbeder [den Almægtige] Guds rige Velsignelse over det Norske Folk. [For] Til dets Ære og Lykke skal Dronningen og jeg vie vort fremtidige [Virke] Liv og vil jeg [ved min Tronbestigelse] som Norges Konge antage Navnet Haakon VII og tillægge min Søn Navnet Olaf.

I utkastet er noen blomstrende vendinger strøket over og forkastet. I telegrammet som ble sendt, har vi sett at stilen er enda mer nøktern. Den ”gamle kongestol” er forsvunnet, og ”dronningen” er erstattet av ”min hustru”. Rekkefølgen på leddene er også endret. Utkastet bringer mysteriet om håndskriften i telegrammet et skritt nærmere sin løsning: Den er den samme i de to dokumentene. Ved hjelp av andre skriftprøver kan vi fastslå at skriften tilhører Wedel Jarlsberg. Vi skal være varsomme med å trekke vidtrekkende slutninger av dette funnet. Det gir ikke grunn til å tildele Wedel Jarlsberg hovedæren for å ha formulert prins Carls svar. Det kan heller være at diplomaten raskt har skrevet ned et tekstutkast, og så har prinsen sørget for strykninger og omredigeringer som gjorde teksten enklere og samtidig mer personlig. Det er ikke annerledes enn måten viktige taler og pressemeldinger blir til på i dag. Men uten dette utkastet hadde vi ikke kunnet vite noe sikkert om hvordan svaret ble til, og det hadde vært mye vanskeligere å fastslå hvem som hadde ført det i pennen. Derfor er det et godt eksempel på hvordan private arkiver supplerer de offentlige arkivene, og hvor viktig det er at private dokumenter blir tatt vare på. Fritz Wedel Jarlsberg deponerte sine papirer i Riksarkivet allerede i 1911.

Budbringeren

Fritz Wedel Jarlsberg hadde noen svært travle timer i København om ettermiddagen og kvelden 18. november. Telegrammene som Stortinget og regjeringen sendte om kongevalget, ble etter avtale levert til ham. Så var det hans oppgave å overbringe dem til adressatene, prins Carl og kong Christian.

Dette forteller Wedel Jarlsberg i sine erindringer. Der forteller han også at prins Carls svar ble gitt over telefon til statsminister Michelsen, slik det ble vist i TV-serien. Telegrammet som er bevart, var altså en skriftlig bekreftelse på svaret. Men ifølge Wedel Jarlsberg var det ham selv, og ikke prins Carl, som fremsa prinsens budskap i telefonen.

Wedel Jarlsberg forteller om telefonsamtalen med Michelsen: 

(Saa drog Prins Carl mig ut i forstuen, hvor telefonen var, og holdt mit høire haandlæd som i en skruestikke, medens jeg talte med)
Michelsen i telefonen.
”Er det Dig, Christian?”
”Ja! Vi maa skynde os, hele Stortinget venter.”
”Alt er i orden,” sa jeg, ”Kong Christian gir sit samtykke og vil motta Deputationen, som kan reise straks. Vil du nu motta vor nye Konges budskap. Du maa skrive det ned.”
”Ja.”
”Her er det.” Og saa læste jeg det sagte op og han repeterte hver sætning; men da jeg kom til ”Dronningen og jeg nedbeder Guds velsignelse over Norge og det Norsk Folk”, da blev det saa underlig i telefonen. Hvad er det? sagde jeg.

”Det maa du gjenta”, sa Michelsen, og jeg forstod at han var dypt bevæget. Vi kom da til enden, og saa maatte han læse det hele op igjen, og saa skyndte han

(sig at ta farvel for uten ophold at bringe budskapet til det samlede Storting.)

Fortellingen står også gjengitt i Wedel Jarlsbergs erindringsbok 1905 Kongevalget. Vi kan spørre oss om replikkene falt nettopp slik, eller om de er forbedret av hans gode fortellertalent. Wedel Jarlsberg trivdes i begivenhetenes sentrum, og han kunne fremheve seg selv og sin egen betydning mer enn det var dekning for. Han ble mislikt og er blitt latterliggjort for det. Det kan ha ført til at innsatsen hans er blitt noe underkjent. Sikkert er det at uten hans nedtegnelser ville fortellingen om prins Carls svar og andre sentrale hendelser i 1905 vært mindre fargerik, og skaperne av TV-serien ville hatt et spinklere grunnlag for å bygge opp sin egen fortelling.