Nå kan du lese regjeringsforhandlinger fra de borgerlige partiene

Partiene som deltok i de ulike forhandlingene om å danne regjering, førte alltid referater og protokoller, og disse er avlevert til Riksarkivet. Med tillatelse fra partiene har vi digitalisert arkivmaterialet og gjort det tilgjengelig for alle som ønsker å lese.

Gå til de digitaliserte regjeringsforhandlingene

I Norge har vi hatt mange koalisjonsregjeringer. Det var regjeringsdannelser med flere partier under unionen med Sverige, og da Christian Michelsen dannet sin første regjering i 1905 var også den sammensatt av flere partier. Den koalisjonsregjeringen som har eksistert kortest tid er John Lyngs regjering fra 1963. Den falt på tiltredelseserklæringen etter kun 28 dager. I andre enden finner vi Jens Stoltenbergs andre regjering, som satt fra 2005 til 2013. Koalisjonsregjeringer har vært dannet av partier på begge de politiske fløyene, og ofte også med partier fra sentrum. Det har vært både flertalls- og mindretallsregjeringer.

Omfang og innhold

De digitaliserte referatene og protokollene er ikke bare fra regjeringer som det ble noe av, de er også fra regjeringsforhandlinger som ikke førte frem til regjeringsdannelse. Forhandlingene ledet av Kjell Bondevik fra Krf i 1971, og Kåre Willoch i 1981, førte ikke frem. Kildene gir oss innblikk i årsakene til dette.

Det er forskjell på omfanget av de ulike protokollene og referatene. Forhandlingene i 1971 er stenografiske referater. Sammen men forhandlingene i 1989 er de svært omfangsrike, hele 574 sider. Forhandlingene i 1981 utgjør kun 25 sider. I referatene fra 2001 er det også tatt med en oppsummering fra regjeringen etter at den har bestått i et halvt år, 19. april 2002. Det er unikt i denne sammenheng og finnes ikke i de andre prokollene 

Forhandlingsprotokollene og referatene er bevart i Riksarkivet som fem ulike privatarkiver. Disse er ikke å anse som offentlige skapte arkiver fordi arkivmaterialet er skapt av de involverte partiene, som er private organisasjoner. Partiene forhandlet på selvstendig grunnlag om å danne regjering. De omfangsrike referatene fra regjeringsforhandlingene er partienes eiendom, og de ville ikke eksistert som tilgjengelig kilde hvis ikke partiene i fellesskap hadde vært bevisst deres historiske verdi.

Arkivverket kan ikke stille krav til private om å avlevere sine arkiver, med mindre disse er spesielt verneverdige. Før 1971 har det ikke vært tradisjon for å avlevere forhandlingsprotokoller og -referater fra borgerlig side. Vi har derfor ikke en komplett samling av regjeringsforhandlinger i Arkivverket

Oppbevaring og tilgang

I referatene fra 1971 finnes vi en relativt grundig diskusjon mellom partiene om hvordan protokollene skulle bevares for ettertiden. I tillegg finnes også korrespondansen med Riksarkivet. Det er av arkivfaglig interesse å få innsikt i hvordan partiene i sin samtid vurderte hvor kildene skulle oppbevares for ettertiden, hvordan materialet skulle oppbevares, og hvor lang tid det skulle ta før kildene kunne gjøres tilgjengelige for offentligheten. Mye tyder på at diskusjonen i 1971 dannet et godt grunnlag for de kravene til klausul og oppbevaring som ble gjort gjeldene for senere avleveringer til Riksarkivet.

Venstresiden i politikken

Av kildetilfanget i Riksarkivet går det frem at venstresiden i norsk politikk ikke er representert. Det er fordi Riksarkivaren har en avtale med Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (Arbark) om at politisk relatert arkivmateriale som hører til på venstresiden i norsk politikk skal til sistnevnte bevaringsinstitusjon.

Overordnet om regjeringene som ble dannet, og forsøkt dannet:

1971: Brudd i forhandlinger på grunn av EEC-spørsmålet

Bortenregjeringen måtte gå av etter at det ble kjent at Borten hadde vist hemmelige dokumenter i EEC-saken til en journalist. Kjell Bondevik ble bedt om å forhandle om å danne en koalisjonsregjering bestående av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Høyre og Venstre. Arkivet inneholder protokoller og referater fra forhandlingene 5.-8. mars 1971. Forhandlingene brøt sammen som følge av at Senterpartiet sto på vedtaket fra sitt siste landsmøte om at de uansett ville gå imot Werner-planen, den første planen for å utvikle Fellesmarkedet (EEC) til en økonomisk og monetær union. Kjell Bondevik mente det var uakseptabelt å gå inn i et regjeringssamarbeid med et parti som på forhånd hadde tatt standpunkt i saken. Alle utenom Senterpartiet ville stå fritt i spørsmålet om å gå videre med EEC-planene. Det var Senterpartiet som hadde oppfordret Bondevik til å forsøke å danne regjering, og han følte seg sveket av partiet da forhandlingene strandet. «Eg er djupt såra og vonbroten», uttalte Bondevik i direktesendt TV. Den replikken er velkjent i norsk politisk historie. Involverte i forhandlingene har imidlertid i ettertid uttalt at «det var godt det gikk som det gikk», særlig med tanke på folkeavstemningen i 1972 og de negative konsekvensene dette fikk for Arbeiderpartiet og regjeringen Bratteli.

Forhandlingsmøtene 1971 mellom Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre om dannelse av regjering

1981: Brudd i forhandlingene på grunn av abortspørsmålet, Høyre danner regjering alene, Willoch I

Som valgvinner med Høyre i 1981 var det et mål for Kåre Willoch å danne en trepartiregjering sammen med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Kristelig Folkeparti brøt ut av forhandlingene den gangen på grunn av dyp splittelse i synspunktene på abort. Kristelig Folkeparti fremsatte krav om å avskaffe loven om selvbestemt abort. Senterpartiet fulgte Kristelig Folkeparti ut av forhandlingene, og dermed dannet Kåre Willoch den første rene Høyreregjeringen siden 1928.

Forhandlingsmøtene 1981 mellom Høyre, KrF og Senterpartiet om dannelse av regjering

1983: Willoch II

Avtalen partiene kom frem til etter forhandlingene i 1983 bygget videre på erklæringen av 1981, som stadfestet det parlamentariske grunnlaget for en flerpartiregjering mellom Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Kristelig Folkeparti fremsatte krav om at ved et eventuelt nytt u-hjelpsdepartement skulle NORAD komme inn i departementet og u-hjelpen trappes opp. I forhandlingsprotokollen står også at «Alle de deltagende partier står fritt til å arbeide videre for sitt syn på abortsaken. Høyre og Senterpartiet har meddelt at de – etter Stortingets behandling av Regjeringens melding om erfaringene med loven om svangerskapsavbrudd – for tiden ikke finner grunnlag for at det fremmes noen proposisjon om forandringer i denne lov». Kristelig Folkeparti hadde dermed gitt opp det absolutte krav i abortspørsmålet. I motsetning til regjeringsforhandlingene i 1981, som i stor grad gikk på de politiske uenighetene rundt abortsaken, handlet regjeringsforhandlingene i 1983 først og fremst om styrkeforholdet mellom partiene i en fremtidig regjering. Regjeringsforhandlingene 4.-6. juni 1983 førte til at fire fra Kristelig Folkeparti og tre fra Senterpartiet gikk inn i regjeringen og avløste Høyrestatsråder. Kjell Magne Bondevik ble kirke- og undervisningsminister, mens Johan J. Jakobsen ble samferdselsminister. I 1986 gikk regjeringen av etter at det ble stilt kabinettspørsmål ved et forslag om økte bensinavgifter.

Forhandlingsmøtene 1983 mellom Høyre, KrF og Senterpartiet om dannelse av regjering

1989: Syseregjeringen

Under forhandlingsmøtene 18. september - 9. oktober 1989, greide Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti å komme frem til en felles regjeringserklæring, som fikk navnet Lysebuerklæringen, og dannet en trepartiregjering med Jan P. Syse som statsminister. Det er de personlige egenskapene til Jan P. Syse som har blitt fremhevet i forbindelse med den lykkelige utgangen av disse forhandlingene. Likevel var det allerede fra starten av klart at regjeringen før eller senere kom til å bryte sammen på grunn av partienes svært ulike syn på EU og EØS. Anne Enger Lahnstein overtok som leder i Sp i 1990 og ledet partiet ut av den borgerlige blokka. Trepartiregjeringen gikk av, og Gro Harlem Brundtland dannet sin tredje regjering.

Forhandlingsmøtene 1989 mellom Høyre, KrF og Senterpartiet om dannelse av regjering

1997: Sentrumsregjeringen, Bondevik I

Jaglandregjeringen gikk av etter valget i 1997 som følge av partiets krav om oppslutning på 36,9% for å danne ny regjering, et resultat Arbeiderpartiet ikke nådde. Da var det Anne Enger Lahnstein som i første rekke drev frem et forsøk på en koalisjon mellom Senterpartiet, Venstre, og Kristelig Folkeparti. Senterpartiet ga opp kampen om statsministeren og Lahnstein valgte Kulturdepartementet. Hun var i tillegg visestatsminister og overtok som statsminister da Bondevik ble sykemeldt mot slutten av perioden. Denne mindretallsregjeringen hadde et svakt parlamentarisk grunnlag. Regjeringen falt på et kabinettspørsmål om bygging av gassverk uten rensing i 2000.

Forhandlingene 1997 mellom Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre om dannelse av regjering

2001: Samarbeidsregjeringen, Bondevik II

Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre forhandlet på Sem Gjestegård med sikte på å komme frem til en plattform og en felles regjeringserklæring for en samarbeidsregjering. Stortingsvalget ga Kristelig Folkeparti en oppslutning på hele 12,4 prosent, og Høyre hadde også gjort et godt valg. Venstre hadde gjort et dårlig valg men ble likevel inkludert i forhandlingene. Til tross for at Venstre havnet under sperregrensen på fire prosent og partiet dermed fikk kun to representanter på Stortinget, så endte partiet opp med tre statsråder. I 2001 hadde Arbeiderpartiet gjort sitt dårligste valg siden 1924. Jens Stoltenberg måtte derfor gi posisjonen som statsminister tilbake til Bondevik kun halvannet år etter at Arbeiderpartiet, sammen med Høyre, hadde felt Bondevik I-regjeringen.

Forhandlingsmøtene 2001 mellom Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre om dannelse av regjering

Av Per Kristian Ottersland, arkivar i Arkivverket

Kilder:

• Privatarkiver i Riksarkivet: PA-0416, PA-0695, PA-0696, PA-0697, PA-1073, PA-1395
• Store Norske Leksikon
• Wikipedia
• Forr, Gudleiv, Hegge, Per Egil og Njølstad, Olav (red.) (2010). Mellom plikt og lyst. Norske statsministre 1873–2010. Oslo: Dinamo
• Stortinget.no
• Norsk Biografisk leksikon