Nansen-passet

Nansen-passet blir til

Idéen om ”Nansen-passet” skal ha kommet fra en representant for Det internasjonale Røde Kors, Edouard August Frick. Han foreslo høsten 1921 et identitetsdokument som kunne fungere som pass anerkjent gjennom internasjonale avtaler. Frick kalte det ”Nansen-pass”. Hugh McKinnon Wood, nestsjef i Folkeforbundets juridiske avdeling, tok seg av detaljene.

Personen Fridtjof Nansen var blitt en slik internasjonal størrelse at det noe vaklende Folkeforbundet trengte ham og hans navn for å få tilstrekkelig prestisje og tillit.

Humanisten Nansen

Fridtjof Nansen fikk i årene etter første verdenskrig en rekke store humanitære oppdrag av Folkeforbundet. Som høykommissær for hjemsendelse av krigsfanger ledet han i årene 1920 -1921 utvekslingen av 430 000 krigsfanger mellom Tyskland og Russland. I august 1921 utnevnte det internasjonale Røde Kors ham til høykommissær for de sultrammede i Russland (Nansenjelpen). Omtrent samtidig sa han ja til å bli Folkeforbundets høykommissær for russiske flyktninger, og det var i den forbindelse de såkalte ”Nansen-passene” ble til.

Etter at borgerkrigen i Russland endte med de røde styrkenes seier over de hvite i 1921, valgte et stort antall russere eksilet framfor å underkaste seg det nye sovjetregimet. Ved Lenins dekret 15. desember 1921 ble alle eksilrussere fratatt statsborgerskapet. Man regner med at 800 000 mennesker dermed plutselig ble statsløse. Den 5. juli 1922 vedtok Folkeforbundet å oppfordre sine medlemsland til å utstede identitetsbevis til russiske flyktninger, slik at det skulle bli mulig for dem å reise dit det var arbeid å få eller dit hvor de hadde slekt eller bekjente. Nansen-passet ble etter hvert anerkjent av over 50 nasjoner.

Senere ble ordningen utvidet til også å gjelde andre folkegrupper. I 1933 omfattet ordningen russere, armenere, assyrere, assyro-kaldeere og tyrkere.

Nansen-pass i norske arkiver

I arkivet etter Sentralpasskontoret finnes gjenparter av de Nansen-pass kontoret utstedte i perioden 1922-1928. Det dreier seg om vel 60 stykker. Det var med andre ord ikke mange av de tidligere tsar-undersåtter som søkte tilflukt i Norge

På Folkeforbundets passkonferanse i Genève 12.-18. mai 1926 vedtok man å innføre en egen oblat med bildet av Fridtjof Nansen på, og med henvisning til resolusjonen 12. mai 1926.  På den samme konferansen ble det vedtatt et oblatgebyr tilsvarende fem gullfrancs. Inntekten skulle gå til flyktninghjelpen. I Riksarkivets arkiver har vi imidlertid ikke funnet noe oblat benyttet før 1928. Fra da av finnes oblaten innklebet i flyktningens meldebevis.

Det framlagte Nansen-passet (bildet ovenfor) er utstedt i Wien 17. juni 1928, og følger nøye Folkeforbundets anbefaling til formular fra 1922. Alexandra Borodine kom til landet 20. juni 1929.  Et Nansen-pass måtte vanligvis fornyes hvert år. Borodines var gyldig til 16. juli 1929, og ved en henvendelse til det østerrikske generalkonsulatet i Oslo fikk hun vite at man der ikke kunne fornye Nansen-passet hennes. Den 25 år gamle kvinnen fra Arkangelsk opplyste at hun var kommet til Norge via Sveits, at hennes mann befant seg i Østerrike og at hun aktet å reise til Belgia om en tre ukers tid. Noe annet er det ikke opplyst om henne.

Nansenkontoret

Etter Fridtjof Nansens død ble det i september 1930 opprettet et eget ”Nansenkontor” i Folkeforbundet: Nansen International Office for Refugees. Fra da av tok det seg av utstedelsen av Nansen-passene, og oblatene ble endret. Blant annet er henvisningen til resolusjonen av 12. mai 1926 fjernet. Og League of Nations High Commission for Refugees er byttet ut med Nansen International Office for Refugees Under the Authority of the League of Nations – også på fransk.

Nansenkontoret ble I 1939 tildelt Nobels fredspris. Folkeforbundet hadde da i realiteten utspilt sin rolle. De oblatene man finner i Nansen-passene for 1938 påberoper seg ikke lenger Folkeforbundets autoritet. Nå er de bare påført Office Intenational Nansen. Samme året ble kontoret nedlagt. Dets virksomhet ble ført videre av The Office of the High Commissioner for Refugees, et nytt organ med hovedsete i London.

Blant kjente personer som nøt godt av Nansen-passet nevnes både komponistene Igor Stravinskij og Sergej Rakhmaninov, maleren Marc Chagall og danserinnen Anna Pavlova. For Norges vedkommende kan Anatol Heintz nevnes. Hans Nansen-pass er datert Sentralpasskontoret 2. april 1925. 

Arkivet etter Nansenkontoret eller Fonds des refugies

Fra perioden ca. 1920-1938 er det bevart et arkiv på i alt 85 hyllemeter. Arkivet gjenspeiler flyktningkontorets eller Fonds des refugies virksomhet og inneholder materiale på individnivå om krigsfanger, russiske flyktninger, asiatiske flyktninger, hungersnød i Russland, for å nevne noen stikkord. Arkivet har i svært liten utstrekning vært gjenstand for vitenskapelige undersøkelser. Det befinner seg i en kritisk fysisk tilstand, som i 2000 utløste et norsk initiativ til konservering av arkivet gjennom mikrofilming og digitalisering. Sammen med Stiftelsen Fritt Ord har Riksarkivaren i samarbeid med FN-biblioteket i Geneve sørget for at arkivets informasjonsinnhold nå (skrevet i 2011) er overført til mikrofilm. Intensjonen i prosjektet er i neste omgang å digitalisere mikrofilmene og på den måten tilrettelegge materialet for forskning.

Litteratur:

Roland Huntford: Fridtjof Nansen. Oslo 1996.

Nobelkomiteens nettside

Kilder:

Sentralpasskontorets arkiv, Russiske flyktninger

Justisdepartementets arkiv, Politikontoret, seriene Russiske flyktninger og Statsborgersaker