Valget i Kongsberg kirke
Valget av representanter til riksforsamlingen på Eidsvoll skulle foregå i kirkene rundt om i landet, og i Kongsberg kirke foregikk valget under en ekstraordinær gudstjeneste fredag 4. mars.
Da folk ankom kirken denne dagen ble de oppfordret til å avlegge ed hvor de sverget ”Norges Selvstændighed og at vove Liv og Blod for Fødelandet”. At denne eden var avlagt ble bekreftet i et vitnesbyrd fra tolv av menighetens mest respekterte menn.
Etter at gudstjenesten var ferdig kunne avstemningen begynne. Det var selvsagt ikke hvem som helst som var stemmeberettiget; kun bønder, brukseiere, embetsmenn og borgere over 25 år kunne stemme og fikk dermed ta plass nede i kirken. Kvinner og ikke stemmeberettigede menn måtte nøye seg med å sitte mer ukomfortabelt ovenpå.
Avtemningen ble gjennomført, og valget falt på bergmester og bestyrer av Kongsberg jernverk, Paul Steenstrup. Resultatet ble meldt til Christian Frederik selv i et høytidelig brev hvor det også ble understreket at menigheten var ”giennemtrængt af Følelser for Deres Kongl Høihed” som hadde gjort det til sin oppgave å redde landet. Videre fikk Steenstrup de beste anbefalinger som en ”retskaffen og redelig Mand, som den der ønsker Regieringens Hæld og Landets Lyksalighed”.
Paul Steenstrup (1772-1864)
At valget falt på Paul (Poul) Steenstrup var nok ikke så overraskende i hans samtid. Han hadde gjort seg bemerket med å lede oppbyggingen av Kongsberg jernverk etter at sølvverket i byen ble lagt ned, og var blitt bestyrer der.
Noen uker etter at han ble valgt til riksforsamlingen fikk han også godkjennelse av Christian Frederik til å anlegge Kongsberg våpenfabrikk, og ble med det en av landets tidligste industrigründere.
Steenstrup reiste til Eidsvoll og ble sammen med prost Frederik Schmidt som representerte Buskerud amt henvist til losji på Grue gård, ¾ mil unna Eidsvoll verk. Schmidt skrev i sine dagboknotater[1] at gården lå på andre siden av elva og at føret var dårlig, så de regnet ut at de ville komme til å bruke tre timer hver vei hver eneste dag på denne reisen. Senger og bevertning var de heller ikke særlig fornøyde med, så i selskap av den senere ankomne fogd Johan Collett bestemte de seg for å se etter noe bedre. Etter å ha styrket seg på madeira som Collett hadde tatt med, la de seg i senger med fuktige laken, skriver Schmidt. De måtte imidlertid bare holde ut noen dager med disse forholdene før de fikk flytte nærmere verket.
I riksforsamlingen var Steenstrup blant de mer radikale. Han var en del av selvstendighetspartiet, og sa seg enig med jurist og embetsmann Christian Magnus Falsen i at Norge skulle være et fritt, uavhengig og udelelig kongerike. Steenstrup var dessuten motstander av adel, og mente at slike arvelige privilegier som adelen medførte, måtte opphøre. Da Falsen sa fra seg adelskapet, reiste Steenstrup seg og ba om at dette eksempelet skulle etterfølges, men da tidde resten av forsamlingen.
Det var ikke bare politikk det gikk i på Eidsvoll disse vårdagene i 1814, og det var naturlig at det ikke bare var god stemning blant de frammøtte. Steenstrup havnet da også i munnhuggeri med kammerherre Severin Løvenskjold når forhandlingene var slutt 17. mai. Steenstrup hadde nemlig hørt av en bonde at Løvenskjold hadde sagt om ham at han var en ”Tosse”, og godseier Jacob Aall skriver at Steenstrup spurte Løvenskjold hvordan han var berettiget til baksnakking, og at han fortjente en ørefik. Frederik Schmidt skriver i sin dagbok at hadde det skjedd et annet sted, ”var det nok kommet til haandgribelig Afgjørelse; men det har da Kammerherren til gode.”
Etter at riksforsamlingen var oppløst satt Steenstrup blant annet på Stortinget i 1814 og 1824, og han deltok i gjenopptagelsen av driften på Kongsberg sølvverk hvor han senere ble førstedirektør. Han ble også utnevnt til ridder av den svenske Vasaorden i 1816.
[1] Beskrivelsene av hendelsene på Eidsvoll er hentet fra Eli Fure, Knut Mykland, red., Eidsvoll 1814: Hvordan Grunnloven ble til, 2013.