Sovjetiske krigsfanger i Berlevåg 1940-45

Vi i 9. klasse på Berlevåg skole ville finne ut mer om de sovjetiske krigsfangene her på Varangerhalvøya under den 2. verdenskrig. Vi som deltok i prosjektet var: Kevin, Anastasia, Sander, Yvonne, Øivind, Ina, Erlend, Irene, Simon, Krister, David, Steinar Andrè, Daniel og Aron.

Kevin, Sander og resten av klassen undersøkte gamle tyske dokumenter fra Riksarkivet i Oslo. Vi så også på bilder og dokumenter fra andre arkiver.

I tillegg snakket Anastasia og Yvonne fra klassen vår med Margrethe Dyrseth fra Berlevåg. Margrethe var 5 år gammel da krigen startet. Hun husker godt «russefangene» som kom til Berlevåg. Fangene fikk veldig lite å spise og hun pleide å få et halvt brød fra moren sin som hun gav dem. En gang fikk hun en håndlaget fugl, en «russefuggel», som takk.

Simon: — Oldemor har også fortalt at en gang lurte hun og noen andre unger seg bort til russefangeleiren og kastet inn brød til fangene. Dette var strengt forbudt, men de ble ikke oppdaget.

Tidsvitnet Margrete Dyrseth forteller videre at Berlevåg var uten veiforbindelser. Tyskerne satte opp et gjerde rundt hele bebyggelsen i Berlevåg. Langs gjerdet la de ut miner. Fangeleiren lå utenfor gjerdet og for å komme dit måtte man ha passerseddel.

Kevin: — Soldatene hadde runder med vakthold rundt gjerdene. Og selv om det ikke alltid var vakter ved gjerdet, så var frykten for å rømme veldig stor fordi man kunne gå på en mine eller bli skutt.

Margrethe Dyrseth forteller at nye fanger kom i flere omganger med skip til havna i Berlevåg. En gang snek Margrethe og venninnen Gunnhild seg ut på kaia. Akkurat da la en skøyte til med russiske kvinner og barn ombord. Alle sammen var kledd i grått og Margrethe kunne se at de var grønne i ansiktene av sjøsyke. Kvinnene ble seinere brukt til å vaske klær og lage mat for de tyske soldatene.

Steinar Andrè: — Det må ha vært rart for fangene å se lille Berlevåg for første gang. Så måtte de marsjere to til tre kilometer opp til leiren. Jeg ser for meg teltbrakkene med den tynne duken og den trange plassen inni dem.

Vi bestemte oss for å dra ut for å finne spor etter fangene. Vi besøkte stedet der fangeleiren lå. Senere dro vi ned til havna og til slutt ut på flyplassen.

Fangeleiren ligger like utenfor Berlevåg. Her er det også et minnested for fem av fangene som døde i leiren.

En av dem var Timofej Petrovitsj Glazkov.

På Timofejs fangekort står det at han var soldat og kom fra den russiske byen Semigorye. Der hadde han jobbet på et kontor. Han ble tatt til fange på østfronten og fikk fangenummeret 026886. Timofej hadde hatt tyfus og diare før han ble sendt til Norge, men var frisk da han kom til Berlevåg i august 1942.

11. desember ble han oppdaget utenfor leirområdet og ble anklaget for fluktforsøk. Tre dager senere ble han skutt.

Timofej ble 29 år gammel.

Litt av gjerdet står ennå igjen etter leiren. Her ble Timofej holdt fanget sammen med en rekke andre sovjetiske soldater. Hver dag ble de sendt ut på tvangsarbeid.

Krister: — Russefangeleiren hadde sannsynligvis minst 500 fanger. Tallene er usikre. Russefangene fikk oppgaver som å bygge flyplassen og kaia i Berlevåg.

Her er restene av leirkjøkkenet. Vi ville teste ut hva slags mat Timofej fikk å spise.

En tysk mattabell viser at fangene bare fikk halvparten så mye mat som de tyske vaktene.

Fangesuppe til 20 personer:

10 l
           vann
1
               hodekål
10
             poteter
60 gram    kjøtt per mann

Suppen kokes opp på nytt hver dag så lenge den varer...

Anastasia og Irene smaker på den tynne kålsuppa. For Timofej og de andre fangene var dette veldig lite mat etter en lang dag med hardt kroppsarbeid.

Steinar Andrè: — Regner med at suppa også brukte å stå i flere dager og at den ble dårligere og dårligere. Og når maten var så dårlig ble russerne syke. Fangene hadde ofte sykdommer som diarè og influensa. 

I tillegg til å sulte hadde Timofej dårlige boforhold i vinterkulda. Det ser vi i en tysk instruks for fangeleirer i Norge.

Instruksen sa at fangene skulle bo både sommer og vinter i teltbrakker med tynne vegger. I hvert telt skulle det bo 20 fanger. De skulle kun ha 1,75 kvadratmeter hver å bo på.

Det er fremdeles sirkelrunde og flekkete spor i bakken der teltbrakkene sto.

Cirka 1 av 10 sovjetiske krigsfanger døde i fangenskap i Norge.

Yvonne: — Ungene i Berlevåg fikk nok med seg det meste av det som skjedde. De så de stakkars sultne fangene og tenkte på hva som kunne gjøres. Kanskje de kunne gi fangene mat?

I et tysk brev sto det at Berlevåg måtte ha større kai sånn at store lasteskip opp til 800 tonn kunne legge til. Kaia som ble bygd ut het Grebstadkaia.

Irene: — Russefangene ble tvunget til å bygge ut Grebstadkai. Båtene fraktet blant annet mat og utstyr til fangene og soldatene. Russefangene må ha vært slitne, kalde og sultne.

Da det var lavvann gikk vi inn under gamle Grebstadkaia. Et tidsvitne har fortalt at fangene som jobbet på havna ba vaktene om lov til å gå under kaia for å gå på do. Det vaktene ikke visste, var at barn fra Berlevåg ventet under kaia. De ga fangene mat.
^{Geir Bergheim, «Berlevåg i krig og fred» (side 52).}

Ina: — Jeg tror det var tryggere for barn enn voksne å gi krigsfangene mat under kaia. Hvis de ble oppdaget ble de ikke hardt straffet slik de voksne ville blitt. Hvis det hadde vært meg som var barn den gangen og hadde rakt frem brød til de sultne fangene ville jeg nok aldri glemt det.

Nils Karlsen i Berlevåg var en av de voksne som hjalp fangene. En fange smidde en tobakksboks i stål til Nils.

I et tysk brev med en kartskisse står det at det må bygges flyplass for å forsvare Berlevåg mot bombefly.

Aaron: Russefangene gjorde det tunge arbeidet med å bygge flyplassen og så gjorde innleide folk og tyskere finarbeidet.

Vi dro ut til flyplassen i Berlevåg og gikk en tur på rullebanen. Akkurat her lå også tyskernes flyplass.

Øivind: — Flystripa som ble bygd under krigen var 950 meter lang, mens nå i dag er flyplassen 880 meter lang.  Rullebanen ligger også presis der den ble lagt ut under krigen.

Dette bildet er fra samme type flyplass et annet sted i Norge under krigen. Flyplassen ble bygget av tre. Trevirket kom fra norske sagbruk.

Daniel: Tyskerne la trerammer rett på bakken som underlag for plank. De plugget flyplankene til hverandre og dette ble en rullebane. Grunnen til at de brukte tre var fordi det var lett, raskt å lage og lett å reparere.

Rundt flystripa så vi gamle kratere etter bombefly.

Erlend: — Kraterene ble laget av granater fra russiske bombefly som ville ødelegge den tyske flystripa i Berlevåg. Men hvis noen av plankene ble ødelagt ble de bare byttet ut med nye planker. Krateret her en rund bunn med steiner og sand.

Mot slutten av krigen brant tyskerne ned hvert eneste hus i Berlevåg. Tidsvitnet Margrethe Dyrseth og familien hennes bodde i et telt den første tiden etter krigen. En dag blåste teltet bort. Faren hennes bestemte seg for at han måtte bygge et hus. Det bygde han av plankene som russefangene hadde lagt ned ute på flyplassen.  

Sander: — Flyplanken var solide planker å bygge hus med. Til slutt måtte folk spørre staten om lov for å hente flyplank der. I dag så er det fortsatt masse flyplank rundt omkring i husene.

Margrethe Dyrseth forteller at alle trodde først at krigen ikke skulle bli lang. Men den varte da altså i fem lange år. Da krigen var slutt, hadde Margrete blitt 10 år. Hun merket utrolig stor forskjell da krigen var over. Både på godt og vondt. I Berlevåg lever vi tett på sporene etter krigen. Historiene om de sovjetiske krigsfangene er en del av oss. Men det er fremdeles mye vi ikke vet.

Stor takk til 9. klasse ved Berlevåg ungdomskole, Eirik Audunson Skaar og ikke minst Nordnorsk kunstnersenter med støtte fra Den kulturelle skolesekken som gjorde dette spennende prosjektet mulig.

Toppbildet finner du på fotoweb