True Crime - Giftmordene i Øyestad 1768

Overhoffretten, 25. september 1770 - Voteringsprotokoll nr. 208, side 204-207, Riksarkivet

Høyesterett, 6. februar 1771 - Rullfilm fra Danske Rigsarkiv 530, sak 214, Riksarkivet

Kilden under finnes hos Riksarkivet kun i form av rullfilm. Det er fordi originalen ligger i det danske Riksarkivet. I unionstiden hadde Danmark og Norge felles Høyesterett som satt i København. Etter unionens oppløsning (Kiletraktaten 14. januar 1814), ble det vedtatt at Norge måtte ha en egen høyesterett (§89, Grunnloven av 17. mai 1814). Norges Høyesterett åpnet offisielt den 30. juni 1815.

Christiania Tukthus - Fengselsprotokoll, rekke II, Oslo statsarkiv

Christiania Tukthus - Kopibok rekke I nr. 8 for 1768-1776, Oslo statsarkiv

Til lærer: Deler av tekstene under er uthevet i fet skrift. Elevene må gjerne lese hele teksten, men bør minimum lese den uthevede delen for å kunne få en forståelse for hva som ble sagt under rettssaken. Vi anbefaler at lærer leser opp teksten, og så diskuterer klassen seg frem til hva som ble den endelige dommen og hvorfor. (Tips: se Tre korte fakta om rettssystemet i Norge på 1700-tallet under). Ordliste finner du under den siste oversettelsen. 

Overhoffretten - Voteringsprotokoll nr. 208, side 204-207, Riksarkivet

Tirsdag den 25 september: Nummer 95 – saken som aktor prokurator German har innstevnet mot de anklagde Ahlet og Anne Chistophersdatter, og Berthe Olsdatter ble votert slik -

Assessor Juel. Vel finnes det i saken hverken bevis eller juridisk overbevisning, men alene en tilståelse. Men man må overveie sakens omstendigheter. En av vitnene sier at Karen Jonsdatter kastet opp og var rød i ansiktet da hun ble syk. Og det andre vitnet sier at Guri Hansdatter også kastet opp og hadde sterke brekninger. Dette stemmer overens med legen sin attest, som beskriver virkningen av Fluekrutt. Og at det kun behøves en liten porsjon av denne til å drepe et menneske. Etter vitnenes uttalelser har de anklagde også bedt de som de har tilstått fakta til, om ikke å si det videre. Anne og Ahlet har etter andre vitners utsagn forsøk å overtale Berthe til å ikke si noe om det hun visste om dette. Noe som ikke gir noen grunn til å tro at de har funnet på disse historiene mot seg selv av kjedsomhet. De har også, når de har vært uenige, bebreidet hverandre dette lovbruddet. Disse omstendighetene synes altså å styrke deres egen tilståelse; derfor holder jeg fast ved lagtingsdommen.

Assessor Colbjørnesn. Med alle de opplysningene som i denne saken er vist frem, mangler riktignok to vesentlige deler, nemlig virkelig bevis, og en juridisk overbevisning. Da det hverken med vitner er bevist eller ved obduksjon, at de avdøde kvinner er drept med gift, heller ikke at de anklagde har gitt dem det.  Det som derimot tydelig er lagt frem for dagen er deres positive og uforanderlige tilståelse så vel som en overenstemmelse imellom deres bekjennelser og de beviste data av de avdødes død. Sykdommenes symptomer, tiden og omstendighetene viser at det er en moralsk visshet for, at de anklagde med vilje ønsket å drepe deres matmødre med gift. Og dermed i det minste gjort seg skyldige i et forsøk på forgiftning samt at dette er etter lovens 6-6 i seg selv dødsstraff. Derfor dømmer jeg dem til døden. Berthe Olsdatter har bidratt til forgiftningen, mere enn med råd og hjelp, men mindre ved befaling og råd, følgelig er hennes misgjerning større enn at man kan gi en pengebot og mindre enn dødsstraff; derfor skulle jeg være enig med forrige dom i å gi henne tukthus på livstid.

Assessor Barth: Selv om bevis ikke har vært mulig å bevise på grunn av sakens omstendigheter, så gir riktignok Ahlet og Annes Christopherdatters egne utvungne og gjentatte bekjennelser sagt til vitner en visshet om at de har hatt til forsett å drepe de avdøde med gift. Hvorpå jeg med hensyn
til dem som med Berthe Olsdatter er enig med Assessor Colbiørnsen.

CR. Steen, Ahlet og Anne Christophersdatter tror selv at de ved å gi sine matmødre Fluekrutt har drept dem. Det finnes ingen visshet om dette, da det ikke har blitt foretatt en obduksjon, men deres tilståelse må altså være nok til å felle dem etter lovens 6-6-22 artikkel. Når det gjelder B: Olsdatter,
er jeg enig med Assessor Colbiørnsen

CR. Gram stadfester lagtingsdommen –

Et. R de Falsen. Å drepe med gift er en så uhyggelig måte å drepe på, at bevis; umulig kan has i slike hemmelige drapstilfeller. Forklaringer fra to vitner, som ellers er nødvendig i drapssaker, kan man umulig ha i hemmelige drapstilfeller av denne typen. Fundamentet i denne og lignende saker ligger i de skyldiges frivillige tilståelser, sammen med vitners utsagn.

I denne saken mot Ahlet og Anne Christophersdøttre, kommer det frem at de visste at Fluekrutt, var en gift, og at de har gått inn for at deres matmødre skulle dø av denne. Dermed er det ikke her alene et ønske om å drepe, men til og med en virkelig fullbyrdelse. Derfor konkluderer jeg med at disse to bør dømmes til døden og at de mister sin eiendom. Berthe Olsdatter er vel ikke medgjerningsmann, men medviter og rådgiver, hvorpå jeg i hennes sak konkluderer i følge lovens 6te bok 6te kapittel, 11 artikkel, og 1-21-1 artikkel, at hun bør bøte full manns bot på 2 ganger 18 lodd sølv og arbeide i nærmeste tukthus på livstid.

Den opprinnelige dommen de henviser til lød på livstid i tukthus for Berthe og halshugging for Anne og Ahlet. Anne skulle halshugges med sverd, mens Ahlet med øks. Sverd ble ansett som mer skånsomt enn øks.

Høyesterett 1771 – Rullfilm DRA 530 sak nr. 214, Riksarkivet

Onsdag den 6. februar nummer 214 Procurator
Andreas Nørager mot

De anklagde: Ahlet Christophersdatter, Anne Christophersdatter og Berthe Olsdatter.

Innstevner til stadfestelse, skjerpelse og ytterligerepåkjennelse av dommen i Overhoffretten, vedtatt den 25. september 1770, som dømmer Ahlet og Anne Christophersdatter, som skal ha drept 3 kvinner, nemlig: Karen Jonsdatter, Gunhild Carlsdatter og Guri Hansdatter, til døden samt å miste alt av løsøre og eiendom. Og Berthe Olsdatter for å ha vært deres medviter, hjelper og oppmuntrer, til å arbeide i nærmeste tukthus på livstid.

Aktor Nørager la frem saken og mente at Overhoffrettens dom burde skjerpes og forandres til at Ahlet og Anne Christophersdatter burde bli straffet etter forordning av 16. oktober 1697 og Berthe Olsdatter burde få dødsstraff. Alle 3 burde få sine eiendommer konfiskert.

Forsvarer Peter Severin Balling: Det er ingen bevis mot Ahlet og Anne Christophersdatter uten deres egne tilståelser. Det er ikke gjort noen obduksjon og ingen vitner: kun en antagelse, de kan og har sagt.

Usannheter mot seg selv; ang Berthe Olsdatter, her mangler både i hennes tilfelle, som de andres, bevis. Deretter innstiller han: Om ikke Overhoffrettens dom for de to første bør være mildere, slik at de straffes til arbeid i tukthuset, og Berthe Olsdatter blir frifunnet.

Vota

Justisråd Anckersen
I denne saken tiltales Ahlet og Anne Christoffersdatter som skal ha drept 3 kvinner, Karen Jonsdatter, Gunhild Carlsdatter og Guri Hansdatter, og Berthe Olsdatter for å ha vært deres medhjelper. Ahlet Christophersdatter har selv tilstått den grusomme gjerningen i å ha forgiftet sin matmor Karen Jonsdatter, og Anne Christophersdatter har også tilstått å ha drept sin matmor Guri Hansdatter, med Fluekrutt. Dette er også bevist med vitner. Det er riktignok ingen obduksjon, men det gjør ingen ting, da loven fastsetter straff for de som ønsker å drepe andre med gift. De bør altså dømmes etter forordning av 16. oktober 1696. Når det gjelder Berthe Olsdatter: Hun har som medviter vel fortjent den straffen hun har fått av Overhoffretten.

Hvorpå det konkluderes: Ahlet og Anne Christophersdatter bør få den velfortjente straff, også til skrekk og avsky for andre likesinnede mennesker. Av skarpretteren skal de knipes med glødene tenger, først utenfor huset eller stedet hvor mordet er begått, siden 3 ganger i mellom gjerningsstedet og retterstedet, og aller sist på retterstedet. Deretter skal de få deres høyre hånd levende hugget av med en øks, og etterpå skal hodet også hugges av med øks. Kroppen skal Nattmannens folk legge på stele. Hodet sammen med hånden festes på en stake ovenfor kroppene. De bør også få konfiskert all eiendom om de eier noe. Når det gjelder Berthe Olsdatter, bør Overhoffrettens dom bli stående.

Bagger
Sevel
Cordtsen
Reiche          alle som Anckersen
Hoppe
Weise
Klevenfeldt
Juell Wind

Deretter ble dommen avsagt, og vedtatt.

Christiania Tukthus, fengselsprotokoll, rekke II, Oslo statsarkiv

Doms nummer 2168 –

Innsatte

Berthe Olsdatter innkom den 4. juli 1771 fra Øyestad
sogn i Nedenes len i Kristiansands stift med høyesterettsdom på livstid, fordi hun har vært den som har skaffet to andre personer giftig Fluekrutt, som de har gitt til sine matmødre, og at hun var medviter til dette.

Deres løslatelsesdato eller død

Rømt, 19 juli 1772

Christiania tukthus – kopibok rekke I nr. 8 for 1768-1776, Oslo statsarkiv

Til fogden Cjøtte i Nedenes len 24 juli 1772

Forrige søndag den 19. denne måneden, rømte, Berthe Olsdatter fra Helle i Øyestad sogn, som etter høyesterettsdom ble innsatt her for å ha kjøpt Fluekrutt for to andre piker, som deretter drepte sine matmødre. Jeg må derfor anmode herr fogd om å få lensmannen til å ettersøke henne og om det er mulig å pågripe og under vakt sende henne tilbake hit. Jeg regner med at hun er kjent av lensmannen i området, og at det ikke er nødvendig å beskrive hennes utseende og klær.

• I 1697 kom en ny tilleggslov om at de som drepte sine foresatte (også arbeidsgiver) skulle få skjerpet dom utover halshogging med svimerking og avhogd hånd. (I saken om Anne og Alet ble straffen skjerpet i Høyesterett da de andre instansene hadde glemt denne tilleggsloven.)

• Fra 1735 fikk alle straffedømte i Norge tildelt gratis forsvarer.

• Fra 1735 skulle alle saker, uansett utfall for den dømte, automatisk høres i alle instanser for å påse rettferdig dom.
   

Flere har skrevet om giftmordene og henrettelsen av Anne og Alet. Men ikke alle har tatt like mye hensyn til de kildehistoriske faktaene slik vi har gjort her. I 1874 skrev J.H. Bentzen en artikkel om søstrene Anne og Alet Christophersdatter som han kalte for «Anne og Alet. En Kriminalhistorie fra Øiestad». Han ønsket å skrive den korrekte versjonen om giftmordene og henrettelsen. Det ser ut til at han har gjort et grundig forarbeide hvor han også intervjuet folk som var til stedet under henrettelsen. 

I 1874 skrev J.H. Bentzen en artikkel om søstrene, ”Anne og Alet. En Kriminalhistorie fra Øiestad”. Det ser ut til at han har gjort grundig forarbeide selv om artikkelen i seg selv er sterkt farget av forfatterens egne synspunkter. Han har brukt rettskildene i tillegg til å intervjue folk i nærmiljøet. I artikkelen forteller han hvordan intervjuobjektene har skildret henrettelsen. Her er det viktig å huske at skildringen er basert på uttalelser fra folk som umulig selv kan ha vært tilstede da artikkelen ble skrevet 100 år etter. Dette er altså en typisk sekundærkilde og er derfor ikke like troverdig som en skildring skrevet ned i samtiden (primærkilde). Men denne artikkelen vil likevel gi en god pekepinn på hvordan det kan ha foregått.

Følgende artikkel er en forenkling av Bentzens artikkel. Ønsker du å lese hele kan du gjøre det her:

Se originalen hos Nasjonalbiblioteket
Se her for full transkribert versjon 

Mens jentene satt i arresten og ventet på den endelige dommen skal visstnok Anne ha diktet en botssalme på hele 24 vers. En av Bentzens intervjuobjekter husker to av disse versene:

«O, treenig Gud og Herre,
Fader, Søn og Helligaand!
Du har skabt os til at leve,
men vi korter selv vor Tid.
Vi lot Satan os besnære
og gik hen i syndig Id.
Vi var Søstre, men, desværre,
Satans Tjenere vi blev.

David synded mod vor Herre
og begik baade Hor og Mord,
men vor Synd var meget større,
vi bedrev paa denne Jord.
Kommer nu og lad os skue,
I, som Syn og Øine har.
I maa vel for Synden grue;
thi vor Straf er aabenbar.»

Henrettelsen ble satt til 24. mai 1771. Anne og Alhet hadde på seg sorte enkle kjoler denne dagen. Kjolene var ermeløse for at armene skulle være bare når de ble svimerket med den glødende tangen. Håret deres hang løst ned over ryggen.

Kl. 07.30 ble de ført ned til elven og over i en stor robåt rodd av seks menn. Om bord var også skarpretteren, hans hjelper og presten. Flere båter fulgte etter. Det var mange som kom langveis fra for å være vitne til henrettelsen. Det var skikk og bruk at straffen skulle fullbyrdes så nærme åstedet som mulig. Jentene ble derfor rodd så nærme ofrenes hus som det lot seg gjøre hvor de ble knepet med den glødende tangen etter tur. Etterpå ble de ført i land og satt i ei kjerre sammen med skarpretteren og kjørt til retterstedet. På veien dit skal de ha kjørt forbi sitt barndoms hjem som sto tom denne dagen. Klokken 10.00 nådde følget skafottet.

Da de nådde frem var skafottet bevoktet av flere soldater. De skulle sørge for ro og orden.

På skafottet ble Anne og Alhet knepet nok en gang med den glødene tangen før dommen i sin helhet ble lest opp og presten talte til tilskuerne. Så ble kvinnene overgitt til skarpretteren. Anne var først ut.

Hun fikk et tørkle for øynene og ført frem til blokken. Fogden skal ha sagt til skarpretteren at han fikk se å få slutt på lidelsene hennes så fort som mulig. Anne sang en salme for å styrke seg:

«Styrk selv, o Gud, min bange Aand,
naar kraftløs segner Fod og Haand,
og hør mig i min sidste Stund,
naar jeg kun stammer, sukker kun».
 

Bentzen beskriver så selve henrettelsen på følgende måte:
”Efterat den høire Haand var afhugget, førte Mestermanden endelig det Hug, der skulde bringe den Ulykkelige Døden.

Men det blev dog ikke Dødshugget.
Øxen traf hende ikke rigtigt, og man saa Pigen opløfte sit Legeme og gjøre nogle svage Bevægelser med den Haand hun endnu havde tilbage.

Det andet Hug mislykkedes ligeledes.
Først ved det tredie Hug faldt Hovedet, snarere afskaaret end afhugget.
Menneskeslagteren havde Blodpletter i Ansigtet.

Alet laa besvimet paa Skafottet.”

Det var ytterst sjelden at skarpretteren bommet ved en henrettelse. Men det har hendt. Og det ble mest sannsynlig en del bråk rundt dette, også fra myndighetens side i ettertid. Men Alhet slapp ikke unna. Hun ble vekket slik at hennes straff kunne fullbyrdes. Denne gangen bommet ikke skarpretteren.

Sagnet sier at man på retterstedet kan se to svartkledde skikkelser med hode under armen gå hvileløst rundt.

De kaldblodige giftmordene og den mislykkete henrettelsen til Anne må ha satt dype spor i lokalsamfunnet. Så det er kanskje ikke så rart at folk så lenge som 100 år senere kunne gi en så god beskrivelse av disse kvinnenes endelikt.

Bentzens artikkel avsluttes med en beskrivelse av jentenes utseende:

"Anne var meget smuk. Hendes rige Lokker var brune med et gulagtigt Skjær; Hendes Øine vare blaa, hendes Træk regelmæssige. Udtrykket i hendes Ansigt var mildt og behageligt. Hun havde en smuk Figur og var af Middelhøide eller maaske lidt over Middelhøide.

Alet var også af Middelstørrelse, fin og spædlemmet. Hendes temmelig blege Ansigt var, skjønt smukt, ikke indtagende. Hun havde egentlig ikke hvad man kalder "et godt Ansigt". Ogsaa hun havde blaa Øine og et prægtigt Haar af samme Farve som Søsterens. Alle Efterretninger stemme iøvrigt overens i, at Anne var den smukkeste af de to Piger.

Deres Medhjælperske Berthe var lav af Væxt, undersætsig og havde et ufordelagtigt Ydre. Efter at have tilbragt nogle Aar på Tugthuset i Kristiania, kom hun igjen, uvist hvorledes, paa fri Fod, vendte tilbage til Helle og giftede sig der. Hun døde sammesteds i en høi Alder."

Om de siste opplysningene fra Bentzens artikkel om Berthe stemmer, er uvisst. Vi vet fra kildene at hun rømte (se kildene i oppgave 2 og 3). Man skulle derimot tro at en rømt fange fra tukhtuset ville bli returnert om hun dukket opp igjen i hjembygda. Men dette kan vi jo ikke vite sikkert før vi har gjort søk i de lokale kirkebøkene under giftemål og døde fra det året hun rømte og flere tiår fremover. Dette krever en del tålmodig leting. Kanskje du har lyst til å prøve deg? I så fall finner du kirkebøkene skannet på Digitalarkivet.no