Kongens nei til Quisling
”Kongens nei” er uten tvil ett av Norges viktigste dokumenter i nyere historie. Den viser at Norge aldri ga etter for det tyske kravet. Dokumentet ble også svært viktig for motstandskampen i Norge under krigen, for det legitimerte deres kamp mot de tyske okkupantene.
Etter at regjeringen og kongen hadde forlatt Oslo, utnevnte Vidkun Quisling seg til leder for en ny regjering og erklærte i en radiotale at regjeringen Nygaardsvold hadde trått tilbake. Quisling som ledet det perifere partiet Nasjonal Samling, foretok slik et regulært statskupp. Selv om statskuppet kom overraskende også på mange i den tyske legasjonen, stilte Hitler seg bak Quisling.
Kongen understreket overfor regjeringen at han ikke kunne bøye seg for de tyske kravene. ”Jeg kan ikke utnevne Quisling, som jeg vet ingen tillit har verken i vårt folk som helhet, eller i dets representasjon, Stortinget,”. Hvis regjeringen ville gå med på tyskernes krav ”- så er det ingen annen utvei for meg enn å abdisere."
Kongens synspunkter fikk full støtte av regjeringen. Denne kunne ikke gå med på at Quisling ble utnevnt til statsminister og dannet egen regjering. Kongens ”nei” og regjeringens tilslutning ble utformet som en kongelig resolusjon og undertegnet av kongen og statsministeren på vanlig måte. Avslaget som ble meddelt Curt Bräuer innebar i realiteten en krigserklæring mot tyskerne.
Dokumentet som senere er blitt omtalt som ”Kongens nei”, fikk stor betydning for den videre utvikling av krigen i Norge. Dette er det fremste dokumentet fra regjeringen som ga legitimitet til aktiv motstand mot tyskerne. Det ble senere også et viktig dokument i holdningskampen under den tyske okkupasjonen og ble på mange måter et symbol på den motstand som ble ytet av de legitime norske myndigheter 1940-1945.
Etter krigen ble Quisling arrestert og dømt til døden for landssvik. ”Kongens nei” ble brukt som dokument nummer 1 i landssviksaken mot ham. De røde anmerkningene du ser på dokumentet, er fra tiden da bevisene i saken ble samlet inn. I ettertid har dokumentet blitt tilbakeført til protokollen med de andre resolusjonene fra krigsårene der det arkivmessig hører hjemme.
Kongen understreket overfor regjeringen at han ikke kunne bøye seg for de tyske kravene. ”Jeg kan ikke utnevne Quisling, som jeg vet ingen tillit har verken i vårt folk som helhet, eller i dets representasjon, Stortinget,”. Hvis regjeringen ville gå med på tyskernes krav ”- så er det ingen annen utvei for meg enn å abdisere."
Kongens synspunkter fikk full støtte av regjeringen. Denne kunne ikke gå med på at Quisling ble utnevnt til statsminister og dannet egen regjering. Kongens ”nei” og regjeringens tilslutning ble utformet som en kongelig resolusjon og undertegnet av kongen og statsministeren på vanlig måte. Avslaget som ble meddelt Curt Bräuer innebar i realiteten en krigserklæring mot tyskerne.
Dokumentet som senere er blitt omtalt som ”Kongens nei”, fikk stor betydning for den videre utvikling av krigen i Norge. Dette er det fremste dokumentet fra regjeringen som ga legitimitet til aktiv motstand mot tyskerne. Det ble senere også et viktig dokument i holdningskampen under den tyske okkupasjonen og ble på mange måter et symbol på den motstand som ble ytet av de legitime norske myndigheter 1940-1945.
Etter krigen ble Quisling arrestert og dømt til døden for landssvik. ”Kongens nei” ble brukt som dokument nummer 1 i landssviksaken mot ham. De røde anmerkningene du ser på dokumentet, er fra tiden da bevisene i saken ble samlet inn. I ettertid har dokumentet blitt tilbakeført til protokollen med de andre resolusjonene fra krigsårene der det arkivmessig hører hjemme.
