I skyggen av den røde armé: Gjenreisning i uvisshet

18. oktober 1944 gikk sovjetiske soldater inn i Norge via Kirkenes, og ti dager etter startet den tyske nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms på direkte ordre fra Hitler. Rundt 60 000 mennesker skulle nå tvangsevakueres, og det ble dannet en ny forsvarslinje ved Lyngen-fjorden i Nord-Troms. Etter den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945 mente den norske samlingsregjeringen at ødeleggelsene i Finnmark og Nord-Troms ikke kunne overlates til lokale styreorganer og private. Det var desperat behov for husvære både til de tusener som hadde motsatt seg evakueringen året før, samt til de som kom reisende tilbake sørfra i løpet av fredssommeren. I juni 1945 ble Gjenreisningsdirektoratets Finnmarkskontor opprettet i Harstad for å lede an i gjenreisningen.

Sovjetisk interessesfære?

Finnmark og Nord-Troms var et katastrofeområde. Blant annet var 11 000 bolighus brent eller jevnet med jorden. Det lå utfordringer i å fordele materialer og arbeidskraft, og provisoriske brakker ble tilbudt som nødløsning. Dokumentasjon rundt disse sidene ved gjenreisningen finnes i mange offentlige arkiver som omfatter landsdelen. Men spesielt én utfordring overskygget de andre den første tiden etter frigjøringen for folk i Sør-Varanger, noe vi finner spor etter i arkivet til Fylkesmannen i Finnmark. Sovjetiske styrker på norsk jord hadde vært velkomne da de tvang tyskerne på retrett, men da de fortsatt stod i Finnmark måneder etter kapitulasjonen, la det en demper på starten av gjenoppbyggingen. Sivilt norsk styre hadde vært på plass siden frigjøringen i oktober 1944, og norske soldater fra Skottland, om enn i relativt beskjedent antall, meldte sitt nærvær etter kort tid. Den røde armé dvelte altså fortsatt på norsk side av grensen. Stalins soldater hadde i krigens sluttfase kjempet seg fram til østbredden av Tana-elva, og avsluttet en offensiv som hadde kostet. Bare kampene om Øst-Finnmark hadde krevd mange hundre døde og sårede sovjetiske soldater. Norge hadde dessuten nå fått ny felles grense mot Sovjetunionen istedenfor mot Finland som før krigen, en grense som ennå var uavklart. Ville de sovjetiske soldatene trekke seg ut, eller ville de bli stående med de følger dette måtte få?

Bekymret fylkesprost

Nyhetsbildet fra stormaktspolitikken fortalte tydelig at det i krigens sluttfase hadde vokst fram en forståelse om at enkelte land og områder i Europa i etterkrigstiden ville komme under innflytelse av enten de vestlige allierte eller Sovjetunionen. Det ble snakket om interessesfærer. Denne bakgrunnen skapte uro i befolkningen i Sør-Varanger, noe vi finner dokumentert i et brev i arkivet til Fylkesmannen i Finnmark. Det er fylkesprost i Finnmark, Alf Kristian Theodor Wiig som 29. august 1945 skriver et bekymret brev til Hans J. Gabrielsen, som da var konsultativ statsråd for gjenreisningen i Einar Gerhardsens samlingsregjering. Wiig kunne fortelle at han hadde hatt besøk av biskopen i Nord-Hålogaland, Wollert Krohn-Hansen, som hadde vært på visitt i Sør-Varanger. Biskopen hadde på sin reise fått det inntrykk ”som ellers ikke er fremmed her oppe” at folk var engstelige for hvordan det skulle gå med Kirkenes og området rundt. Frykten for at deler av Øst-Finnmark med tiden skulle tilfalle Sovjetunionen opptok folk, og man hadde visstnok grunn til mistanke. ”(…) en spør seg selv om det kan være nødvendig at de holder atten-tjue tusen mann derborte. Så høyt mener man at tallet er.” refererte biskop Krohn-Hansen. At mannskapet også var i ferd med å bygge vinterboliger og øyensynlig ”forberedte seg på et lengre opphold”, ga god næring til spekulasjoner rundt Stalins egentlige intensjoner.

Den absolutt nødvendige gjenoppbyggingen fikk etter sigende ikke den tiltrengte fart og entusiasme. Det ble ikke lagt ”den kraft” i gjenreisningsarbeidet som ønskelig var. Folk ”kvir” seg for å bygge, da de ikke på ny ville miste det de hadde, oppsummerte Wiig. Biskop Krohn-Hansen hadde bedt fylkesprost Wiig formidle disse bekymringer til nettopp statsråd Gabrielsen. Biskopen håpet øyensynlig på å bidra til å få situasjonen avklart på høyeste hold, slik at luften kunne tas ut av spekulasjonene, og den nødvendige glød og fortgang kunne komme gjenreisningsarbeidet til gode. I det minste mente biskopen at myndighetene kunne gi folk en antydning om at det offentlige ville holde dem ”skadesløse” hvis de skulle risikere å miste det de bygde opp igjen. Samtidig erkjente han at dette var ”omtaalelige ting”, som det var vanskelig å formidle.

Finnmark mellom øst og vest

Som bakteppe til denne dystre stemningen i befolkningen, er det viktig å skyte inn at grenseområdet i det østlige Finnmark hadde hatt en tøff okkupasjon. Denne relativt avsidesliggende delen av kontinentet, langt unna stormaktenes kryssild i det sentrale Europa, havnet mitt i kampens hete da Tyskland angrep Sovjetunionen i 1941. Kirkenes som før okkupasjonen i 1940 hadde knappe 7 000 innbyggere, var på det meste senter for rundt 100 000 tyske soldater, og et viktig oppmarsjområde for Hitlers felttog mot øst. Den nordligste delen av Østfronten endte i en tre års blodig stillingskrig ved elva Litza mindre enn 10 mil fra Kirkenes og krevde tyske og sovjetiske omkomne i titusentall. Fram til oktober 1944 hadde den et kvadratkilometer store byen i Sør-Varanger vært mål for over 320 bombeflyangrep, og flyalarmen hadde gått over 1 000 ganger. Det hevdes at bare Valletta på Malta ble bombet mer enn Kirkenes under 2. verdenskrig. Befolkningen var krigstrett, alt var nedbrent og sprengt, man ville for en hver pris ha stabilitet og hverdagen tilbake som før krigen. Samtidig visste man også at finnene hadde gitt avkall på grenseområdet Petsamo til Sovjet etter freden i 1944.

Spekulasjoner om norsk-sovjetisk landebytte

De bekymringer som biskop Krohn-Hansen deler med fylkesprosten finner vi også dokumentert i et annet skriv i arkivet til Fylkesmannen i Finnmark. Forfatteren bak er major Jakob Schive, som i august 1945 var ansatt i Norges geografiske oppmåling i Finnmark. Han hadde vært norsk offiser under krigen, men skulle nå sammen med finske og russiske delegerte bestemme punktet hvor de tre lands riksgrenser skulle møtes. Videre skulle det planlegges for en framtidig grenseoppgang mellom landene. I noen personlige betraktninger funnet i fylkesmannsarkivet, konkluderer Schive med at befolkningen som bodde i grenselandet mot den mektige naboen i øst ikke ville ”falle til ro” før den fikk en garanti for at området forble norsk. Det var nå en slik tvil om dette at man mistet noe av det pågangsmot som krevdes i gjenoppbyggingen.

Schive nevner dessuten et annet forhold som må ha bidratt til at situasjonen om de østlige landområde ble oppfattet som uavklart for grensefolket. Han la nemlig for dagen at det blant nordmenn var snakk om frivillig å avstå land til Sovjetunionen i bytte mot tidligere sovjetiske landområder. Det ble ikke antydet hvem som konkret stod bak dette mildt sagt oppsiktsvekkende tankegodset. Men bakgrunnen var visstnok at dette kunne åpne for at Pasvikelven ble norsk inntil den løp bak den nye grensen mot Finland. Boris Gleb, et vel tre kvadratkilometer stort området på vestbredden av Pasvikelven, fulgte naturlig med som nytt norsk territorium da området måtte ha liten interesse for Sovjet, mente noen. Til gjengjeld kunne Norge tilby flere isfrie havner ved å avstå noe av det østlige landområdet.

 

Tilbaketrekning og grensedragning

Frykten for og usikkerheten rundt dette grenseområdes skjebne i etterkrigstida var naturligvis ikke bare noe som opptok lokalbefolkningen i Øst-Finnmark. Det hadde også vært et hett tema hos London-regjeringen som arbeidet for en fortsatt norsk suverenitet i området ved en eventuell frigjøring og innmarsj av vestlige eller sovjetiske styrker. Kronprins Olav, som i 1944 ble forsvarssjef, uttrykte sin bekymring i et brev direkte til president Roosevelt om at det var stor risiko for at Sovjet ville annektere en del av Nord-Norge. 16. mai 1944 fikk utenriksminister Trygve Lie på plass en egen separat norsk-sovjetisk avtale med tanke på å regulere forholdene rundt en sovjetisk innmarsj i forbindelse med frigjøring. Og samarbeidet mellom sovjetiske tropper og nordmenn gikk bra etter frigjøringen høsten 1944, selv om russerne stengte grensen mot Sovjetunionen med de problemer dette skapte.

Ut fra arkivet til Fylkesmannen i Finnmark vet vi at brevet til Fylkesprosten i Finnmark med biskopens bekymringer ble tatt opp i regjeringsmøtet 4. september 1945, og videresendt til Utenriksdepartementet dagen etter. Befolkningen i Øst-Finnmark fikk på denne måte en stemme inn i en lang storpolitisk prosess som skulle lede til endelig avklaring både militært og territorialt. Knapt ett år etter at Den røde armé jagde tyskerne ut av Finnmark, og mindre enn en måned etter biskop Krohn-Hansen og major Schives observasjoner, skulle en få bekreftet at det ikke var Stalins intensjon å bite seg fast slik han gjorde i Øst-Europa. Den 25. september 1945 trakk de sovjetiske styrker seg ut av Norge, og året etter ble det enighet om en felles grensekommisjon som skulle foreta en ny demarkering av den nye norsk-sovjetiske grensen basert på den finsk-norske grensen fra før krigen. I 1947 ble grensen godkjent.

Gjenreisningen dokumentert

Gjenreisningen av Finnmark og Nord-Troms hadde likevel utfordringer nok, og skulle ta mange år. Mange løsninger som opprinnelig var ment å være midlertidige ble etter hvert permanente. Finnmarkskontoret ble avviklet i 1955. Fylkesgjenreisningsnemnda ble opprettet i 1946 og overtok gradvis oppgavene med å lede og samordne gjenreisningsarbeidet fra Finnmarkskontoret. I Statsarkivet i Tromsø, som dekker de to nordligste fylkene og Svalbard, finner vi i svært mange arkiver dokumentasjon av ulike sider av gjenreisningen og hvordan den påvirket befolkningen i Troms og Finnmark. Særlig inneholder arkivet etter fylkesmennene mye relevant og interessant dokumentasjon. Finnmarkskontorets arkiv er i Riksarkivet i Oslo. Arkivene fra distrikts- og byggekontorene og en del kommunale byggenemnder, er katalogisert samlet, og oppbevares i Statsarkivet i Tromsø. Fra sentralt hold ble gjenreisningsoppgaver styrt fra Forsynings- og gjenreisningsdepartementet, Kommunal- og arbeidsdepartementet, Handelsdepartementet og Landbruksdepartementet. Dokumentasjon finnes i arkiv etter de respektive departement.

Av Trond Inge Karlsen. Han er historiker og er ansatt som arkivar i Arkivverkets seksjon for brukertjenester, med Statsarkivet i Tromsø som arbeidssted. 

Artikkelen har tidligere vært publisert i Arkivmagasinet 2/2015 Frigjeringa