Vårslipp 2012

I vinter dukket dette fotoalbumet opp på det private markedet. Riksarkivet har sammen med Falstadsenteret anskaffet seg det og gjør det nå tilgjengelig for alle. Albumet inneholder i alt 375 fotografier med trykte bildetekster og en lengre innledning stilet til “Herr Reichskommissar”. Trolig ble albumet gitt som gave til Josef Terboven personlig. De fleste fotografiene har karakter av uformelle øyeblikksbilder tatt under reisen fra Trondheim gjennom Nordland, Troms, Finnmark og til Finland. Det er bilder fra selskap og drikkelag, fra møter med norsk natur og lokalbefolkning, fra inspeksjon av tyske styrker og fra samtaler med lokale befal langs reiseruten.

Bla i albumsidene i Digitalarkivet eller se enkeltbilder på Riksarkivets Flickr-side.

Under andre verdenskrig forlot tusenvis av nordmenn hjemlandet for å komme seg i sikkerhet. Det var Sverige som ble vertsland for den største kontingenten av nordmenn i utlendighet. Om lag 60.000 nordmenn befant seg der i kortere eller lengre tid i løpet av perioden 1940-1945. Årets vårslipp presenterer disse kildene om nordmenns opphold i Sverige under krigen.

Navneregister over nordmenn som flyktet til Sverige

En sentral del av Flyktningskontorets arkiv er hovedkartoteket. Der er det ett kartotekkort per flyktning og et alfabetisk register. Dette navneregisteret over alle norske flyktninger til Sverige inneholder mellom 42.000 og 43.000 navn med flyktningnummer, fødselsdato og ankomstdato og er nå digitalisert og gjort tilgjengelig i Digitalarkivet. Du finner kanskje familie, venner eller kjente blant de mange?

Alle navnene i registeret vil ha et tilhørende kartotekkort med utfyllende personalia og annet. Her kan det fremkomme opplysninger om helse- eller kriminelle forhold, og derfor kan ikke kartotekkortene legges ut på nett. Det går likevel an å kontakte Riksarkivet og be om en kopi av kortene til navngitte personer. Det vil bli gitt dersom de ikke inneholder personsensitive opplysninger.

Norske flyktninger i Sverige

Etter det tyske angrepet på Norge 9. april 1940, kom det gjennom krigsårene mer enn 50.000 flyktninger fra Norge til Sverige. De norske myndighetene måtte håndtere et helt flyktningsamfunn. Redskapet for dette var den norske legasjonen og Flyktningskontoret i Stockholm. I 1941 ble det opprettet et mottakssenter for flyktninger i Öreryd i Småland. Året etter ble mottaket flyttet til Kjesäter i Södermanland.

Hvor mange flyktet til Sverige?

I løpet av andre verdenskrig søkte flerfoldige tusen nordmenn tilflukt i Sverige. Hvor mange vites ikke sikkert, men det dreier seg antakelig om ca. 60.000 personer. Mottakersentralene registrerte 46.418 personer fra høsten 1940 til våren 1945. Det tok tid før organiserte mottak og systematisk registrering kom i gang. Ankomne i perioden 1940 og første del av 1941 er derfor ikke kommet med. I tillegg kommer også 3597 repatrierte fra Tyskland i 1945.

Når og hvorfor kom de?

Nordmennene kom til Sverige i bølger, betinget av bestemte hendelser, aksjoner eller påbud i hjemlandet, men også som en reaksjon på krigens allmenne utvikling. Den første store bølgen kom brått i forbindelse med krigshandlingene 9. april.  Det var noen tusen fra grensebefolkningen i Norge, mest kvinner og barn og noen eldre. Så fulgte politikere, stortingsmenn og statstjenestemenn og en god del militære, enkeltvis eller som sivile men også i sluttede formasjoner under militær kommando, slik som fra 1. divisjon i Østfold. Det samlede antall flyktninger fra denne første tiden er beregnet til mellom ti og femten tusen. De fleste av dem dro tilbake til Norge etter at kampene der var slutt i juni 1940.

Regimeskiftet høsten 1940 forårsaket en ny strøm av flyktninger og jødeaksjonene i 1942 førte til at mer enn 800 jøder dro fra Norge til Sverige. Stengingen av universitetet og arrestasjonene av studentene i 1943, aksjonen mot offiserene, tvungen arbeidstjeneste og arbeidsmobilisering var hendelser som foranlediget nye bølger av flyktninger, og i 1944 da Finnmark og Nord-Troms ble tvangsevakuert kom det mange derfra. I de siste krigsårene økte antall flyktninger også på grunn av alminnelig skjerping av forholdene i Norge og det oppstod et økende beskyttelsesbehov for personer som var ettersøkt av okkupasjonsmakten. Norge i Sverige bestod etter hvert av et tverrsnitt av det norske folk: kvinner og barn og menn, familiefolk og enslige, gamle og unge og personer fra alle sosiale lag. De fleste var allikevel unge, stridsdyktige og kamplystne menn mellom 20 og 34 år. De kom til Sverige, ikke for å bli, men for å dra videre, enten tilbake til Norge eller til England eller USA for å kjempe for det frie Norge.

Hvor kom de fra?

Nordmennene som søkte tilflukt i Sverige kom først og fremst fra grenseområdene i Øst-Norge, men tilstrømmingen fra resten av landet var også stor. Den fylkesvise fordelingen av norske flyktninger i Sverige i april 1945 viser flest fra Østfold (7155), deretter Oslo (6800), Akershus (5410), Hedmark (4990), Nordland (4610), Troms (2775), Sør-Trøndelag (2320), Nord-Trøndelag (2075), Vestfold (1570), Telemark (1170), Buskerud (1105), Finnmark (868), Bergen (595), Oppland (550), Vest-Agder (510), Rogaland (440), Møre og Romsdal (380), Aust-Agder (350), Hordaland (275), Sogn og Fjordane (95). I tillegg til de norske borgere kom det 325 statsløse, 720 svenske kvinner gift med norske menn, rømte fanger av mange nasjonaliteter og tyske desertører over grensen fra Norge til Sverige.

Hva kom de til?

De kom til frihet i nøytrale Sverige som i en vanskelig krigssituasjon med egne utfordringer tillot oppbyggingen av en omfattende norsk administrasjon. Utfordringene ble store både for svenske og norske myndigheter. Til å begynne med var det først og fremst lokale svenske myndigheter, sammen med frivillige organisasjoner som Røde Kors og Centrala Finlandshjelpen, som stilte opp og skaffet kost, losji og klær. 

Den norske legasjonen i Stockholm bestod av et fåtall personer men ble raskt bygget ut for å ta seg av de mange presserende oppgavene som meldte seg. I løpet av krigsårene ble legasjonen en slags paraply over en rekke norske organer som ble etablert i Sverige. I juli 1940 var det ansatt 81 personer og 76 av dem var tilknyttet en ny avdeling som skulle ta seg av saker som oppsto som følge av krigen. Den største utfordringen var flyktningene, og i slutten av april ble det ved legasjonen opprettet et eget flyktningskontor med overordnet ansvar for sosiale og humanitære tiltak for flyktningene. Et omfattende arbeid for nordmenn i eksil startet dermed opp. Flyktningskontoret var plassert i Stockholm men hadde flerfoldige underliggende enheter lokalisert på ulike steder i Sverige. Kontoret ble 1. juli 1941 skilt ut fra legasjonen og underlagt Sosialdepartementet i London og ble den sentrale instans når det gjaldt flyktninger og displaced person, ikke bare i Sverige.

Hvor ble de plassert?

Den første norskadministrerte mottakssentralen startet opp i mars 1941 i forlegningen Øreryd, 5 mil sør for Jønkøping.  Fra 15. juni 1942 og fram til krigens slutt ble Kjesäter herregård ved Vingåker i Sødermanland ny norsk mottakssentral.  Et mindre mottak for samer ble opprettet i Jokkmokk i juni 1943. De som kom over grensen ble møtt av svenske myndigheter for en aller første kontroll og deretter sluset videre til mottak der nyankomne skulle kontrolleres, førstegangsregistreres og tildeles flyktningnummer.  Registerkortene med informasjon om hver enkelt flyktning ble samlet i hovedkartoteket i flyktningskontoret i Stockholm, og ble slik et sentralregister over alle norske flyktninger i Sverige. Flyktningnummeret ble nærmest hver persons identitetsbevis og hovedregisteret et folkeregister over nordmenn i Sverige 1940-1945.

Kirkelige tjenester for norske flyktninger i Sverige startet høsten 1942 med en omreisende prest som drev sosialt arbeid, holdt gudstjenester og velsignet flyktningeekteskap. Snart kom det flere prester til, og arbeidet kom inn i mer faste former.

I 1943 ble det opprettet et eget prestekontor ved legasjonen i Stockholm. Kontoret ble ledet av en legasjonsprest og i 1945 var det 16 norske prester der. Det var et alminnelig ønske blant flyktninger å få kirkelige tjenester av en norsk prest, men regulært menighetsarbeide fantes bare på noen få større steder.

Noen tradisjonell organisering av menigheter eller prestegjeld fantes ikke. Flyktningene bodde spredt i forlegninger over hele Sverige og mange ble viet eller døpt i svenske kirker av svenske prester. Norske prester i Sverige hadde ikke vigselsrett og nordmenn i Sverige formaliserte sine eksteskap hos svensk prest eller annen svensk myndighet. Mange par mottok deretter kirkelig velsignelse av norsk prest. Praksis på dette feltet kom derved til å bli som for prester i Norge etter embetsnedleggingen i 1942.

Prestekontoret i Stockholm førte kirkebok som omfattet hele det spredte norske flyktningesamfunnet og alle kirkelige handlinger utført av norske og svenske prester. Borgerlig inngåtte ekteskap mellom konfesjonsløse eller personer fra andre konfesjoner, er også med i kirkeboken. Det samme gjelder udøpte barn. Det vites ikke nøyaktig når kirkebokføringen tok til, men bøkene er ført i ettertid og opplysningene er hentet fra skjemaer, lister og meldinger fra ulikt hold. Dette øker muligheten for informasjonstap. Registreringen av døde og begravde omfatter perioden 1942-1945 og ekteviede 1941-1945.

1800 barnefødsler, 1760 brylluper og 160 begravelser er tallenes tale fra oppsummeringen norske myndigheter gjorde i 1945. Kirkebøkene inneholder innførsler for de langt fleste av disse, og gir en samlet oversikt over døpte, viede og begravde nordmenn i Sverige under krigen. Av de nye ekteskap ble omkring 1000 svenske kvinner gift med norske menn mens nærmere 200 norske kvinner ble gift med utenlandske menn, nesten alle svenske. De lave dødstallene tilskrives god helse og lav alder på den norske bosetningen i Sverige - bare 7% var over 45 år. Mange av de 160 dødsfallene skyldtes ulykker.

Kirkeboken har bl.a. opplysninger om avdødes navn, dødsdato, yrke, begravelsessted, fødselsdato og -sted og bosted i Sverige. Noen av de døde ble stedt til hvile i svensk jord, mens andre ble hjemsendt til fedrelandet. Begravelse eller bisettelse av døde norske borgere var et halvoffentlig norsk ansvar og det ble alltid sørget for en respektfull og verdig avskjed.

Kirkebokens ekteskapsregistrering har opplysninger om dato for vielsen, partenes navn og yrke, fødested, fødselsdato, hvor ekteskapet ble inngått og av hvilken vigselsmyndighet. Ekteskap mellom norske er fortløpende nummerert, mens ekteskap der bare en av partene er norsk står oppført med 0.